Torleiv Haus

76

Den lammende nåden

Jeg oppfatter det kristne budskap som et godt budskap om Guds nåde og kjærlighet. Men har det skjedd noe med dette budskapet som gjør at vi ikke får tak i hva det egentlig handler om?

Publisert: 18. okt 2011

For ethvert oppegående og noenlunde observant menneske synes det åpenbart at kirken befinner seg i en dyp og alvorlig krise. Av en eller annen grunn er det svært mange mennesker i Norge i dag som opplever det kristne budskap som irrelevant for deres liv. Men det merkelige er Jesu budskap møtte en helt annen lydhørhet i hans samtid. Kan det være at noe har blitt borte på vegen og at dette forklarer den krise kirken befinner seg i?

Jesus begynte sin offentlige virksomhet med å gjøre kjent at Guds herredømme var nå tilgjengelig for alle, at det derfor var fornuftig å revurdere situasjonen i lys av dette faktum. At Guds herredømme var nær betydde at nå var det mulig å få en interaktiv relasjon med Skaperen av himmel og jord, eller å komme inn i Guds rike. Budskapet om Guds herredømme var nemlig et budskap om at Gud var med menneskene, at han søkte å overøse dem med sin godhet og barmhjertighet og sitt nærvær. Guds vilje til å være med menneskene var klar. Spørsmålet var mer om menneskene var klar til å være med Gud. For en interaktiv relasjon til Gud er umulig uten at både Gud og menneske er med hverandre, akkurat som en relasjon mennesker mellom er umulig om de ikke er med hverandre.

Det gode budskap er at for mennesket er en slik interaktiv relasjon til Gud mulig. I praksis betyr dette at mennesket får del i Guds liv og virkelighet, og Gud blir en del av vårt liv og virkelighet. Dette begynner med at Gud tar på seg kjøtt og blod, og blir en av oss. Han går inn i menneskets situasjon fullt og helt og realiserer i sitt liv denne relasjonen til Gud som vi i utgangspunktet var skapt til. I de om lag 30 årene før Jesus stod fram som Messias, levde han et ganske normalt liv som bygningsmann og realiserte i her det interaktive forholdet til Gud. Han vokste i nåde og kjennskap til sin Far, og viste i praksis hvordan vi kan leve et tilsvarende liv. ”Jeg er kommet for at dere skal ha et liv i overflod”, var det gode budskap Jesus forkynte. Et kjennetegn på guddommelig liv er nemlig alltid at det er strømmer over. Gud er rik nok for alle som kaller på ham, sier Skriften.

Dette livet er et liv preget av nåde, med alt hva dette ordet innebærer. Først og fremst er nåde et ord som handler om det vi ikke har fortjent å få. Nåden har ene og alene sitt opphav i Guds vesen, og ikke i noe annet. Guds frie handling er nåde. Nåde innebærer tilgivelse og velvilje. Men den innebærer også Guds handling i og gjennom våre liv. Derfor er livet med Gud fra start til slutt preget av nåde.

Underveis har det skjedd et eller annet som har gjort at nåden for mange er blitt paralyserende eller lammende. Den forestilling synes å ha sneket seg inn at nåden står som en motsetning til gjerninger. Men denne tanken har intet grunnlag i Skriften. Nåden står som motsetning til fortjeneste eller lønn, og ikke som en motsetning til gjerning eller anstrengelse. Intet menneske kan fortjene å få noe av Gud i den forstand at Gud må svare på en bestemt måte.

Dersom nåden oppfattes som en motsetning til anstrengelse, vil det føre til passivitet. Jeg må for all del ikke forsøke å anstrenge meg for Gud for da kan jeg risikere å kjempe mot nåden. I så fall blir nåden lammende, og resultatet er at det nye livet ikke blir formet i den troende.

En forståelse av evangeliet som innebærer en aksept for manglende transformasjon kan umulig være i samsvar med Skriften. Poenget med Guds handling og nærvær er jo at den guddommelige virkeligheten så å si skal få lov til å gjennomtrenge og sette sitt preg på oss og vår virkelighet. Denne transformasjonen vil selvfølgelig aldri bli fullkommen så lenge vi lever i den fysiske kroppen, men den er like fullt en realitet og en gave.

For min egen del trenger jeg tilgivelse. Men jeg trenger også transformasjon. I den grad jeg åpner opp for at Guds virkelighet i min virkelighet, vil denne transformasjonen skje. Og selv om jeg for min del gjerne skulle ønsket at jeg var kommet lenger, kan jeg si at jeg er kommet et lite stykke. Mengden av destruktive tanker er ikke så mange i dag som for ti år siden. På noen punkter har det skjedd en endring, selv om det som sagt er ganske mye som fremdeles trenger transformasjon.

Det er denne dimensjonen som jeg tror har blitt kraftig svekket eller blitt borte i norsk kirstendomsforståelse. Evangeliet blir forstått som et budskap som sier at det er greit at vi lever uforvandlede liv, og ikke et budskap som inviterer oss inn i en prosess som fører til at vi vokser inn i det livet som kommer fra Gud.

Dallas Willard sier et sted at kristendom handler ikke primært om å komme inn i himmelen når vi dør. Men kristendom handler om å komme inn i himmelen før vi dør. En slik forståelse av Jesu budskap åpner opp for et liv preget av vekst i nåde og kjennskap til Herren. Det er noe ganske annet enn lammende nåde.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #51

Mette Solveig Müller

57 innlegg  4939 kommentarer

Opps ;-)

Publisert rundt 9 år siden
Frode Meland. Gå til den siterte teksten.

Det virker som det er veldig viktig for dere å fremheve det vi mennesker (tross alt) er enige om, uansett livssyn, mens uenighet gjerne har en tendens til å bli nedtonet, omdefinert eller direkte glemt.

Ja, da har du iallefall forstått, at det er dette å være "Mennesker" vi faktisk har felles;-)  - noe som ser ut til å forundre noen?

Dette å bli klar over at islam og humanismen faktisk har  dette som en felles overbygning? -  Uavhengig av politiske preferanser vel og merke? At den politiske venstreside har knyttet seg til dette, skyldes vel mer at de ikke nærer samme fremmedfrykt?

Du skriver: "Men noen ganger kan det være greit å kalle en spade for en spade og konstatere uenighet. "

Det som ligger i min forståelse, er at konflikt på grunn av teologiske teser, må være over og ut i vår tid. Vi forstår alle stykkevis og delt, og må heller forsøke å ha en delekultur med hverandre. Her har jeg vært i debatten selv, og jeg har mer vært ute etter hva jeg kan lære av de andre.- Min egen evne til å debattere, kan nok derfor sikkert diskuteres. Har jeg presentert et syn, så er jeg stort sett fornøyd og trenger ikke debattere for det mere? Litt slik; - Veien blir til mens vi går.

Jeg tror altså ikke på en konstruert "Enighet". - Jeg tror på å skape en "Enhet" av det mangfoldet vi representerer, og at minoriteters stemmer kommer fram.

;-) mette

Kommentar #52

Svein Ole Hansen

100 innlegg  1578 kommentarer

Forventningenes oppfyllelse

Publisert rundt 9 år siden

Jeg uthever sitat fra Torleiv Haus.

Hansen forsøker jo her å veilede kristne med sin eller Baha'ullahs forståelse av evangeliet. Og det er vanskelig å oppfatte det annerledes enn at denne forståelsen er en forvrengning av evangeliet.

Bahá’u’lláh oppfyller forventningene åpenbart av Báb, Muhammed, Jesus, Moses osv. Denne oppfyllelsen er det jeg henviser til med det jeg skriver her på forumet. Det du fremsetter synes ikke å ta utgangspunkt i at evangeliets forventning til en etter Herren fastsatt tid skulle oppfylles. Du synes å forutsette at evangeliet er sin egen oppfyllelse. Det som skulle komme er det som er kommet. Denne forståelsen er for så vidt riktig som at Jesu eksempel er slik hver enkelt bahá’í tar i mot Faderens vilje uttrykt ved Bahá’u’lláh. Ser du ikke dette som oppfyllelsen av Jesu eksempel. Det er slik evangeliet legger opp til at troende går til Faderen så vel i himmel som og på jord etter Jesu eksempel …”for jeg går til Far”. Her i ligger etableringen av Guds riket.

Situasjonen er altså følgende, i følge Hansen: Jesus forkynte et evangelium som er blitt forvrengt av de kristne. Baha'ullah renset bort alle senere forvrengninger og restaurerte det ekte evangeliet. Derfor bør man følge Baha'ullahs lære.

Situasjonen var at Moses åpenbarte loven og sann veiledning for jødene. Etter hvert gikk Mose lære mer eller mindre tapt for jødene. Derfor sa Jesus: ” For hadde I trodd Moses, da hadde I trodd mig; for det er om mig han har skrevet”. Jesus renset bort alle senere forvrengninger, oppfylte og revitaliserte religionen. Av den grunn burde jødene fulgt Jesus slik de fulgte Moses. Ser du ikke parallellen, Torleiv.

Når så denne situasjonen synes å gjenta seg; er det ikke da grunn for kristne å heve øyenbrynene litt og undersøke dette forholdet litt nærmere. Med hvilken begrunnelse kan du hevde at Bahá’u’lláh ikke oppfyller forventningen i tidligere åpenbaringer. Det er jo dette forholdet du bør undersøke. Ikke om Bahá’u’lláh er en falsk messias. Altså én som fremstiller evangeliets forventning forskjellig fra Jesu lære.

En falsk messias vil fremstille seg selv på en slik måte at mange kristne har vanskelig med å oppdage falskheten. De blir nettopp ledet til å tro at falskheten er ekte fordi deres mal for å avgjøre dette forholdet er svekket i utgangspunktet og muligens i tillegg belagt med jordisk støv. Av den grunn er det relativt lett for en falsk messias å manipulere mange kristne. Slik har aldri Muhammed fremstått for kristne. Ei heller Báb og Bahá’u’lláh. Hva skulle angå en eventuell forfalskning i nevnte tilfeller - når kristne i utgangspunktet ikke synes å se noen nevneverdige likheter?

Felles nevner for alle slike "profeter" er at de påberoper seg åpenbaringer eller innsikter som setter dem i stand til å overprøve Det nye testamente. 

For Muhammed, Báb og Bahá’u’lláhs vedkommende vil jeg ikke benytte ordet overprøve, men oppfylle og oppdra. Det er for oss mennesker ingen innbyrdes forskjell mellom de som tilhører nivået av Guds sendebud. Når det gjelder Ellen G. White har jeg forstått det slik at hun tilhører den kristne familie. Det vil si at grupperingen av troende knyttet til hennes utlegninger regner seg som sanne kristne.

En annen fellesnevner ved slike profeter er at man innfører en eller annen form for lovreligion hvor man må prestere noe for å oppnå Guds frelse. Dette er totalt i strid med evangeliet som går ut på at frelsen blir gitt av nåde, og hvor oppgaven er å bli det vi allerede er.

En lovreligion kan ikke være i strid med evangeliet. Grunnen til det er at Jesus selv er gjengitt på å hevde følgende: ” I må ikke tro at jeg er kommet for å opheve loven eller profetene; jeg er ikke kommet for å opheve, men for å opfylle”. Av dette bør en forstå det slik at Jesu oppfyllelse angikk forholdet til loven.

Dersom oppgaven i følge evangeliet er å bli det vi allerede er, da skulle det ikke ha skjedd noen endring hos disiplene som fulgte Jesus fra det de var. Dette er i følge evangeliet FEIL, dersom du med ”er” mener noe som ikke angår endring ved Den hellige ånds innflytelse over ens liv - eksempelvis disiplenes liv.

 

Den viktigste innvendingen mot at Jesus er Messias er etter hva jeg kan forstå det faktum at han ikke etablerte et slikt rike ved sitt første komme. Den samme innvendingen kan anføres mot Baha'ullah som en frelserskikkelse. Dersom han virkelig er den som Det nye testamente gir løfte om, hvorfor er det da ikke etablert en global fred?

Jesus etablerte veien for den enkelte troende å gå inn til et slikt rike - ved sitt eksempel. Slik sett kunne han hevde at Guds rike nå var kommet ved hans eksempel. Som jeg allerede har vært innom kan Jesu eksempel oppfattes som fullendt i bahá’íenes forhold til Bahá’u’lláh – Guds herlighet. Dette i en større åpenbaringssammenheng for bahá’íenes mest nærliggende eksempel å følge er ’Abdu’l- Bahá. Bahá’u’lláh har gitt enhetens charter menneskeheten bør rette seg etter for etableringen av Guds rike på jorden. Den globale fred ER etablert ved sitt charters nedkomne sannhet. Mottakelsene av invitasjonene til dette riket (når dette skrives) kan ikke beskrives som overveldende imøtekommende – spesielt mottakelsene hos kristne samt muslimene. Forstå det. (Les invitasjonene til kongesønnens bryllup). Likevel beveger menneskeheten seg sakte, men sikkert mot en slik fred - om enn brytningene, de gamle forordningenes fall før etableringen av denne største fred, kan oppleves voldsomme i dag. Etableringen av Den største fred skjer ikke ved en knipsebevegelse, men tar hensyn til menneskehetens iboende treghet.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Kommentar #53

Torleiv Haus

76 innlegg  3323 kommentarer

Publisert rundt 9 år siden

Sitater fra Hansen med bold skrift

Bahá’u’lláh oppfyller forventningene åpenbart av Báb, Muhammed, Jesus, Moses osv. Denne oppfyllelsen er det jeg henviser til med det jeg skriver her på forumet. Det du fremsetter synes ikke å ta utgangspunkt i at evangeliets forventning til en etter Herren fastsatt tid skulle oppfylles.

Hva er evangeliets forventning? For en kristen kan ikke denne forventningen være noe annet enn Jesu gjenkomst. Baha’ullah gir seg ut for å oppfylle forventninger ingen kristne har, men som stemmer med hans tolkning og selvforståelse.

Du synes å forutsette at evangeliet er sin egen oppfyllelse. Det som skulle komme er det som er kommet. Denne forståelsen er for så vidt riktig som at Jesu eksempel er slik hver enkelt bahá’í tar i mot Faderens vilje uttrykt ved Bahá’u’lláh. Ser du ikke dette som oppfyllelsen av Jesu eksempel. Det er slik evangeliet legger opp til at troende går til Faderen så vel i himmel som og på jord etter Jesu eksempel …”for jeg går til Far”. Her i ligger etableringen av Guds riket.

Jeg skjønner ikke helt hva du legger i at evangeliet er sin egen oppfyllelse. Det er stikk i strid med Det nye testamente at noen går til Faderen ved Jesu eksempel. Ingen ortodoks kristen tror at Jesu eksempel i seg selv frelser, og at noe Guds rike kan etableres på den måten. Dette er en tanke som i virkeligheten fornekter det helt fundamentale i kristen tro.

Situasjonen var at Moses åpenbarte loven og sann veiledning for jødene. Etter hvert gikk Mose lære mer eller mindre tapt for jødene. Derfor sa Jesus: ” For hadde I trodd Moses, da hadde I trodd mig; for det er om mig han har skrevet”. Jesus renset bort alle senere forvrengninger, oppfylte og revitaliserte religionen. Av den grunn burde jødene fulgt Jesus slik de fulgte Moses. Ser du ikke parallellen, Torleiv.

Jeg ser parallellen, men mener den ikke er gyldig. Det er helt klart at Moseloven har en midlertidig karakter for Jesus sier at Loven ble gitt ved Moses, men nåden og sannheten kom ved Sønnen. Selv om jødene hadde hatt den riktige forståelse, ville Jesu åpenbaring ha vært nødvendig. Men i og med at Jesus er den endelige åpenbaring av Guds vilje, er det meningsløst å hevde noe annet, og det forutsetter tolkninger av Det nye testamentet som lite annet enn øvelser i å lese hva man vil inn i tekstene. Haddde Det nye testamente forutsatt at det skulle komme flere åpenbaringer, er det merkelig at ingen av kirkefedrene før Baha’ullah har nevnt en slik åpenbaring. Kristne venter på at Jesus skal komme igjen, og intet annet. Den som påstår noe annet har bevisbyrden, og den er stor.

Når så denne situasjonen synes å gjenta seg; er det ikke da grunn for kristne å heve øyenbrynene litt og undersøke dette forholdet litt nærmere. Med hvilken begrunnelse kan du hevde at Bahá’u’lláh ikke oppfyller forventningen i tidligere åpenbaringer. Det er jo dette forholdet du bør undersøke. Ikke om Bahá’u’lláh er en falsk messias. Altså én som fremstiller evangeliets forventning forskjellig fra Jesu lære.

Det er vel hovedsakelig i relasjon til jødene at spørsmål om en falsk messias har relevans. Med messias forstår jeg en skikkelse som skal skape global fred og skape gode forhold her på jord. I en slik betydning må det absolutt være på sin plass å kalle Baha’ullah for en messiasskikkelse.

En falsk messias vil fremstille seg selv på en slik måte at mange kristne har vanskelig med å oppdage falskheten. De blir nettopp ledet til å tro at falskheten er ekte fordi deres mal for å avgjøre dette forholdet er svekket i utgangspunktet og muligens i tillegg belagt med jordisk støv. Av den grunn er det relativt lett for en falsk messias å manipulere mange kristne. Slik har aldri Muhammed fremstått for kristne. Ei heller Báb og Bahá’u’lláh. Hva skulle angå en eventuell forfalskning i nevnte tilfeller - når kristne i utgangspunktet ikke synes å se noen nevneverdige likheter?

Man kan utmerket vel forestille seg en politisk skikkelse som forfører mange til å tro at vedkommende er messias. Gjennom historien har det vært fullt av mennesker med megalomane forestillinger om seg selv og sin egen betydning. For å ikke irritere for mange unødig unnlater jeg å nevne navn.

En lovreligion kan ikke være i strid med evangeliet. Grunnen til det er at Jesus selv er gjengitt på å hevde følgende: ” I må ikke tro at jeg er kommet for å opheve loven eller profetene; jeg er ikke kommet for å opheve, men for å opfylle”. Av dette bør en forstå det slik at Jesu oppfyllelse angikk forholdet til loven.

Det kristne budskap handler om hvordan det enkelte menneske kan få evig liv. Dette livet er ikke noe mennesket kan fortjene ved å oppfylle en lov for det evige livet er en gave, gitt av nåde. At Jesus kom for å oppfylle loven, dvs. Torahen, betyr ikke at han instiftet en lovreligion, men at han er den som Torah har sikter fram i mot som oppfyllelsen.

Dersom oppgaven i følge evangeliet er å bli det vi allerede er, da skulle det ikke ha skjedd noen endring hos disiplene som fulgte Jesus fra det de var. Dette er i følge evangeliet FEIL, dersom du med ”er” mener noe som ikke angår endring ved Den hellige ånds innflytelse over ens liv - eksempelvis disiplenes liv.

Formulerte meg litt upresist her. Med å bli det vi allerede er mente jeg at de som er rettferdiggjort for Gud for Jesu skyld også i det ytre skal manifestere Jesu karakter. Det er nøyaktig dette denne tråden i utgangspunktet handler om.

Dette i en større åpenbaringssammenheng for bahá’íenes mest nærliggende eksempel å følge er ’Abdu’l- Bahá. Bahá’u’lláh har gitt enhetens charter menneskeheten bør rette seg etter for etableringen av Guds rike på jorden. Den globale fred ER etablert ved sitt charters nedkomne sannhet. Mottakelsene av invitasjonene til dette riket (når dette skrives) kan ikke beskrives som overveldende imøtekommende – spesielt mottakelsene hos kristne samt muslimene. Forstå det. (Les invitasjonene til kongesønnens bryllup). Likevel beveger menneskeheten seg sakte, men sikkert mot en slik fred - om enn brytningene, de gamle forordningenes fall før etableringen av denne største fred, kan oppleves voldsomme i dag. Etableringen av Den største fred skjer ikke ved en knipsebevegelse, men tar hensyn til menneskehetens iboende treghet.

Det er selvsagt tillatt å leve i den forestilling at verden sakte men sikkert beveger mot verdensfreden. For min del er jeg like overbevist om at verden beveger seg mot kataklysmiske kriger med utgangspunkt i Midtøstenkonflikten. Kan ikke se noen tegn på at forestillingene om den globale fred er noe annet enn ren ønsketenkning. Når både muslimene og de kristne overhodet ikke ser det du ser må man vel kunne si at en relativt stor del av menneskeheten ikke deler denne troen på den gyldne fremtid. En slik utviklingsoptimisme kunne muligens ha en viss mening på 1800-tallet, men etter at vi er ferdige med 1900-tallet, det mest voldelige i menneskehetens historie, er det vanskelig å være optimist. Dessverre.

Kommentar #54

Frode Meland

84 innlegg  4916 kommentarer

Publisert rundt 9 år siden
Mette Solveig Müller. Gå til den siterte teksten.

Det som ligger i min forståelse, er at konflikt på grunn av teologiske teser, må være over og ut i vår tid. Vi forstår alle stykkevis og delt, og må heller forsøke å ha en delekultur med hverandre. Her har jeg vært i debatten selv, og jeg har mer vært ute etter hva jeg kan lære av de andre.- Min egen evne til å debattere, kan nok derfor sikkert diskuteres. Har jeg presentert et syn, så er jeg stort sett fornøyd og trenger ikke debattere for det mere? Litt slik; - Veien blir til mens vi går.

Jeg tror altså ikke på en konstruert "Enighet". - Jeg tror på å skape en "Enhet" av det mangfoldet vi representerer, og at minoriteters stemmer kommer fram.

---

Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal tolke deg Mette, men det er sikkert min feil.  Uansett så tror jeg ikke vi alle vi blir enige og sant å si synes jeg ikke noe om at alle skal bli enige heller.  Jeg tror på mangfold og verdien av mangfold.  Full enighet høres nesten litt skummelt ut.  Det vi derimot må lære oss, er å leve sammen i fred selv om vi er uenige.  Det er en lekse vi må lære hvert enkelt individ i våre egne liv og som en kollektiv greie ala "menneskeheten".  Det er kanskje dennne enhet du snakker om - at vi er enige om å være uenige?

Vi kan jo bare se på økumenisk arbeid blant de kristne.  Mye energi har vært lagt ned, og jeg tror man har kommet nærmere hverandre de siste tiår, men full enighet tror jeg ikke vi vil se.  Dette er en treg masse.

På samme måte tror jeg vi vil se en viss tilnærming de store verdensreligioner imellom, iallefall på lang sikt.  På kort sikt vil det nok gå litt opp og ned.  De (fleste) religioner er iallefall enige om to ting; nemlig at det finnes en Gud, og at menneskene skal være snille med hverandre.  Så får vi se hvor langt "enheten" forøvrig strekker seg - den som lever får se :o)

Kommentar #55

Svein Ole Hansen

100 innlegg  1578 kommentarer

Fortsettelse av grei dialog

Publisert rundt 9 år siden

Hva er evangeliets forventning? For en kristen kan ikke denne forventningen være noe annet enn Jesu gjenkomst. Baha’ullah gir seg ut for å oppfylle forventninger ingen kristne har, men som stemmer med hans tolkning og selvforståelse.

Det er dette ved gjenkomsten som tilsvarer forvrengningen av Mose lære slik at jødene ikke så i Jesus den Messias de ventet på. Hadde du vært jøde på Jesu tid kunne du gitt det samme svaret om Jesus. Parallellen er jo ganske slående. Til tross for Jesu advarsler om falske messiaser som skulle komme uttaler kristne seg nå som om dette er noe som ikke kan ramme dem som hevder tro på Jesus, men at dette gjelder … muligens de andre??

Jeg skjønner ikke helt hva du legger i at evangeliet er sin egen oppfyllelse. Det er stikk i strid med Det nye testamente at noen går til Faderen ved Jesu eksempel. Ingen ortodoks kristen tror at Jesu eksempel i seg selv frelser, og at noe Guds rike kan etableres på den måten. Dette er en tanke som i virkeligheten fornekter det helt fundamentale i kristen tro.

De kristne hevder at frelse er ved troen på Jesus og ingen andre. I dette er det ingen forventning som jeg kan se som peker utover evangeliet. Altså kan det kristne hevder oppfattes slik at troen på Jesus er tilstrekkelig i seg selv. Med det forsvinner jo forventningen kristne selv tilkjennegir, og som dem for så vidt også refererer til i evangeliet.

Man kan vel bare undres over at Peters brev er blitt kanonisert av kristne i det han hevder:

” For dertil blev I og kalt, fordi også Kristus led for eder og efterlot eder et eksempel, forat I skal følge efter i hans fotspor”.

Disiplene fulgte Jesu eksempel.

Dersom det ikke fører til frelse å følge Jesu eksempel. Hvem åpenbarer da veien til frelse for de kristne? Har det nå gått så langt med de kristne at Jesu eksempel er blitt dem fremmed.Jesus er gjengitt på:

"Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal opreise ham på den ytterste dag;

for mitt kjød er i sannhet mat, og mitt blod er i sannhet drikke.

Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i mig og jeg i ham".

Ved dette skulle kristne kunne følge Jesu eksempel. Dette skulle føre til frelsen eller oppreisingen på den ytterste dag – som er dagen innledet med morgenstjernen, Báb. Kanskje bør du forklare hva frelse er om Jesus som eksempelets vei ikke fører til frelse – på den ytterste dag.

Jeg ser parallellen, men mener den ikke er gyldig. Det er helt klart at Moseloven har en midlertidig karakter for Jesus sier at Loven ble gitt ved Moses, men nåden og sannheten kom ved Sønnen. Selv om jødene hadde hatt den riktige forståelse, ville Jesu åpenbaring ha vært nødvendig. Men i og med at Jesus er den endelige åpenbaring av Guds vilje, er det meningsløst å hevde noe annet, og det forutsetter tolkninger av Det nye testamentet som lite annet enn øvelser i å lese hva man vil inn i tekstene. Haddde Det nye testamente forutsatt at det skulle komme flere åpenbaringer, er det merkelig at ingen av kirkefedrene før Baha’ullah har nevnt en slik åpenbaring. Kristne venter på at Jesus skal komme igjen, og intet annet. Den som påstår noe annet har bevisbyrden, og den er stor.

Nåde er ikke å gi etter fortjeneste, men av kjærlighet. Kjærlighet er evangeliets budskap. Altså har kristne vært under nåden den tid de har fulgt sitt eksempel av kjærlighet. Å følge loven uten kjærlighet gjør loven til en tuktemester. Det er dette forholdet Paulus klarlegger i i galaterbrevet:"men efterat troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren" .

Dersom du mener Jesus er den endelige åpenbaring av Guds vilje; hvordan forstår du da hans gjenkomst. Medfølger det ingen åpenbaring ved hans gjenkomst etter din forståelse? Det som bør være viktig for kristne er Jesu ord om gjenkomsten. I Johannes’ Åpenbaring nevnes det to profeter som skulle komme like i forkant av dyret – og da med et strengt guddommelig mandat. Det er vanskelig å tenke seg to profeter med et strengt guddommelig mandat uten at disse åpenbarer noe som helst. De kristne trenger ikke gå til kirkefedrene. Det er bare å slå opp i Johannes’ Åpenbaringen og begynne å lese fra kapitel elleve.

Det er vel hovedsakelig i relasjon til jødene at spørsmål om en falsk messias har relevans. Med messias forstår jeg en skikkelse som skal skape global fred og skape gode forhold her på jord. I en slik betydning må det absolutt være på sin plass å kalle Baha’ullah for en messiasskikkelse.

For så vidt, ja, men å knytte ordet messiasskikkelse til Bahá’u’lláh vil jeg ikke gjøre da dette ikke innbyr til den helt store imøtekommenheten hos kristne. Assosiasjonen kan medføre at kristne ser på Bahá’u’lláh som en slags konkurrent til Jesus og ikke én som oppfyller forventningene i tidligere åpenbaringer – evangeliet medregnet. Jesu eksempel til etterfølgelse er absolutt grunn til å knytte Messias til han. Hans eksempel tilhører absolutt skapelse av fred og gode forhold her på jord. Jesus er da også gjengitt på følgende ord:

Sannelig, sannelig sier jeg eder: Den som tror på mig, han skal også gjøre de gjerninger jeg gjør; og han skal gjøre større enn disse; for jeg går til min Fader”.

Og

”I hørte at jeg sa til eder: Jeg går bort og kommer til eder igjen. Dersom I elsket mig, da gledet I eder over at jeg går til Faderen; for Faderen er større enn jeg”.

Mine ord som bahá’í er: ”større enn å henvise til Sønnen er det nå å kunne henvise til Faderen”.

Man kan utmerket vel forestille seg en politisk skikkelse som forfører mange til å tro at vedkommende er messias. Gjennom historien har det vært fullt av mennesker med megalomane forestillinger om seg selv og sin egen betydning. For å ikke irritere for mange unødig unnlater jeg å nevne navn.

Jo, sikkert, men når Jesus advarer: ”for mange skal komme i mitt navn og si: Jeg er Messias; og de skal føre mange vill”, da tenker jeg på slike som kommer i Jesu navn. Altså ikke slike som hevder de heter Jesus og har et mer eller mindre forrykt budskap, men slike som hevder at deres forkynnelse er den rette etter Jesu ord og følgelig er forkynnelsen kristne bør rette seg etter som sanne kristne.

Det kristne budskap handler om hvordan det enkelte menneske kan få evig liv. Dette livet er ikke noe mennesket kan fortjene ved å oppfylle en lov for det evige livet er en gave, gitt av nåde. At Jesus kom for å oppfylle loven, dvs. Torahen, betyr ikke at han instiftet en lovreligion, men at han er den som Torah har sikter fram i mot som oppfyllelsen.

Dette har jeg for så vidt besvart litt lenger opp.

Formulerte meg litt upresist her. Med å bli det vi allerede er mente jeg at de som er rettferdiggjort for Gud for Jesu skyld også i det ytre skal manifestere Jesu karakter. Det er nøyaktig dette denne tråden i utgangspunktet handler om.

Nemlig, å manifestere Jesu karakter er å følge hans eksempel. Det er å tilegne seg eksemplets karakterfasthet - slik som Jesus i de prøvelsene han led. Dette betyr selvsagt ikke å kopiere Jesus, men å forholde seg til utfordringer med Jesu karakter og styrke i de ulike prøvelsene hver enkelt opplever i sine liv. Og ikke minst tilkjennegi Faderens ord slik som han.

Det er selvsagt tillatt å leve i den forestilling at verden sakte men sikkert beveger mot verdensfreden. For min del er jeg like overbevist om at verden beveger seg mot kataklysmiske kriger med utgangspunkt i Midtøstenkonflikten. Kan ikke se noen tegn på at forestillingene om den globale fred er noe annet enn ren ønsketenkning. Når både muslimene og de kristne overhodet ikke ser det du ser må man vel kunne si at en relativt stor del av menneskeheten ikke deler denne troen på den gyldne fremtid. En slik utviklingsoptimisme kunne muligens ha en viss mening på 1800-tallet, men etter at vi er ferdige med 1900-tallet, det mest voldelige i menneskehetens historie, er det vanskelig å være optimist. Dessverre.

Dette fikk meg til å tenke på et par vers hos Jesaja:

”For et barn er oss født, en sønn er oss gitt, og herredømmet er på hans skulder, og han kalles under, rådgiver, veldig Gud, evig fader, fredsfyrste.

Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trone og over hans kongerike; det skal bli støttet og opholdt ved rett og rettferdighet, fra nu av og til evig tid; Herrens, hærskarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette”.

Lykkeligvis.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Kommentar #56

Torleiv Haus

76 innlegg  3323 kommentarer

Re Svein Hansen

Publisert rundt 9 år siden

Det er dette ved gjenkomsten som tilsvarer forvrengningen av Mose lære slik at jødene ikke så i Jesus den Messias de ventet på. Hadde du vært jøde på Jesu tid kunne du gitt det samme svaret om Jesus. Parallellen er jo ganske slående. Til tross for Jesu advarsler om falske messiaser som skulle komme uttaler kristne seg nå som om dette er noe som ikke kan ramme dem som hevder tro på Jesus, men at dette gjelder … muligens de andre??

De fleste gav selvsagt dette svaret, men det var noen som gav et annet svar, nemlig disiplene. De var jøder, men trodde likevel at Jesus var Messias. Det som gjorde den store forskjellen var den tomme graven og de synlige åpenbaringene av den oppstandne. Den kroppslige oppstandelsen er hva kristne til alle tider har regnet som godtgjøringen av Jesu påstander om seg selv.

De kristne hevder at frelse er ved troen på Jesus og ingen andre. I dette er det ingen forventning som jeg kan se som peker utover evangeliet. Altså kan det kristne hevder oppfattes slik at troen på Jesus er tilstrekkelig i seg selv. Med det forsvinner jo forventningen kristne selv tilkjennegir, og som dem for så vidt også refererer til i evangeliet.

Kristne ser fram mot en legemlig oppstandelse i forbindelse med Jesu gjenkomst. De som får del i denne oppstandelsen er de som har satt sin lit til Herren før hans gjenkomst.

Man kan vel bare undres over at Peters brev er blitt kanonisert av kristne i det han hevder:

” For dertil blev I og kalt, fordi også Kristus led for eder og efterlot eder et eksempel, forat I skal følge efter i hans fotspor”.

Disiplene fulgte Jesu eksempel.

Dersom det ikke fører til frelse å følge Jesu eksempel. Hvem åpenbarer da veien til frelse for de kristne? Har det nå gått så langt med de kristne at Jesu eksempel er blitt dem fremmed.Jesus er gjengitt på:

"Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal opreise ham på den ytterste dag;

for mitt kjød er i sannhet mat, og mitt blod er i sannhet drikke.

Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i mig og jeg i ham".

Ved dette skulle kristne kunne følge Jesu eksempel. Dette skulle føre til frelsen eller oppreisingen på den ytterste dag – som er dagen innledet med morgenstjernen, Báb. Kanskje bør du forklare hva frelse er om Jesus som eksempelets vei ikke fører til frelse – på den ytterste dag.

Det som gir frelse er å kjenne Herren eller å få del i Herrens liv. Dette er dette som er det evige liv. Dette livet bør bør komme til uttrykk eller bli manifestert i den materielle verden, akkurat analogt med hvordan det biologiske liv kommer til uttrykk.

Dersom du mener Jesus er den endelige åpenbaring av Guds vilje; hvordan forstår du da hans gjenkomst. Medfølger det ingen åpenbaring ved hans gjenkomst etter din forståelse? Det som bør være viktig for kristne er Jesu ord om gjenkomsten. I Johannes’ Åpenbaring nevnes det to profeter som skulle komme like i forkant av dyret – og da med et strengt guddommelig mandat. Det er vanskelig å tenke seg to profeter med et strengt guddommelig mandat uten at disse åpenbarer noe som helst. De kristne trenger ikke gå til kirkefedrene. Det er bare å slå opp i Johannes’ Åpenbaringen og begynne å lese fra kapitel elleve.

Selvsagt medfølger det åpenbaring ved hans gjenkomst. Hans gjenkomst eller epifani betyr jo nettopp at blir synlig for alle, enten de tror eller ikke. Han skal komme igjen for å dømme levende og døde som det står i den apostoliske trosbekjennelsen. Så det er ganske mye som vil bli åpenbart ved hans gjenkomst. Når jeg sier at Jesus kom med den endelige åpenbaring ved sitt første komme er meningen at det ble åpenbart tilstrekkelig for kunne leve i troen i perioden mellom hans første og annet komme. Lignelsen om de ti brudepikene og talentene i Matteus 25 må forstås i denne konteksten. I denne perioden som vi lever i nå er Kongen borte, men han kommer igjen.

For så vidt, ja, men å knytte ordet messiasskikkelse til Bahá’u’lláh vil jeg ikke gjøre da dette ikke innbyr til den helt store imøtekommenheten hos kristne. Assosiasjonen kan medføre at kristne ser på Bahá’u’lláh som en slags konkurrent til Jesus og ikke én som oppfyller forventningene i tidligere åpenbaringer – evangeliet medregnet. Jesu eksempel til etterfølgelse er absolutt grunn til å knytte Messias til han. Hans eksempel tilhører absolutt skapelse av fred og gode forhold her på jord. Jesus er da også gjengitt på følgende ord:

Sannelig, sannelig sier jeg eder: Den som tror på mig, han skal også gjøre de gjerninger jeg gjør; og han skal gjøre større enn disse; for jeg går til min Fader”.

Og

”I hørte at jeg sa til eder: Jeg går bort og kommer til eder igjen. Dersom I elsket mig, da gledet I eder over at jeg går til Faderen; for Faderen er større enn jeg”.

Mine ord som bahá’í er: ”større enn å henvise til Sønnen er det nå å kunne henvise til Faderen”.

Dette forutsetter vel at Jesus ikke kommer igjen i herlighet. Hvis det er tilfellet faller jo alt det andre du skriver av seg selv. Baha’ullahs prinsipper kan i seg seg selv umulig utrette det samme som kristne tror Jesus skal uttrette når han åpenbares. Disse må oppfattes som konkurrerende med de løfter som Det nye testamente gir, og derfor mener jeg det er relevant å å kalle Baha’ulla for en falsk messiasskikkelse.

Selvsagt skaper hans eksempel fred jord i den grad det blir etterlevd. Enhver kan jo se at mange som går for å være kristne ikke følger hans eksempel. Det store flertall forkaster evangeliet, og det er grunnen til at det ikke vil bli fred i verden før Herrens komme. Skriften sier jo ganske klart at før Herrens komme skal det være vanskelige tider og en stor trengsel. Mange skriftesteder kunne anføres for dette. Åpenbaringsboken handler, slik jeg forstår den, i hovedsak om denne perioden. Det samme gjør 2 Tess 2:3-9: La ingen bedra dere på noe vis! For først må frafallet komme, og syndens menneske åpenbares, fortapelsens sønn.  4 Han er den som står imot og som opphøyer seg over alt som blir kalt gud eller helligdom, så han setter seg i Guds tempel og utgir seg selv for å være Gud.  5 Minnes dere ikke at jeg sa dere dette da jeg ennå var hos dere?  6 Og nå vet dere hva det er, det som holder igjen, slik at han først skal åpenbares når tiden for dette er inne.  7 For lovløshetens hemmelighet er alt virksom, bare at den som nå holder igjen, må bli tatt bort.  8 Da skal den lovløse åpenbares, han som Herren Jesus skal ødelegge med sin munns ånde, og tilintetgjøre når hans gjenkomst åpenbares i herlighet.  9 Den lovløse kommer etter Satans virksomhet med all løgnens makt og tegn og under.

Disse versene har selsagt blitt tolket på ulikt vis gjennom kirkens historie, men felles for alle tolkninger er at Herren Jesus skal ta et oppgjør med de eller den herskeren som har kontrollen på jorden. Og dette skal skje når hans gjenkomst åpenbares i herlighet. Dette er ikke noe som skjer i hemmelighet og som vi derfor kan tvile på har skjedd. Når det skjer kommer det til å være synlig for alle, etter hva jeg holder for den mest rimelig forståelse av Bibelen.

Kommentar #57

Svein Ole Hansen

100 innlegg  1578 kommentarer

Publisert rundt 9 år siden

De fleste gav selvsagt dette svaret, men det var noen som gav et annet svar, nemlig disiplene. De var jøder, men trodde likevel at Jesus var Messias. Det som gjorde den store forskjellen var den tomme graven og de synlige åpenbaringene av den oppstandne. Den kroppslige oppstandelsen er hva kristne til alle tider har regnet som godtgjøringen av Jesu påstander om seg selv.

Selvfølgelig, jeg mente ikke absolutt alle jødene, men det store flertall. Dette med den tomme graven har jeg gitt svar på tidligere i samtale med deg i en annen tråd og da trenger jeg vel ikke å gjenta noe særlig av den her, men graven, gravsteinen, den tomme graven osv er ord i en visualisert gjenfortelling av syn forbundet med Jesu oppstandelse, hans evangelium vitalisert av Den hellige ånd hos disiplene og de som sto han nærmest. Glem ikke Jesu ord:

”Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i mig og jeg i ham”.

For den som fordyper seg oppriktig i denne setningen og ber Gud opplyse sin forstand, vil visselig erkjenne etter hvert at oppstandelse er av åndelig karakter. Evangelistenes beskrivelse av denne oppstandelsen bør ikke tilnærmes i ordenes kjødelige eller fysiske betydning. Nattverden er det symbolske minnemåltid om hans kjøtt og blod som altså er ord med en symbolsk betydning utover Jesu fysiske kjøtt og blod.

Det bør ikke være slik at dess mer besynderlig vi finner Bibelens inspirerte tekster i billedlig språk - sammenlignet med det fysiske jordiske liv vi kjenner - dess mer bør besynderligheten gjenspeiles i tro. Det er en sammenheng i Bibelens tekster som i høyeste grad tilfredsstiller og tiltaler dagens krav til fornuft og forstand. Oppklaringen av profetiske mysterier på denne dag er gjort tilgjengelig av Guds herlighet.

Kristne ser fram mot en legemlig oppstandelse i forbindelse med Jesu gjenkomst. De som får del i denne oppstandelsen er de som har satt sin lit til Herren før hans gjenkomst.

Intet i Bibelen tyder på noe slikt naturstridig ved Jesu gjenkomst. De som i dag kommer nærmest uttrykket som Jesus ofte benyttet ”de døde” er nok de som gir uttrykk for å være ateister. Altså høyst fysisk levende mennesker, men de er som døde for Guds religion - av forskjellige årsaker. Det er slike som oppstår på dommens dag fra sine innbilningers graver. De kommer med andre ord til å bli åndelig vitalisert. På en måte kan vi si at de døde i bibelsk sammenheng er frafallets fysiske levende. Til å begynne med oppstår ikke så mange, senere et betydelig antall. De fysisk døde kommer ikke tilbake, men gjør videre fremskritt i Guds verdener.

Dette forutsetter vel at Jesus ikke kommer igjen i herlighet. Hvis det er tilfellet faller jo alt det andre du skriver av seg selv. Baha’ullahs prinsipper kan i seg seg selv umulig utrette det samme som kristne tror Jesus skal uttrette når han åpenbares.

Jeg ser ikke helt det du sikter til med den første setningen over. Jesus gjenkomst er som døperen Johannes rolle ved Jesu første komme. Han kom som morgenstjernen og innvarslet Herrens dag. Slik Jesus ofret seg i kjærlighet for Faderen vilje første gang ofret Báb seg for den hvis komme alle tidligere åpenbaringer bygger opp til. Den mektigste åpenbaring ved Guds herlighet – Bahá’u’lláh. I Bahá’u’lláhs åpenbaring er mye av det Báb åpenbarte herliggjort. Slik sett kan vi si at Sønnen er herliggjort hos Faderen også i gjenkomsten. Angående det Bahá’u’lláh utrettet. Blant mye å velge i kan jeg trekke frem hans brev til mange av datidens monarker og ledende politiske skikkelser. I disse brevene tilkjennega Bahá’u’lláh åpent sin posisjon samt nødvendige tiltak for å sikre menneskehetens velbefinnende. I denne sekvensen av vår dialog kan det også være passende med noen vers fra Jesaja:

”På den tid skal Herren hjemsøke himmelens hær i det høie og jordens konger nede på jorden; og de skal samles sammen som fanger i hulen og settes fast i fengslet, og langt om lenge skal de få sin straff”.

Jeg bare minner om denne listen av skjebner etter Bahá’u’lláhs brev til monarker, statsoverhoder og politisk ledende figurer på hans tid:

1870: Det franske keiserdømmets fall
1870: Den verdslige delen av Pavens makt avsluttet
1876: Attentat mot sultan ‘Abdu’l-‘Aziz (Tyrkia)
1896: Attentat mot Násiri’d-Din Sjah (Iran)
1909: Sultan ‘Abdu’l-Hamíd II (Tyrkia) styrtet
1910: Det portugisiske monarkiets fall
1916: Det kinesiske keiserdømmets fall
1917: Det russiske tsardømmets fall
1918: Det tyske keiserdømmets fall
1918: Det østerriksk-ungarske keiserdømmets fall
1922: Det tyrkiske monarkiets fall
1924: Kalifatets sammenbrudd (kalifatet var Sunni islams mektige religiøse institusjon)
1925: Qájár-dynastiets fall (Iran)
1931: Det spanske monarkiets fall
1938: Det albanske monarkiets fall
1941: Det serbiske monarkiets fall
1946: Det italienske monarkiets fall
1946: Det bulgarske monarkiets fall
1947: Det rumenske monarkiets fall
1952: Det egyptiske monarkiets fall
1958: Det irakiske monarkiets fall
1962: Det jemenittiske monarkiets fall
1967-73: Det greske monarkiets fall
1974: Det etiopiske keiserdømmets fall
1979: Sjahens fall i Iran

Det er verdt å merke seg at dronning Victoria besvarte Bahá’u’lláhs brev i noe mer positive vendinger.

Jeg håper dette var svar som du forventet da du skrev:

…felles for alle tolkninger er at Herren Jesus skal ta et oppgjør med de eller den herskeren som har kontrollen på jorden. Og dette skal skje når hans gjenkomst åpenbares i herlighet. Dette er ikke noe som skjer i hemmelighet og som vi derfor kan tvile på har skjedd. Når det skjer kommer det til å være synlig for alle, etter hva jeg holder for den mest rimelig forståelse av Bibelen.

Kommentar #58

Bjørn Erik Fjerdingen

124 innlegg  7334 kommentarer

Hvem ber dere til?

Publisert rundt 9 år siden

Bahá'u'lláh.  Hvem ber de som følger denne troen til?

Ber dere til Gud, Jesus eller Ånden?

Har stilt spørsmålet før, men ingen har dessverre svart. 

 

Kommentar #59

Svein Ole Hansen

100 innlegg  1578 kommentarer

Publisert rundt 9 år siden

;-)

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Kommentar #60

Magnus Husøy

19 innlegg  4123 kommentarer

Takk til Haus

Publisert rundt 9 år siden
Torleiv Haus. Gå til den siterte teksten.

Den forestilling synes å ha sneket seg inn at nåden står som en motsetning til gjerninger. Men denne tanken har intet grunnlag i Skriften. Nåden står som motsetning til fortjeneste eller lønn, og ikke som en motsetning til gjerning eller anstrengelse.

Torleiv Haus har skrevet et virkelig godt innlegg. Han gir ei fin drøfting av tematikken som han tar opp. Sitatet ovenfor er kun ett av flere gode uttalelser i innlegget. Jeg tror at det er livsviktig for kristne i Norge, og kristen tro blant nordmenn, at vi griper tak i misforståelsen som Torleiv Haus taler om. Han har kommet med et verdifullt innspill, så da gjelder det vel for meg (og andre som måtte føle seg utfordra) å følge det opp i eget liv og gudsliv.

Kommentar #61

Svein Ole Hansen

100 innlegg  1578 kommentarer

Til arbeid i Herrens vingård

Publisert rundt 9 år siden

Angående Guds rike og at kristne mener seg å være under nåden uten å se noen frelse i å følge Jesu eksempel. La meg understreke; dette skriver jeg ikke på noen måte for å underkjenne alle gode gjerninger kristne har gjort i Jesu navn opp gjennom historien, men jeg forholder meg bare til kristen forståelse som nevnt innledningsvis. Jeg kom til å tenke på disse vers fra Bibelen:

Men hvad tykkes eder? En mann hadde to sønner, og han gikk til den ene og sa: Sønn, gå idag og arbeid i min vingård!

Men han svarte: Jeg vil ikke. Men siden angret han det og gikk.

Og han gikk til den andre og sa det samme til ham. Han svarte: Ja, herre! men gikk ikke.

Hvem av de to gjorde nu farens vilje? De sier: Den første. Jesus sier til dem: Sannelig sier jeg eder at toldere og skjøger kommer før inn i Guds rike enn I.

For Johannes kom til eder på rettferdighets vei, og I trodde ham ikke, men tolderne og skjøgene trodde ham; men I, enda I så det, angret I det ikke siden, så I trodde ham.

Det ideelle er selvfølgelig å svare: Ja, herre! For så å gå til arbeid i Herrens vingård. Et ja, til Faderen er den første plikt for å anerkjenne hans vilje. I så måte er det godt håp for kristne …, om de bare anerkjenner sin Fars vilje - etter Sønnens eksempel.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Kommentar #62

Svein Berntsen

275 innlegg  869 kommentarer

Selv om vi ikke kan ta på stjernene, kan vi navigere etter dem.

Publisert rundt 9 år siden

Gode bøker får en lyst til å lese mer enn en gang, og det samme gjelder gode innlegg. Dette opplever jeg med innledningsinnlegget til denne tråden. Det at slike temaer og innlegg får så pass stor respons er et sunnhetstegn. Vi trenger den gode samtalen og debatten omkring dette.

Jeg legger ved et halv times møte med Dr Desmond Ford. En klok gammel mann som jeg mener absolutt har mye å bidra med i sin forkynnelse og undervisning.

7:45 minutt ut i programmet er det sneket seg inn en liten forsnakkele av Ford hvor han sier at han er 100 % rettferdiggjort, men at det aldri skjer. Han mente å si at vi kan aldri si at vi er 100% helliggjort. Men det går jo klart fram av konteksten hva han mener. Dette er det også redegjort for i teksten under.

Siden jeg selv oppfatter dette som et tankevekkende og godt bidrag vedrørende trådens tema legger jeg det inn. Inneholdet er både nødvendig trøst og den nødvendige motiverende formaning slik jeg opplever at jeg trenger det.

Her møter vi også Gandis svar på spørsmålet om hvorfor han ikke var en kristen.

http://vimeo.com/23487660

 

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere