Rødgrønn øy i et blått hav

På kort tid har sosialdemokrater vunnet valg i Norge, Portugal og Hellas. Den europeiske horisonten er likevel blå.

Helgens greske valg var trøsten europeiske sosialister trengte. Seieren til opposisjonsleder George Papandreou tok for et øyeblikk oppmerksomheten bort fra sosialdemokratenes bratte motgang i Storbritannia og dramatiske valgnederlag i Tyskland. Den påtroppende greske statsministeren er dessuten president i Sosialistinternasjonalen, og vi husker den gang faren – senere mangeårig statsminister – med livet som innsats bekjempet den greske militærjuntaen.

Til tross for dette, og til tross for knapt gjenvalg av Portugals sosialdemokratiske statsminister José Socrates, samt ny tillit til de rødgrønne i annerledeslandet Norge: Det er blåfargen som dominerer europakartet. Angela Merkel kvittet seg med sosialdemokratene i sin tyske regjering til fordel for liberaldemokratene, og i nabolandet Frankrike ligger Sosialistpartiet med brukket rygg mens president Nicolas Sarkozy har gjort høyrepolitikk populært. Selv i vanskjøttede Italia foretrekker velgerne blått styre med nasjonalistiske og populistiske valører, tross Silvio Berlusconis kåte kvinneskandaler og kyniske mediekontroll.

I Storbritannia går det mot slutten på det moderne sosialdemokratiets store æra ved valget neste år. Bare et politisk jordskjelv kan hindre Toryene og David Cameron i å overta makten etter 13 lyserøde år. I Skandinavia er Norge en enslig rødgrønn bastion, omgitt av konservative regjeringer i Sverige, Danmark og Finland, mens Spanias upopulære sosialistregjering ser ut til å følge landet mot avgrunnen. Dette er dramatiske endringer siden den gang Europa for ti år siden var friskt rødfarget, da Gerhard Schröder med grønn støtte regjerte Tyskland og karismatiske Tony Blair ble utpekt som sosialdemokratiets redningsmann med sin «tredje vei».

For bare et år siden forkynte internasjonale magasiner den liberalistiske kapitalismens undergang og en triumferende renessanse for økonomen John Maynard Keynes og hans tanker om en ekspansiv stat. Alt lå til rette for sosialdemokratisk ideologi med vilje til å regulere en økonomi som var nær smadret av turbokapitalistisk råkjør. Og keynesianisk blandingsøkonomi for å få fart på hjulene er det blitt, selv fra konservative ledestjerner som Merkel og Sarkozy, som uten ideologiske hemninger bruker statens penger i aktiv motkonjunkturpolitikk.

En dansk avis betegnet etter det tyske valget nokså treffende Angela Merkel som den beste forbundskansler sosialdemokratene aldri fikk. Kanskje ikke rart at sosialdemokrater rundt om i Europa klager over at noen kom inn fra høyre og stjal klærne deres mens de var ute og badet. For selv om høyrevinden blåser, ser vi ingen rasering av europeiske velferdsstater, og heller ingen ellevill konkurranse om å sette ned skattene. Partiene går mot det pragmatiske sentrum der den voksende gruppen velfødde middelklassevelgere befinner seg. Da handler det ikke så mye om ideologi som om å overbevise velgerne om hvem som kan drifte samfunnet mest mulig kostnadseffektivt.

I dette blålige bildet er det naturligvis mange nyanser, med et grønnskjær mange tror vil skinne sterkere i en tøffere kamp om velgerne i midten. I en avideologisert tid preget av klimaoppvarming og økende miljøbelastning, besitter de grønne partiene en potensiell nøkkelrolle, ettersom de kan samarbeide både til høyre og venstre. Så langt har ikke sosialdemokratiske partier fått hegemoni på slikt samarbeid, delvis fordi mange høyrepartier er like mye (eller lite) miljøvennlige som sine venstreorienterte konkurrenter.

Sosialisme ligner etter hvert mer på en utvasket merkelapp enn på en ideologi med troverdige svar på morgendagens utfordringer, og kanskje blir det populært med studieturer til det oljesmurte, norske Soria Moria. De rødgrønne har neppe svaret på Sosialistinternasjonalens drømmer, men litt kan man nok lære av en pragmatisk statsminister som klarer å forene de som vil skyte ulv i Østerdalen med de som nekter å løsne skudd mot Taliban, alt mens grensen gjøres litt høyere for de utenfra som vil inn i den norske idyll.