Andreas Dingstad

47

Barneombudet bommer grovt

Å skyte vilt i blinde er ikke noe godt utgangspunkt dersom Barneombudet ønsker å alliere seg med ulike trossamfunn.

Publisert: 25. okt 2011

Barneombud Reidar Hjermann uttrykker i Vårt Land 21. oktober bekymring for det han mener er indoktrinering og voldsbruk mot barn i religiøse miljøer. Om Hjermanns hensikter nok er gode – alle anstendige mennesker vil motsette seg vold og indoktrinering av barn – så bommer han likevel grovt enkelte steder.

Hjermann peker på at Den katolske kirke «ikke vil løfte på kravet om taushetsplikt i skriftemål for å avverge seksuelle overgrep». Å dytte det katolske skriftemålet foran seg i vår felles og meget viktige kamp mot seksuelle og andre overgrep mot barn, er grovt misforstått. Mytene om skriftemålet ser altså ut til å leve i beste velgående.

Ikke dekke over. Skriftemålet – med dets absolutte taushetsplikt – er ikke til for å dekke over kriminelle forhold, men gir mennesket en mulighet til å gjøre opp for seg ved å appellere til dets samvittighet overfor Gud og medmennesker. Som biskop Bernt Eidsvig gjentatte ganger har presisert: Forutsetningen for skriftemålet er viljen til å gjøre opp for seg. I tilfeller med seksuelle overgrep, dersom en skriftende skulle bekjenne dette, innebærer dette et oppgjør med loven – og presten kan her benytte seg av muligheten til å holde syndsforlatelsen tilbake dersom ikke den skriftende lover dette.
Denne taushetsplikten deles forøvrig av både ortodokse, anglikanere og enkelte lutherske prester, og den dagen det blir innført rapporteringsplikt, eksisterer ikke skriftemålet lenger.

Myten om det verdinøytrale.  Jeg vil anta at for eksempel den katolske skolen St. Sunnivas status og høye elevtall ikke skyldes foreldres angst for at kirken indoktrinerer deres barn. Det verdensomspennende katolske skolesystemet har produsert både presidenter, statsministre og andre samfunnstopper. Populære St. Sunniva – som drives etter norsk lov – representerer forøvrig alt det den rødgrønne regjering ønsker: Multikulturelt mangfold, god integrering og ikke minst svært gode resultater. Her finnes barn fra alle samfunnssjikt: katolikker, muslimer, lutheranere, barn fra sekulære familier og så videre.

Selv er jeg pappa til to barn. Indoktrineringen hjemme hos oss består av et ønske om å gi barna en klassisk dannelse, og utvikle dem til selvstendig tenkende mennesker. Det inkluderer også aftenbønn og messe på søndager. Men det ser likevel ut til at de klarer seg bra. Når de ikke går på skolen, danser de og leker som barn flest. Musikalsk lytter de på alt fra Mozart til Lady Gaga. De tror heller ikke at jorden ble til for bare 6.000 år siden.

Indoktrinering? Ellers uttrykker Barneombudet et ønske om at Utdanningsdirektoratet skal føre tilsyn med de religiøse friskoler som indoktrinerer barn. Det understrekes også at alle barn skal lære om «seksualitet, utviklingslære og likestilling mellom kjønnene». Jeg tør selvsagt ikke å se bort ifra at det i enkelte religiøse miljøer læres ting som står i motsetning til gode norske fellesverdier. Men da er det desto viktigere at kritikken blir konkret. For hvem skal definere hva som regnes som indoktrinering, og er den offisielle norske skolepedagogikk anno 2011 selv helt verdinøytral?

Barneombudets arbeid finansieres av norske skattepenger. Vi forventer ikke nødvendigvis hans sympati. Men vi forventer saklighet. Den katolske kirke er alliert i forsvaret for barns rettigheter. Men å skyte vilt i blinde er ikke noe godt utgangspunkt dersom Barneombudet ønsker å alliere seg med ulike trossamfunn.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert nesten 8 år siden
Andreas Dingstad. Gå til den siterte teksten.

Ikke dekke over. Skriftemålet – med dets absolutte taushetsplikt – er ikke til for å dekke over kriminelle forhold, men gir mennesket en mulighet til å gjøre opp for seg ved å appellere til dets samvittighet overfor Gud og medmennesker. Som biskop Bernt Eidsvig gjentatte ganger har presisert: Forutsetningen for skriftemålet er viljen til å gjøre opp for seg. I tilfeller med seksuelle overgrep, dersom en skriftende skulle bekjenne dette, innebærer dette et oppgjør med loven – og presten kan her benytte seg av muligheten til å holde syndsforlatelsen tilbake dersom ikke den skriftende lover dette.

Så hvis personen ikke lover å melde dette selv, sier du da at presten nøyer seg med å holde tilbake syndsforlatelsen, eller vil det bli meldt av presten til politiet. Det sistnevnte er det eneste akseptable.

Kommentar #2

Hallvard Jørgensen

73 innlegg  1479 kommentarer

Ein liten kommentar

Publisert nesten 8 år siden

Takk for eit lesverdig og interessant innlegg. Eg tenker at Hjermanns refleksjonar er eit frampeik om kva vi som kristne har i vente dersom vi ikkje tek opp kulturkampen og presenterer ein truverdig og intellektuelt koherent visjon for røyndomen. Elles vil vi lett bli overkøyrt av ein annan ideologi (slik kristen-Noreg for ein stor del allereie er blitt). 

Elles vil eg gjerne seie at eg pdes. har sympati for Hjermanns omtanke for born. I den grad det er eit problem at born blir mishandla i kristne samanhengar, så bør dette takast tydeleg oppgjer med. Imidlertid burde ein vel då også forvente at Hjermann er tydeleg ute mot alkoholmisbruk, skilsmål etc., som jo skaper enormt (mykje meir) med problem for born i det norske samfunnet i dag. 

Den same logikken kan også rettast mot det Hjermann har å seie om "indoktrinering". Det er greitt nok at kristne born også skal ha kunnskap om seksualitet, om utviklingslære og om likestilling. Men i den norske skulen blir born nettopp "indoktrinert" inn i eit visst syn på seksualitet (d. e. frilyndt) og eit visst syn på likestilling (d. e. fullstendig likestilling uavhengig av natur).

Ein kunne jo utfordre Hjermann og spørje om han ikkje også vil kjempe for at born også skal få lære at seksualitet høyrer heime i ekteskapet (anten grunngjeve i aristotelisk thomisme eller også i Guds bod) og at mann og kvinne har ulike naturar som i nokon grad gjer at dei også passar til ulike oppgåver. Dersom ikkje: Kvifor ikkje? 

Eg er fullt for at born lærer om evolusjonsteori, sidan dette er solid vitskap. Imidlertid bør ein då også få bli kjent med ulike filosofiske/metafysiske tolkingar av denne teorien. For øvrig kan ein argumentere godt for at naturvitskap ikkje blir rasjonelt forsvarleg utan trua på Gud, men eg tvilar vel på at Hjermann kjem til å arbeide offentleg for at born i den norske skulen også blir introdusert for desse argumenta. 

Kommentar #3

Mai-Liss Hauger

69 innlegg  1261 kommentarer

Publisert nesten 8 år siden
Morten Christiansen. Gå til den siterte teksten.

Så hvis personen ikke lover å melde dette selv, sier du da at presten nøyer seg med å holde tilbake syndsforlatelsen, eller vil det bli meldt av presten til politiet. Det sistnevnte er det eneste akseptable.

Ja så enkelt og greit kan dette avklares, det sistnevnte er nemlig ,som Morten sier; det eneste akseptable.  (Og bør også være det for barneombudet og politi)

Kommentar #4

Thuan Pham Cong

0 innlegg  2 kommentarer

Publisert nesten 8 år siden

Morten Christiansen og Mai L. Hauger:

Tror dere at noen vil komme til skriftemål, og innrømme noe kriminelt, dersom de vet at presten kan gå videre med det han får vite?

(Ja/nei spørsmål)

Kommentar #5

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert nesten 8 år siden
Thuan Pham Cong. Gå til den siterte teksten.

Tror dere at noen vil komme til skriftemål, og innrømme noe kriminelt, dersom de vet at presten kan gå videre med det han får vite?

(Ja/nei spørsmål)

Det er ikke ett ja eller ei spørsmål. Svaret mitt er at det ikke spiller noen som helst rolle. Når presten får kjennskap til overgrep så er det h*ns fordømte plikt å gi informasjonen videre.

Hvordan det påvirker en kirkelig praksis spiller ingen rolle for meg. Takler ikke skriftemålet at en tar tak i overgrep mot barn så fortjener den ikke livets rett.

Kommentar #6

Thuan Pham Cong

0 innlegg  2 kommentarer

Publisert nesten 8 år siden

Det er faktisk et ja/nei spørsmål.

Enten så kommer en person til skrifte, eller så kommer han ikke.

Jeg tror ikke at noen vil komme til skrifte dersom det er frykt for at presten går videre med informasjon. Dermed får man ikke den lille muligheten til å påvirke i positiv retning, som f.eks. å oppfordre folk til å melde seg selv (gjøre bot).

Samme problemet vil også journalister få. Folk vil ikke la seg bruke som kilder, dersom det ikke fantes kildevern.

Kommentar #7

Hallvard Klingenberg

0 innlegg  173 kommentarer

Ja eller Nei (sic)

Publisert nesten 8 år siden
Morten Christiansen. Gå til den siterte teksten.

Det er ikke ett ja eller ei spørsmål. Svaret mitt er at det ikke spiller noen som helst rolle. Når presten får kjennskap til overgrep så er det h*ns fordømte plikt å gi informasjonen videre.

Hvordan det påvirker en kirkelig praksis spiller ingen rolle for meg. Takler ikke skriftemålet at en tar tak i overgrep mot barn så fortjener den ikke livets rett.

Litt pussig at man er så opptatt av at den katolske Kirke skal anmelde overgrep av barn til politiet i Norge.  Nå er reglene i Kirken i Norge imidlertid at dette automatisk skal gjöres....

Skriftemålet er hellig i den katolske Kirken, men hvis presten overhörer synder som er straffbare i fölge norsk lovgivning, er det prestens pastorale plikt å forfölge saken utenfor skriftestolen.  Presten kan også utsette absolusjonen til etter at vedkommende har gjordt opp for seg i det sekuläre samfunn.

Jeg har fulgt pedofiliskandalene i Kirken i USA siden 1970-årene. Dessverre har dette funnet sted, selv om svärt mange av beskyldningene har vist seg å väre falske.

Bispedömmene i USA har  inntil 1990-årene  oversendt pedofilisaker til politimyndighetene, hvorefter bispedömmet har fått sakene i retur med anbefaling om at dette må bispedömmet gjöre opp internt.  Det har også värt overraskende at den samme praksis også har värt vanlig  i Norge. Politiet har helt til de siste tiår ikke villet ta tak i slike saker.

Den katolske Kirken har i mange hundre år håntert slike saker, i motsetning til de sekuläre domstoler, som aller nödigst önsket  å ta i dette.

Kirken har, og har hatt, en strengere praksis når det gjelder misbruk av barn enn f.eks. den norske lovgivningen. Kirkeretten har en seksuell lavalder på 18 år, i stedet for 16, og i motsetning til den sivile domstol, hindrer kirkeretten en prest å komme tilbake til prestetjenesten.

Kommentar #8

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert nesten 8 år siden
Thuan Pham Cong. Gå til den siterte teksten.

Jeg tror ikke at noen vil komme til skrifte dersom det er frykt for at presten går videre med informasjon. Dermed får man ikke den lille muligheten til å påvirke i positiv retning, som f.eks. å oppfordre folk til å melde seg selv (gjøre bot).

Samme problemet vil også journalister få. Folk vil ikke la seg bruke som kilder, dersom det ikke fantes kildevern.

Det er en veik unnskylding, at man mister muligheten til å påvirke. Overgrep meldes, ikke noe om og men.

Tviler på at kildevern er sammenlignbart, og jeg er sikker på at en journalist vil anmelde overgrep.

Igjen synes jeg at fokuset blir på kirkens ritualer og organisasjon, som får plass før barnet.

Kommentar #9

Hans-Petter Halvorsen

43 innlegg  11644 kommentarer

Publisert nesten 8 år siden
Hallvard Klingenberg. Gå til den siterte teksten.

Det har også värt overraskende at den samme praksis også har värt vanlig

Dette skulle jeg gjerne like å se dokumentasjon for. En påstand om at politiet overser grove overgrep mot barn, tviler jeg sterkt på og en slik beskyldning vil de nok også være interessert i å få rede på at blir fremnsatt her på VD.

Hva grunner du det på egentlig?

Det gjøres her flere forsøk på å forsvare den katolske kirke; ganske fåfengt, gitt hva som har kommet frem om hva som har skjedd og sikkert også foregår i dette lukkede patrialkalske systemet.

Biskop Eidsvig har ikke mye å være stolt over når det gjelder sin egen opptreden i forkant av avsløringene i Norge. Hans arrogante og kategoriske avvisning, før han senere ble nødt til å bøye av for de bevis som ble fremlagt, var pinlig og betegnende for et miljø som aldri har vært vant til innsyn eller å svare for noe som helst.

Man kan bare forestille seg hvor mange tusen barn som gjennom historien har vært utsatt for overgrep fra seksuelt frustrerte prester mere eller mindre frivillig pålagt sølibatet, et liv så naturstridig som det nesten kan få blitt.

Når selv Paven har blitt avslørt i å beskytte overgriperne, gjennom dekkoperasjoner og omplassering av avslørte prester, så har dette kirkesamfunnet mistet all troverdighet.

Det hele er like skammelig som skandalen allerede har avslørt handlingene å være.

Barneombudet har en oppgave i å beskytte barn mot overgrep; en jobb han vanligvis tar altfor lett på når det gjelder å beskytte barn mot voksne menneskers indoktrinering, basert på vrangforestillinger om egen og andres eksistens. 

Her bommer han imidlertid ikke. Han gjør tvert i mot et "bullseye" i sin kritikk. 

Kommentar #10

Andreas Dingstad

47 innlegg  57 kommentarer

.

Publisert nesten 8 år siden

Angående skriftemål og taushetsplikt: Det gjentagende fokuset på "hva hvis" tror jeg er kontraproduktivt i arbeidet mot seksuelle og andre overgrep mot barn.

Så vidt jeg har forstått – etter samtaler med prester som jevnlig hører skriftemål – så er denne typen grove tilfeller heldigvis svært svært sjeldne. Det er et litt sånn Hollywood-scenario, men helt klart et etisk dilemma dersom det skulle dukke opp.
 

Presten har i dag full taushetsplikt, noe som fungerer som en garantist for en åpen samtale. Ved en evt. meldeplikt: Hvordan skal skriftefaren identifisere vedkommende, dersom en forbrytelse tilstås? Han sitter ofte inne i selve skriftestolen, og aner ikke hvem han snakker med. Skal den skriftende part bli avkrevd legitimasjon før skriftemålet starter, og evt. bli overmannet av presten?
 

Noen utdypende artikler om taushetsplikten kan leses her og her.
 

Ellers så handler ikke innlegget i gårsdagens Vårt Land hovedsakelig om skriftemålsproblematikken, men er et forsøk på nyansering av Barneombudets velmente, men noe generaliserende utspill. Det er noe med den underliggende tonen, hvor begreper som vold, tvang og indoktrinering stadig hektes på trossamfunnenes virke. Jeg tror mange heller kunne tenkt seg en mer positiv tilnærming av typen: "Hvordan kan vi sammen jobbe mot dette samfunnsondet?" osv.
 

Fra Den katolske kirkens side – i ferd med å vokse seg til landets største trossamfunn utenfor DNK – så merker vi samtidig en større og større goodwill fra det offentlige for integreringsarbeidet og de andre positive samfunnsbidrag fra Kirkens side. Andre ganger derimot sitter man igjen med følelsen av at det religiøse mennesket skal "oppdras" ut av mørket – og inn i det sosialdemokratiske lys.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere