Verdidebatt

KS og Sofakirken

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

KS-redaktør David Andre Østby langer ut på lederplass i ukens Korsets Seier mot de såkalte kristne hjemmesitterne – noe ironisk beskrevet som Sofakirken. Nå er nok ikke Pinsevennenes hovedorgan i Norge mest kjent for å innby sine lesere til åpen debatt, men heller hatt for vane å legge ut mer eller mindre lojalitetsforpliktede monologer som av almuen helst bør applauderes eller stå uimotsagt. Til tross for utlagte kommentarfelt på sin nettside, er disse heller sjeldent benyttet av leserne.  Kanskje ikke så rart, da divergerende leserinnlegg og meningsutvekslinger tidvis har blitt regelrett fjernet av redaksjonen… Jeg ser derfor grunn til å presentere noen betraktninger rundt Sofakirken også for Verdidebatts lesere.  Da dette kan ha aktualitet for mange i økende grad, bør følgelig noen (velmente) kommentarer være på sin plass.

 I et antatt forsøk på å vekke alle sofa-kristne pinsevenners dårlige samvittighet ved å blåse i fløyta for passivt spill, trekker den godeste KS-redaktøren også allegoriske paralleller til høstens stortingsvalg:  "Stortingsvalgets hjemmesittere har mye til felles med kirkens hjemmesittere. Deltar vi ikke i et politisk valg, mister vi også muligheten til innflytelse - og retten til å klage på utfallet."

Årets stortingsvalg hadde ifølge Nationen den svakeste stemmeoppslutning siden krigens dager, med rekordlave 73,8 prosent.  Med andre ord valgte altså over ¼ av velgerne å avstå fra å bruke sin stemmerett.  Til dette er det å si at alle landets myndige statsborgere har rett til å stemme, ikke plikt.  En viss moralsk plikt kan man vel tillegge hverandre når det gjelder å vise medansvar for hva slags regjering vårt land skal ha.  Men det gir ikke noen av den grunn rett til å betegne alle som reserverer seg for å gi sin stemme til noe spesifikt parti, som "sofa-velgere" uten rett til å klage på utfallet. 

Dessuten har man jo som norsk borger også en soleklar rett og mulighet til å påvirke praktisk politikk og samfunnsdebatt, helt uavhengig av om man deltok i valgkampen eller ei.  Dagens stortingspolitikere utøver sin tjeneste ikke bare på vegne av de aktive velgere, men på vegne av alle landets borgere.  Det ville være å skyte seriøsitetsmessig langt over mål å beskylde alle politisk inaktive for å være "snyltere" på samfunnet.  Samtidig bør det være hevet over tvil at ansvaret for vårt demokrati ikke kan legges på velgernes skuldre alene, men primært på de embeter og instanser som utformer og utgjør de offisielle alternativene velgerne blir stilt overfor.

For det første må naturlig forfall som sykdom, uforutsette hendelser eller andre ting betegnes som gyldig grunn for å utebli fra stemmegivningen.  Dernest kommer alle dem som av ulike årsaker ikke helhjertet føler at de kan gi et parti eller regjeringsalternativ sin stemme, uten å få samvittighetsproblemer eller å komme i konflikt med sin egen oppriktighet.  Noen av disse kan til og med ha medlemsskap i visse politiske partier og vært trofaste velgere gjennom en årrekke. I den sistnevnte sofa-gruppen finnes sannsynligvis en stor del av de 26,2 prosentene som ikke møtte opp ved stemmeurnene.  Å tro at en fjerdedel av landets befolkning ikke bryr seg døyten om hvordan det går med Norge, er derfor i beste fall en kunnskapsløs overdrivelse.  Å ikke avgi stemme, er faktisk også på et vis å la sin røst høre..

Det er med andre ord langt flere grunner enn bare likegyldig ansvarsløshet som er sannsynlige årsaker til den elendige oppslutningen.  Og siden dette i utgangsspunktet er ment å være en allegorisk sammenligning med synkende oppslutning i lokale menigheter, er det all grunn til å hevde at det samme gjelder også her.  Det er mange ressurssterke kristne med årelang fartstid i menighet og evangelisk tjeneste, pinsebevegelsen inkludert, som i dag ikke lenger er aktive i lokale, organiserte forsamlinger.  Og selv om det nok er reell fare for at passive hjemmesittere over tid kan bli sløve, lunkne og til og med frafalne, er det uten tvil mange som lever lykkelig med Gud og i et organisk åndsfelleskap med andre. Like fullt er det også disse som nå av KS blir kategorisert som "Sofakirken".  

Østby fortsetter videre:  "Når vi velger sofakirken, fraskriver vi oss samtidig velsignelsen av å være del av et kristent fellesskap, og enhver rett til å utøve innflytelse over menighetens framtid….. Er vi ikke positivt til stede i menigheten, mister vi også muligheten til å prege menighetens framtid og veivalg." Dette oppleves lett som en grov underkjenning og dømming av kristne mennesker som av ulike årsaker er inaktive eller ikke lengre operative i menighetssammenheng.  Har ikke disse også fremdeles rett til å utøve innflytelse over menighetens framtid?  Her blandes for øvrig begrepene lett, idet "menigheten" eller "kirken" i kristen sammenheng både betegner den lokale og universale menighet.  Dette tar også Østby opp: "Det er stor forskjell på menighetslivet og organisasjonslivet. I Guds menighet kan vi ikke melde oss inn eller ut slik det passer. Som kristne er vi medlemmer – i ordets rette forstand."

Ut ifra dette er det nærliggende å trekke følgende slutning:  Som gjenfødt kristen er jeg slik Østby helt korrekt sier, innlemmet på Jesu legeme og dermed også et menighetsmedlem "i ordets rette forstand".  Men dersom jeg av en eller annen årsak ikke innehar et aktivt, organisert medlemsskap i min lokale menighetsforsamling, fratas jeg umiddelbart muligheten til å prege menighetens framtid! Jeg opplever meg definert som en negativ faktor for Menigheten, idømt en slags passiv standby-status i Guds rike. Jeg undres: Står virkelig KS-redaksjonen for dette rigide synet?

Personlig har jeg vært aktivt med i pinsekarismatisk sammenheng gjennom over 30 år.  Jeg har vært i kristen fulltids tjeneste i 15 av dem, og tilsammen har jeg og min familie tilhørt 5 lokale tros-og pinsemenigheter der vi har nedlagt et ikke ubetydelig bidrag.  Det siste året har jeg og min kone imidlertid valgt å stå uten formell menighetstilknytning.  Dette har hatt praktiske årsaker som flytting, men også av andre helsemessige og sosiale grunner har vi ikke opplevd det som naturlig å engasjere oss i en lokal menighet. Ikke desto mindre har vi bevart troen og gudslivet vårt intakt, og pleier regelmessig felleskapet med nære kristne venner vi kjenner og stoler på.  Vi har profane jobber, men vitner for ikke-troende og er sporadisk aktive i misjon- og møtevirksomhet.  Vi er også fortsatt kongregasjonalister med tro på den lokale menighet som et ideelt senter for tjeneste og felleskap.  Dette til tross for at vi som nevnt har hatt andre ting på agendaen en periode enn å stresse med innmeldelsen i nærmeste halleluja-forsamling.

Jeg undres derfor:  Er vi med dette redusert til det Østby betegner som "..konsumenter på sidelinjen, helt uten kraft til å være konstruktive og positive bidragsytere."?  Har vi i tillegg til dette også mistet vår rett til å regnes som "modne og ansvarlige kristne", og kvalifiserer til assosiert medlemsskap i Sofakirken? Kanskje er det i så fall på høy tid å fjerne noen av de harde, rigide klappstolene fra kirkerommet og bære inn noen gode sofagrupper?  Eller rettere sagt bære dem ut.. 

Erfaringsmessig egner sofaen seg faktisk i mange tilfeller utmerket som åndelig nedslagsfelt og helbredende samlingssted.  Uten forkleinelse for de mer vigslede møtesaler, der bevingede Pauli ord dessverre i vår tid så altfor ofte faller på stengrunn og for døve ører. Ikke så mye av vrangvilje hos tilhørerne, men fordi livssituasjonen og øvrig historikk vanskeliggjør den identifikasjon og tilhørlighetsfølelse man ideelt sett skulle ha hatt.  Det siste man da trenger, er moraliserende og lett bebreidende bemerkninger fra menighetenes taleorgan om vår påstått selvpåførte sofasitting: "Dessverre har sofaen for noen blitt en strategi for å «straffe menigheten» for valg som er tatt, eller endringer som er gjort. Melder vi oss ut av fellesskapet, vil ikke bare kroppen lide, men også vi selv." Jo da, lide gjør nok vi arme menighetsløse både titt og ofte under de rådende omstendigheter. Men sannelig har jeg også lært å forstå dem noe bedre som velger sofaen fremfor menighetsbenken, fordi mange lider i langt større grad mer ved å engasjere seg bare av religiøs plikt enn å drives av indre motivasjon og lyst.  I så måte inspirerer nok ikke KS-redaktøren gjennom sin formaningstale sistnevnte gruppe nevneverdig til å slepe seg tilbake til der de etter boka hører hjemme.

Norges største og hurtigst voksende menighet sitter uten tvil på gjerdet. Der sitter mange godt uten sofa og annet møblement, men med en slags altofobisk frykt for å hoppe ned og inn i noe man ikke helt føler seg bekvem i.  Facebook-felleskap, TV-menigheter og nettbaserte kirker popper i mellomtiden opp som paddehatter.  Ut ifra møteoppslutningen å dømme er det vel også all grunn til å tro – og håpe - at antallet kristne som er fysisk inaktive i menigheter langt overstiger den nevnte fjerdedelen av hjemmesittere ved valget.  Derfor fortjener disse også å bli sett og møtt med noe mer respekt enn en nedlatende holdning som annenrangs sofakristne.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt