Verdidebatt

HVA ANFEKTER GUDSTROEN?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kristne ytrer seg frimodig om hva vi tror på, men sjelden om at vi sannsynligvis like ofte tviler på det vi sier vi tror på. Kristne er sjelden ærlige om sin tvil.

Funksjonell ateisme

Jeg erkjenner at jeg som kristen (nesten) like mye har vært en tviler som en troende. Jeg har i perioder levd fjernt fra Gud, ikke på grunn av egen slapphet, men fordi jeg har opplevd Gud som i praksis ikke-eksisterende. Jeg har altså hatt det som hallingdølen som skulle fortelle den nye presten om bygda han var kommet til: "Jo, vi tror på Gud, men vi er itte så avhengig tå'n." Mange har det faktisk slik. De tror på Gud, men er i praksis funksjonelle ateister.

Jeg har brukt mye energi på å utforske både egen gudstro og troen slik den ytrer seg i historien, i kirken, i kulturen og i menneskers livserfaringer. Og jeg har brukt mye energi på å utforske min egen tvil og alt som kan underbygge den: vitenskap, kritisk fornuft, kritisk intellekt, moderne psykologisk innsikt – alt sammen nødvendige redskaper for å utforske hva som er sant og usant. Jeg har diskutert med ateister som engang har vært troende, og deres beretninger har ofte gjort meg tankefull. Som når en tidligere troende venn sa det slik: Den dagen jeg oppdaget at jeg ikke lenger trodde, var en lettelsens dag.

Hva anfekter min gudstro? Hva får meg til å tvile på at Gud finnes?

  • Ondskapens problem? Kan det finnes en Gud etter Auschwitz? Svar: Nei, ondskapens problem anfekter ikke min gudstro. Tvert imot: Uten troen på Gud havner jeg i ytterste konsekvens i store problemer når det gjelder å fastholde troen på noe absolutt godt versus noe absolutt ondt.
  • Moderne psykologisk innsikt. Mennesket lager sine guder i sitt eget bilde, gudsforestillingen er en psykologisk projeksjon, et produkt av vårt behov for trygghet og sammenheng. Svar: Nei, psykologisk innsikt har aldri anfektet min gudstro, selv om det jo er sant: Mennesket reproduserer hele tiden Gud i sitt eget bilde. Dagens fotformsko-Gud er et produkt av et ønske om hvordan vi helst ønsker han skal være, neppe slik han er.
  • Moderne vitenskapelig innsikt.Gud er ikke engang en brukbar hypotese. Vi kan erkjenne og forstå uten å gå veien om Gud. Svar: Nei, vitenskapelig innsikt og erkjennelse har aldri anfektet min gudstro. Å tro på Gud innebærer å tro at han er transendent og ikke kan rommes i noen form for sikker erkjennelse. Om Gud finnes, så må jeg akseptere at Gud er den han er, ikke en som jeg har behov eller ikke behov for. Å tro på Gud strider ikke mot noe rasjonelt prinsipp. Hvis Gud er, så følger det av Guds vesen at det er han som setter sin egen orden, ikke at mennesket setter Guds orden. På samme måte følger det av å være menneske å erkjenne sin begrensning. Vitenskapen har heller ikke vært i nærheten av å besvare det fundamentale spørsmålet: Hvordan kan noe bli til av intet?
  • Hvis Gud virkelig er, hvorfor er da tegnene på hans eksistens så få? Svar: Ja, i noen grad anfekter dette min gudstro. Hvis Gud finnes, hvorfor legger han så få spor ut etter seg? Om han bare kunne gjort seg litt tydeligere, ville alt vært enklere. Men det anfekter ikke gudstroen i noen fundamental forstand. For det første fordi det hører med til min menneskelige begrensning at jeg er blind for sporene som faktisk ligger der. For det andre fordi at om Gud finnes, så er det fortsatt han, i egenskap av å være Gud, som setter orden, ikke jeg.

Hva anfekter da min gudstro på en slik måte at jeg kan kjenne grunnvollen ryste? Jo, dette: sekularisme. Det å måtte erkjenne at mennesker i fullstendig fravær av en gudstro faktisk kan leve lykkelig, harmonisk og i full frihet med seg selv og sine omgivelser og samtidig også være gode redskaper for sannhet, rettferdighet og alt som er ære verd – dét anfekter min gudstro. For hva skal vi da med Gud, om vi kan leve like lykkelig, eller sågar vel så lykkelig, uten? Det er da jeg kan se min tro synke sammen slik snøhyttene jeg lagde som barn måtte gi tapt for vårsola.

Eller?

Eller hva?

”I slikt et Veir, da faar du Bønner, Gud”

Jeg er en skeptiker, jeg har ikke sans for store ord, for store følelser enda mindre, for spektakulære innsikter minst av alt. Ingen får meg til å tro gjennom å blåse i trompet eller slå på tromme. Folk som geberder seg og taler med store bokstaver, er jeg døv for.

Skal jeg finne Gud, må det bli helt stille. Knystende stille. Taust. Tomt. Aldeles tomt. Prestene må tie, predikantene må slutte å vase, orgelet slutte å brøle, gitaren legges i bakken, brautingen der ute må ta en ende. Da kanskje…

Gud fant jeg igjen i en svartbrent ørken.

En liten historie om å bli tømt og tom. Den er ikke overførbar til noen andre enn meg selv. Om noen kjenner seg igjen, er det hyggelig, men ingen forventning jeg har.

For tiden skriver jeg på noe som forhåpentligvis blir min neste bok: om sykdom og sykdomsforståelse, om hvordan våre begreper om sykdom avgrenser det friske – eller like gjerne motsatt: om hvordan det friske sykeliggjøres. Jeg skriver på bakgrunn av personlig erfaring av å ha vært dødelig syk og av å ha vært redd inn i det innerste. Det er ingen unik erfaring. Mange har opplevd det samme som meg. Det er ikke noe spesielt ved å ha vært eller være syk og døende.

Uansett: Å være syk til døden vil for alle som har opplevd det, være en skjellsettende eksistensiell erfaring. Det setter et merke i deg som aldri vil forsvinne. Det grunnleggende i denne erfaringen er dette: Hjelpeløshet. Altomfattende hjelpeløshet. Du er overgitt. Da skjer det med den beste at man roper til Gud. For, som Wergeland sier, "i slikt et Veir, da faar du Bønner, Gud!"

Jeg husker best de lange helgene på sykehuset da alt var stille. De travle ukedagene, da mennesker i hvitt jogget rundt i korridorene, var betryggende, for jeg følte at alle disse som stresset ut og inn av sykeværelset, var der for min skyld. Mitt håp var hos dem. Men helgene var lange og stille. Ingen ting skjedde utenom sykdommen som drog meg sakte bakover med en knoklete hånd. I helgen er det lite annet å ta seg til på et sykehus enn å be.

En flik av sløret

Gudserfaring trenger ikke være mer enn et knappenålshode av lys. Det trenger ikke være mer enn et lite hvitt sekund av en evighet – eller som en finger som stryker deg varsomt på kinnet. Uansett: Det vil aldri være en erfaring som lar seg romme i språklig presisjon. Det vil alltid unndra seg det fullt ut kommuniserbare. Gudserfaring kan aldri bli noe mer eller noe annet enn en flik av sløret. Derfor byr det meg imot å bli for ordrik. Jeg kan bare fortelle at jeg bad om et tegn og fikk et. En finger på kinnet. Et flash som hvitnet og svant. Men mettet – mettet med det jeg der og da trengte: Visshet om en full trøst i døden.

Jeg bygger ikke min tro på en slik opplevelse og opplevelsen i seg selv besvarer heller ingen spørsmål. Men den gav meg en innsikt om Gud som er dyrebar: Gud er stille - han sier: Hysj! Jeg er.

Den viktigste erkjennelse dette har gitt meg, er likevel denne: Et gudsforhold kan ikke bestå uten bønn. Gudsliv er bønneliv. Og bønneliv fordrer stillhet. Om det skal jeg blogge en annen gang.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt