Verdidebatt

Thorbjørn Jaglands drøm om Eurabia

Når skal vi begynne å diskutere hvor langt vi som suveren stat er villig til å gå med hensyn til overnasjonalt samarbeid og integrasjon?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det nye Europa-kartet

Søndagens vellykkede valg i Tunisia gjør at politiske krefter på begge sider av Middelhavet vil tegne Europa-kartet på nytt: Thorbjørn Jagland åpner for medlemskap i Europarådet. Det forelås å la Tunisia bli med i EFTA, med samme rettigheter som Norge.

Etter 22.juli har få påstander vekket større harme enn påstander om Eurabia. Problemet med Eurabiafenomenet, er at det er en konspiratorisk påstand, det har blitt liten debatt rundt realiteter. Men hva kanvi lese ut fra intervjuet Ny Tid har gjort med Thorbjørn Jagland? Her åpnes det opp for nær kontakt mellom Europa ogTunisia og Marokko.

Etter å ha lest intervjuet, måtte jeg spørre meg selv, er dette sant, eller er det en dårlig ironisk tekst? Utsagnene fra Jagland oppleves for meg så utrolige, spesielt med tanke på Eurabia-debatten etter 22.juli, at jeg hadde vanskelig for å ta dem alvorlig. Men artikkelen ligger altså ute på nytids hjemmesider, og jeg tar derfor sjansen på å diskutere den seriøst, noe som viser endelav problematikken I vår tid. Holdningene til forsvarerne av det ubegrensete verdirelative multikulturelle samfunnet oppleves så ekstreme at det er vanskelig å argumentere mot dem. Men det er dit vi er kommet. Som Per Steinar Runde kommenterte i et annet innlegg; man skal ikke langt tilbake i tid før alle forstod at fri innvandring med muligheter for en million innvandrere var dårlig politikk. Idag er det knapt mulig å argumentere mot slike forslag uten å bli stemplet som både det ene og det andre.

Men la oss se på et utdrag av artikkelen:

Nå åpner generalsekretæren i Europarådet, norskfødte Thorbjørn Jagland, for at Tunisia kan bli medlem der, i tillegg til å få en EØS-lignende avtale med EU. Allerede 21. februar besøkte Jagland Tunisia for å følge opp den. Han mener at Europarådet, med sine 47 medlemsland, er det best egnede forumet for nå å inkludere de nye demokratiene i Stor-Europa.

Europarådet tilbyr derfor nå «partnerskap for demokrati»-avtaler også med arabiske land. Den 21. juni fikk parlamentet i Marokko, etter en demokratisk reform, slik «partner for democracy»-status med Europarådet. Det samme fikk så De palestinske selvstyremyndighetene 4. oktober.

Etter søndagens valg åpner Jagland opp for at Tunisia, som ligger en kort sjødistanse fra Italia, framover også kan bli medlem av Europarådet:

Også en nærmere EØS-avtale med dagens EU kan bli aktuelt. Siden 1998 har Tunisia hatt en handelsavtale (AA-avtale) med EU. 14. oktober tok leder for de liberale partiene i Europaparlamentet (ALDE-gruppen), Guy Verhofstadt, så til orde for å tilby Tunisia et nærmere medlemskap, i EFTA.

«Tunisia er det mest utdannede og åpne landet i Nord-Afrika. Vi bør undersøke om de bør bli medlemmer i EFTA-gruppen, med samme rettigheter som Norge og Island,» skriver Verhofstadt i sin pressemelding.

Thorbjørn Jagland ønsker altså å gi en nærmere EØS-avtale til et land der det muslimske Ennahda-partiet er størt I oppslutning, og jeg lurer på når slike spørsmål skal komme på dagsorden her hjemme. En EØS-avtale har direkte konsekvenser for oss alle, og er det ikke endelav demokratiet at slike avtaler skal bli diskutert? Statsminister Jens Stoltenberg sa at konsekvensene av 22.juli skulle bli være mer demokrati, ikke mindre. Mer åpenhet, ikke mindre. Men detkansynes som om våre politikere er livredde for å ta I spørsmål som medfører at de må ta stilling til noe som helst som har med islam å gjøre. En kritikk av Jagland må jo nødvendigvis medføre en indirekte kritikk av det multikulturelle og islam, og det ikke det letteste I dagens politiske virkelighet.

Thorbjørn Jagland har lenge vært en kjent motstander av nasjonalstaten og en ivrig tilhenger av overnasjonale ordninger. Men skal vi overlate slike spørsmål til aktivister som Jagland? Jeg opplever at vi sjelden eller aldri diskuterer om de internasjonale organisasjonene vi er medlemmer av utvikler seg i en retning vi er tjent med. Det virker som om vi er tvunget til å bli med på alt det EU og andre organisasjoner ønsker. Å legge ned veto eller å melde seg ut av f.eks EØS og Schengen-samarbeidet, blir sett på som ekstreme holdninger, men spørsmålet bør etter min mening være hvor langt vi som en suveren stat er villig til å gå? Jagland misliker suvrene nasjonalstater, det vet vi, men jeg savner politkere med ryggrad og mot til å forfekte syn som var legitime inntil vår egen nære fortid, poltikere som ikke har VG eller Aftenposten som moralsk rettesnor for deres politiske liv, politikere som opptrer som folkevalgt av det norske folket, ikke som folkevalgte for byråkrater i EU.

Intervjuet med Thorbjørn Jagland viser at det er sterke krefter som ønsker svært tette relasjoner mellom Europa og arabiske stater.Omvi kaller målet for Eurabia eller ikke, er egentlig irrelevant, det vi bør begynne å diskutere, er om vi ønsker så tette bånd mellom Nord-Afrika og Europa som Jagland legger opp til, på samme tid som vi bør slutte å karakterisere påstander om Eurabia som vår tids Sions Vises Protokoller, til det er denne debatten for viktig.

Og ja, jeg har sjekket med nytid, artikkelen er ikke ment ironisk.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt