Per Søetorp

101

KS og Sofakirken

Publisert: 13. okt 2009

KS-redaktør David Andre Østby langer ut på lederplass i ukens Korsets Seier mot de såkalte kristne hjemmesitterne – noe ironisk beskrevet som Sofakirken. Nå er nok ikke Pinsevennenes hovedorgan i Norge mest kjent for å innby sine lesere til åpen debatt, men heller hatt for vane å legge ut mer eller mindre lojalitetsforpliktede monologer som av almuen helst bør applauderes eller stå uimotsagt. Til tross for utlagte kommentarfelt på sin nettside, er disse heller sjeldent benyttet av leserne.  Kanskje ikke så rart, da divergerende leserinnlegg og meningsutvekslinger tidvis har blitt regelrett fjernet av redaksjonen… Jeg ser derfor grunn til å presentere noen betraktninger rundt Sofakirken også for Verdidebatts lesere.  Da dette kan ha aktualitet for mange i økende grad, bør følgelig noen (velmente) kommentarer være på sin plass.

 I et antatt forsøk på å vekke alle sofa-kristne pinsevenners dårlige samvittighet ved å blåse i fløyta for passivt spill, trekker den godeste KS-redaktøren også allegoriske paralleller til høstens stortingsvalg:  Stortingsvalgets hjemmesittere har mye til felles med kirkens hjemmesittere. Deltar vi ikke i et politisk valg, mister vi også muligheten til innflytelse - og retten til å klage på utfallet.”

Årets stortingsvalg hadde ifølge Nationen den svakeste stemmeoppslutning siden krigens dager, med rekordlave 73,8 prosent.  Med andre ord valgte altså over ¼ av velgerne å avstå fra å bruke sin stemmerett.  Til dette er det å si at alle landets myndige statsborgere har rett til å stemme, ikke plikt.  En viss moralsk plikt kan man vel tillegge hverandre når det gjelder å vise medansvar for hva slags regjering vårt land skal ha.  Men det gir ikke noen av den grunn rett til å betegne alle som reserverer seg for å gi sin stemme til noe spesifikt parti, som ”sofa-velgere” uten rett til å klage på utfallet. 

Dessuten har man jo som norsk borger også en soleklar rett og mulighet til å påvirke praktisk politikk og samfunnsdebatt, helt uavhengig av om man deltok i valgkampen eller ei.  Dagens stortingspolitikere utøver sin tjeneste ikke bare på vegne av de aktive velgere, men på vegne av alle landets borgere.  Det ville være å skyte seriøsitetsmessig langt over mål å beskylde alle politisk inaktive for å være ”snyltere” på samfunnet.  Samtidig bør det være hevet over tvil at ansvaret for vårt demokrati ikke kan legges på velgernes skuldre alene, men primært på de embeter og instanser som utformer og utgjør de offisielle alternativene velgerne blir stilt overfor.

For det første må naturlig forfall som sykdom, uforutsette hendelser eller andre ting betegnes som gyldig grunn for å utebli fra stemmegivningen.  Dernest kommer alle dem som av ulike årsaker ikke helhjertet føler at de kan gi et parti eller regjeringsalternativ sin stemme, uten å få samvittighetsproblemer eller å komme i konflikt med sin egen oppriktighet.  Noen av disse kan til og med ha medlemsskap i visse politiske partier og vært trofaste velgere gjennom en årrekke. I den sistnevnte sofa-gruppen finnes sannsynligvis en stor del av de 26,2 prosentene som ikke møtte opp ved stemmeurnene.  Å tro at en fjerdedel av landets befolkning ikke bryr seg døyten om hvordan det går med Norge, er derfor i beste fall en kunnskapsløs overdrivelse.  Å ikke avgi stemme, er faktisk også på et vis å la sin røst høre..

Det er med andre ord langt flere grunner enn bare likegyldig ansvarsløshet som er sannsynlige årsaker til den elendige oppslutningen.  Og siden dette i utgangsspunktet er ment å være en allegorisk sammenligning med synkende oppslutning i lokale menigheter, er det all grunn til å hevde at det samme gjelder også her.  Det er mange ressurssterke kristne med årelang fartstid i menighet og evangelisk tjeneste, pinsebevegelsen inkludert, som i dag ikke lenger er aktive i lokale, organiserte forsamlinger.  Og selv om det nok er reell fare for at passive hjemmesittere over tid kan bli sløve, lunkne og til og med frafalne, er det uten tvil mange som lever lykkelig med Gud og i et organisk åndsfelleskap med andre. Like fullt er det også disse som nå av KS blir kategorisert som ”Sofakirken”.  

Østby fortsetter videre:  Når vi velger sofakirken, fraskriver vi oss samtidig velsignelsen av å være del av et kristent fellesskap, og enhver rett til å utøve innflytelse over menighetens framtid….. Er vi ikke positivt til stede i menigheten, mister vi også muligheten til å prege menighetens framtid og veivalg.” Dette oppleves lett som en grov underkjenning og dømming av kristne mennesker som av ulike årsaker er inaktive eller ikke lengre operative i menighetssammenheng.  Har ikke disse også fremdeles rett til å utøve innflytelse over menighetens framtid?  Her blandes for øvrig begrepene lett, idet ”menigheten” eller ”kirken” i kristen sammenheng både betegner den lokale og universale menighet.  Dette tar også Østby opp: ”Det er stor forskjell på menighetslivet og organisasjonslivet. I Guds menighet kan vi ikke melde oss inn eller ut slik det passer. Som kristne er vi medlemmer – i ordets rette forstand.”

Ut ifra dette er det nærliggende å trekke følgende slutning:  Som gjenfødt kristen er jeg slik Østby helt korrekt sier, innlemmet på Jesu legeme og dermed også et menighetsmedlem ”i ordets rette forstand”.  Men dersom jeg av en eller annen årsak ikke innehar et aktivt, organisert medlemsskap i min lokale menighetsforsamling, fratas jeg umiddelbart muligheten til å prege menighetens framtid! Jeg opplever meg definert som en negativ faktor for Menigheten, idømt en slags passiv standby-status i Guds rike. Jeg undres: Står virkelig KS-redaksjonen for dette rigide synet?

Personlig har jeg vært aktivt med i pinsekarismatisk sammenheng gjennom over 30 år.  Jeg har vært i kristen fulltids tjeneste i 15 av dem, og tilsammen har jeg og min familie tilhørt 5 lokale tros-og pinsemenigheter der vi har nedlagt et ikke ubetydelig bidrag.  Det siste året har jeg og min kone imidlertid valgt å stå uten formell menighetstilknytning.  Dette har hatt praktiske årsaker som flytting, men også av andre helsemessige og sosiale grunner har vi ikke opplevd det som naturlig å engasjere oss i en lokal menighet. Ikke desto mindre har vi bevart troen og gudslivet vårt intakt, og pleier regelmessig felleskapet med nære kristne venner vi kjenner og stoler på.  Vi har profane jobber, men vitner for ikke-troende og er sporadisk aktive i misjon- og møtevirksomhet.  Vi er også fortsatt kongregasjonalister med tro på den lokale menighet som et ideelt senter for tjeneste og felleskap.  Dette til tross for at vi som nevnt har hatt andre ting på agendaen en periode enn å stresse med innmeldelsen i nærmeste halleluja-forsamling.

Jeg undres derfor:  Er vi med dette redusert til det Østby betegner som ”..konsumenter på sidelinjen, helt uten kraft til å være konstruktive og positive bidragsytere.”?  Har vi i tillegg til dette også mistet vår rett til å regnes som ”modne og ansvarlige kristne”, og kvalifiserer til assosiert medlemsskap i Sofakirken? Kanskje er det i så fall på høy tid å fjerne noen av de harde, rigide klappstolene fra kirkerommet og bære inn noen gode sofagrupper?  Eller rettere sagt bære dem ut.. 

Erfaringsmessig egner sofaen seg faktisk i mange tilfeller utmerket som åndelig nedslagsfelt og helbredende samlingssted.  Uten forkleinelse for de mer vigslede møtesaler, der bevingede Pauli ord dessverre i vår tid så altfor ofte faller på stengrunn og for døve ører. Ikke så mye av vrangvilje hos tilhørerne, men fordi livssituasjonen og øvrig historikk vanskeliggjør den identifikasjon og tilhørlighetsfølelse man ideelt sett skulle ha hatt.  Det siste man da trenger, er moraliserende og lett bebreidende bemerkninger fra menighetenes taleorgan om vår påstått selvpåførte sofasitting: ”Dessverre har sofaen for noen blitt en strategi for å «straffe menigheten» for valg som er tatt, eller endringer som er gjort. Melder vi oss ut av fellesskapet, vil ikke bare kroppen lide, men også vi selv.” Jo da, lide gjør nok vi arme menighetsløse både titt og ofte under de rådende omstendigheter. Men sannelig har jeg også lært å forstå dem noe bedre som velger sofaen fremfor menighetsbenken, fordi mange lider i langt større grad mer ved å engasjere seg bare av religiøs plikt enn å drives av indre motivasjon og lyst.  I så måte inspirerer nok ikke KS-redaktøren gjennom sin formaningstale sistnevnte gruppe nevneverdig til å slepe seg tilbake til der de etter boka hører hjemme.

Norges største og hurtigst voksende menighet sitter uten tvil på gjerdet. Der sitter mange godt uten sofa og annet møblement, men med en slags altofobisk frykt for å hoppe ned og inn i noe man ikke helt føler seg bekvem i.  Facebook-felleskap, TV-menigheter og nettbaserte kirker popper i mellomtiden opp som paddehatter.  Ut ifra møteoppslutningen å dømme er det vel også all grunn til å tro – og håpe - at antallet kristne som er fysisk inaktive i menigheter langt overstiger den nevnte fjerdedelen av hjemmesittere ved valget.  Derfor fortjener disse også å bli sett og møtt med noe mer respekt enn en nedlatende holdning som annenrangs sofakristne.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Rolf-Erik Pedersen

17 innlegg  1884 kommentarer

B- eller C-kristen?

Publisert rundt 11 år siden

Interessant innlegg, Per.  Vi har sett flere innlegg her på verdidebatt hvor man redegjør for hvorfor man mer eller mindre bevisst har valgt å forbli menighetsløs.  Undertegnede er - i likhet med deg  "idømt en slags passiv standby-status i Guds rike".  Av forskjellige årsaker.  Min erfaring fra en "frimenighet" er at jeg opplevde at dyrkingen av menighetens/trossamfunnets egenart ble det altoverskyggende målet med at det i det hele tatt eksisterer en menighet.  Og det ble liksom "oss mot røkla".  Etterhvert så ble menighetslivet en tvangstrøye hvor man måtte "tilpasse seg", ha de "riktige" meningene, kle seg på en bestemt måte osv. 

Jeg tror det finnes flere kristne i dette landet enn hva mange av oss er klare over.  Og jeg føler meg på ingen måte som noen B- eller C-kristen fordi jeg pt ikke er aktiv i en organisert menighetssammenheng.  At KS-redaktøren mener noe annet er meg knekkende likegyldig.

Når det gjelder det du beskriver som en "nedlatende holdning" fra KS-redaktøren så må jeg si at dette vel ikke er første gang.  Og sikkert ikke siste.  En annen herværende redaktør i KS finner det mer enn frydefullt å komme med jevnlige spark til DnK og dens biskoper og prester.  Jeg mener man heller burde feie for egen dør først.  Men det er en annen historie.

Kommentar #2

Bjørn Roger Rasmussen

17 innlegg  129 kommentarer

Bra innlegg!

Publisert rundt 11 år siden

Bra innlegg, Per! Kjente meg virkelig igjen i det du skriver. 

Det ideelle er muligens å tilhøre en lokal menighet. Beklageligvis kan det være ting i de lokale menighetene som gjør at den enkelte ikke passer inn. Det er ikke alltid latskap som gjør at en person ikke har en fast menighet.

Synes KS-redaktøren har et litt forenklet syn på verden. Muligens en del menigheter skulle ha gått litt mer i seg selv og sett hvorfor folk ikke ønsker å være en del av menighetene.

Hilsen en skeptiker til menigheten.

Kommentar #3

Solveig Johanne Grønstøl

75 innlegg  350 kommentarer

Interessant..

Publisert rundt 11 år siden

Interessant Per. Du skriv godt, som alltid. Skjønner ikkje kor KS vil med sine sleivspark og nedlatenhet mot menighetslause- frivillige og ufrivillige i så måte. Å stå i ein menighetprotokoll frelser ingen. Eg måtte berolige ei med: "Slapp av, eg melder meg ikkje ut av livets bok..." då eg for nokre år tilbake vart menighetslaus. Frykta for at eg skulle kome ut av velsigninga var merkbar. Menighet er så mykje meir enn protokollar. Kristne som gir seg til Gud og til kvarandre- kan utmerket gå an uten formelle og organiserte menighetar. Når det er sagt har eg framleis tru på organiserte menighetar. Men ikkje alle. Og eg vil ikkje stå i ein for ein kvar pris!

Kommentar #4

Linda Greve

4 innlegg  237 kommentarer

...

Publisert rundt 11 år siden

Kanskje lederne i menighetene burde ta litt selvkritikk for at det finnes "sofakristne"(?) Og menigheten er jo ikke først og fremst et forsamlingslokale elller en bygning, men enkeltindivideer. Så enten man er "sofakristen", hverdagskristen, søndagskristen eller en kombinasjon av alt, så er man fullverdig medlem av Kristi Kropp.

Kommentar #5

Gunnar Lund

0 innlegg  6279 kommentarer

Utenfor eller innenfor?

Publisert rundt 11 år siden

Et godt og velskrevet innlegg av Søetorp, ord til ettertanke, spesielt for paragrafrytterne. Jeg må nok også innrømme at jeg befinner meg sammen med gjengen her inne av lovløse menighetsløse. Har i grunn aldri funnet meg til rette i kristne miljøer, har nok alltid vært en outsider, en som har trivdes best utenfor leiren. Men der er jeg ikke alene, jeg er ganske sikker på at det er flere troende utenfor kirker og menigheter enn innenfor, som Aril Edvardsen sa engang: "den usynlige kirke er større enn den synlige".

Menighetsledere burde ta en selvransakelse og spørre seg selv hvorfor det er slik. Er det noe vi kan gjøre for å forandre situasjonen til det bedre? Om ikke noe skjer så kan fort disse ordene fra en troende gå i oppfyllelse med ganske mange menigheter i tiden fremover: "en dødenes menighets siste ord er, vi har alltid gjort det på denne måten".

Kommentar #6

Fredrik W. H. Steensen

101 innlegg  846 kommentarer

Kongregasjonalister?

Publisert rundt 11 år siden

Hei Per.

Som vanlig skriver du reflektert, men jeg undrer meg litt over ordet kongregasjonalister og hva du egentlig mener. Hvorfor? Rett og slett fordi jeg har bodd en periode i en kongregasjon, eller om man vil et munkekloster.

Norsk ordbok definerer kongregasjon: kongregasjon -en, -er ( kat.) 

1 klostersammenslutning

2 fast kommisjon av kardinaler

3 art religiøs orden; broder- el. søsterskap

Ikke ta dette som kritikk, snarere et forsøk på å forstå og ikke minst fjerne muligheter for misforståelser.

Kommentar #7

Per Søetorp

101 innlegg  2029 kommentarer

RE: Kongregasjonalister?

Publisert rundt 11 år siden
14.10.09 kl. 07:51 skrev Fredrik W.-H. Steensen:

Hei Per.

Som vanlig skriver du reflektert, men jeg undrer meg litt over ordet kongregasjonalister og hva du egentlig mener. Hvorfor? Rett og slett fordi jeg har bodd en periode i en kongregasjon, eller om man vil et munkekloster.

Norsk ordbok definerer kongregasjon: kongregasjon -en, -er ( kat.) 

1 klostersammenslutning

2 fast kommisjon av kardinaler

3 art religiøs orden; broder- el. søsterskap

Ikke ta dette som kritikk, snarere et forsøk på å forstå og ikke minst fjerne muligheter for misforståelser.

Hei Fredrik - takk for tilbakemelding!

"Kongregasjonalister" var kanskje et unødvendig og komplisert ord å bruke av meg i denne sammenhengen.  Det jeg legger i det, er at jeg tror på den lokale menighet (eng: congregation) som institusjon og på dens læremessige suverenitet og selvstendighet uten overstyring av en "moderkirke". Dette for å understreke at jeg fortsatt har "menighetssyn", og ikke er en hvileløs universell vandrer selv om jeg altså for tiden er "sofakirkelig"..

Jeg er også klar over at Kongregasjonalistene er et eget kirkesamfunn (United Church of Christ). Det kunne derfor muligens skape tvil om jeg har tilknytning til disse, noe jeg ikke har.  Jeg brukte altså bare uttrykket i objektiv form, ikke som egennavn.

Håper jeg med dette fikk avklart misforståelsen noe.  Beklager forvirringen - jeg skal skjerpe min fremmedordbruk heretter!

Kommentar #8

Bjørn Arne Rosland

98 innlegg  780 kommentarer

Per

Publisert rundt 11 år siden

Ikke bare godt skrevet, men sunne og sanne ord, som redaktørene i KS burde legge seg på hjertet.

Det virker som de ser ser innenfra og ut! Kanskje de burde forsøke å se tingenes tilstand fra utsiden og inn også - slik at det ble littt mer balansert.

Det er på høy tid har dagens menigheter og dets ledere spør hvorfor det er som det er. En møter stadig flere mennesker som sier: Vi vil ha Jesus, men ikke menigheten! Hvorfor er det slik?

Dagens menigheter burde tenke gjennom dette på en ærlig og oppriktig måte. Da tror jeg at de vil finne at flere av årsaker til den åndelige situasjonen har de selv ansvaret for.

Jeg kjenner dessverre mange som er blitt urettferdig og dårlig behandlet i menighetene, og derfor har trukket seg tilbake. Når disse leser KS-redaktørens artikkel om Sofakirken, blir det neppe til noen oppmuintring.

Kommentar #9

Are Karlsen

10 innlegg  4205 kommentarer

Sofakirken

Publisert rundt 11 år siden

Takk til Per!

(Og til <a href="http://byggemennesker.blogspot.com/2009/10/minimumskravene-for-kalle-noe-en.html">Bygge mennesker</a> som formidlet tips om dette innlegget!)

Det som overrasker meg med David André Østbys artikkel er det snevre perspektivet på hva menigheten er. Menighet synes å være definert til kirkebygningen eller de som befinner seg innenfor kirkebygningens fire vegger. Men David André Østby, som tilhører en bevegelse som opprinnelig hadde mottoet "Fram til urkristendommen", burde vite at urkirken ironisk nok var en sofakirke. De første kristne samlet seg i sine hjem, i likhet med de hundretusener av husmenigheter som også i dag finnes over hele verden.

David André Østby: "Er vi ikke positivt til stede i menigheten (kirkebygningen?, min komm.), mister vi også muligheten til å prege menighetens framtid og veivalg."

Kanskje det tvert i mot David André Østbys oppfatning er de kristne som velger å ikke samles i kirkebenkene som nå er i ferd med å prege menighetens framtid? Positivt ved at begrepet menighet utvides til også å omfatte det bibelske "menigheten i ditt hus". Negativt ved at stadig fler finner at den institusjonelle menigheten ikke innfrir de forventninger mange har til hva en menighet skal være.

Undersøkelser viser at de som velger å forlate den institusjonelle kirken, i svært liten grad blir viet den oppmerksomhet det er å bli spurt om hvorfor. Jeg tror David André Østby gir svaret på hvorfor så ikke skjer: Den institusjonelle eliten, lederskapet, oppfatter dette ofte som en fiendtlig handling. "Sofakristne" ønsker å straffe menigheten, uttrykker David André Østby det, med en holdning som desverre kjennetegner et institusjonelt lederskap.

Både vi som er med i den institusjonelle kirken og vi som velger å praktisere det kristne fellesskapet i våre hjem, tilhører den samme kirken, Jesu´ Kristi menighet, og vil hver på vår måte bidra til å forme dens framtid. Dessuten har vi har alle det samme ansvaret: Å inkludere alle de troende som har falt utenfor det kristne fellesskapet.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere