Fjordmanns innlegg i Aftenposten i dag er ganske avslørende, og som Oddbjørn Johannessen korrekt skriver i denne kommentaren, mest uttrykk for patetisk sutring. Jeg ser på det mest som et emosjonelt forsøk på å skape martyrglorie om seg selv og sine meningsfeller. Det prinsipielle i det han anfører er tynnere enn tynt og fullstendig substansløst.
Et eksempel på den retoriske vinklingen Fjordman benytter for å skape ubegrunnet sympati for sin sak, er følgende sitat:
"De konfiskerte også en koffert med klær og sokker som ikke inneholdt noe elektronisk utstyr. På et tidspunkt da altfor mange voldtekter og andre grove forbrytelser står uoppklart i deler av landet kan man spørre seg om det er en riktig prioritering av politiet å bruke flere måneder på å studere sokkene til en person fullstendig uten kriminelt rulleblad."
Enhver med noe gangsyn vet at norsk politi ikke er synderlig interessert i å studere sokkene til Fjordman fremfor å oppklare voldtektssaker. Og skjønner Fjordman så lite at ikke norsk politi gjorde jobben sin da de undersøkte hans mulige forbindelser til Anders Behring Breivik, sett i lys av at terroristen selv oppgir ham som en av sine fremste inspirasjonskilder, så skjønner han neppe så meget annet heller.
Fjordmans overbevisningskraft innad i sin sekteriske menighet rokkes selvsagt ikke av dette. Enhver opplevelse av å være forfulgt, enten det er av politiet, av kulturmarxister eller hvem det nå måtte være, vil alltid være velegnet til innvortes bruk for å styrke samholdet blant de troende. De fleste mennesker med gangsyn gjennomskuer imidlertid den banale psykologien i dette temmelig lett.