Verdidebatt

Ytringsfrihetens tyktflytende kloakk

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Er det noe fundamentalt galt med nordmenns evne til å debattere – eller betaler vi bare ytringsfrihetens pris?

En sveip over diverse norske nettfora kan gjøre en forstemt. Gjennom cyber spaces norske avdeling renner en tyktflytende kloakk av meningsytringer uten verdi, der folk beskyttet i cyberrommets anonymitet spyr sitt tankegrums hemningsløst utover. Trangen til å hakke, spytte og slå på meningsmotstandere møter så å si ingen hindringer. Alt under dekke av den hellige ytringsfriheten.

Jeg tenker ikke bare på gørra som putrer som en aldri hvilende vulkan fra det anonyme folkedypet – jeg tenker like mye på de mer eleverte debatter, med debatten rundt Nina Karin Monsen og Fritt Ord-prisen i friskest minne.

Et kjennetegn ved slike norske debatter er at det er omtrent umulig å få ørens lyd for prinsipiell argumentasjon. Invektiver flyr vegg i mellom og viljen hos aktørene til å veie og lytte til argumenter er så godt som fraværende. Den som forsøker å bli hørt med prinsipiell argumentasjon, opplever at jo høyere han roper, desto verre blir det, og til slutt gir han opp og stirrer resignert ned på tilværelsens uutholdelige letthet.

Vi har hatt mange slike debatter i Norge, og de har en tendens til å bli særlig illeluktende når kirke- eller livssynsrelaterte temaer står i sentrum. Husker noen abortdebatten på 1970-tallet?

Er dette noe særnorsk – eller står like ille eller verre til i andre land?

Over noen år har jeg vært aktiv på diverse amerikanske nettfora. USA er ikke akkurat kjent for å ha noe taust demokrati. Er det noe land der folkedypet, med sin grovkornede og firkantede meningskultur, virkelig kan oppnå politisk makt, så er det her.

Men noe har slått meg: Nivå og kultur på amerikanske nettfora – så langt jeg har kunnet danne meg et inntrykk av dem – er betydelig – jeg understreker betydelig større enn på norske.  Ikke slik å forstå at meninger også her ikke utveksles friskt, poengtert og forenklet.  Det gjør de i høyeste grad. Men det slår meg som noe gjennomgående ved amerikansk debattkultur at den er stort sett fri for sjofelhetene, skjellsordene og mistenkeliggjøringen som forurenser norsk debatt. Amerikansk debattkultur er preget av aksept for meningsdivergens og respekt for meningsmotstanderens rett til å ha en motsatt mening av min. Det opplever jeg at vi ikke har i Norge.

Nyere norsk historie preges av konsensus, det vil si at vi i de store spørsmålene stort sett er enige om det meste her i landet. Det er en arv vi har fra Arbeiderpartiets nyorientering på 1920-tallet, da partiet forlot sin ideologiske plattform som et ideologisk sosialistisk parti. Skulle partiet oppnå makt, måtte det søke mot sentrum og opptre som et pragmatisk, konsensussøkende parti.  Etter denne lesten ble det nye etterkrigs-Norge bygget. Ekkoet lyder fortsatt i Jens Stoltenbergs ferskeste parole: "Alle skal med."

Det dette egentlig betyr, er at vi alle egentlig – om vi bare kjenner riktig godt etter – er sosialdemokrater. Noe annet er utenkelig, for da er vi ikke lenger norske, men raritetsfigurer som nok kan tolereres, men ikke tas alvorlig. Norsk offentlighet er en konsensusoffentlighet, norsk debatt er en tyktflytende lavastrøm av "riktige meninger". Respekten og forståelsen for divergens, er ikke til stede.

Dette kom tydelig til uttrykk i debatten rund Nina Karin Monsen og Fritt Ord-prisen. Rikssynser Anders Heger – sjef i vårt største forlagshus – uttalte da i Redaksjon En på NRK: "Hun har selvsagt rett til å ha disse meningene, men hun skal da ikke ha en pris for dem!"

I Norge kan slikt sies uten at det løftes på noe øyebryn. Hos oss eksisterer det nemlig en mer eller mindre tykk konsensus om hvilke type meninger som er riktige nok for å være prisverdige. Hos oss er brudd med konsensus nok tolerabelt, men ikke akseptabelt.

I USA er det motsatt. Her er divergens selve premisset for konstruktiv debatt – divergens representerer normaltilstanden. Det innebærer også at en meningsmotstander skal respekteres på sine egne premisser, ikke bare av overbærende tolerant godhet.

Dette har konsekvenser for måten debatt føres på. De skjer i friskere luft, meningsforskjeller poengteres tydeligere, meningsdivergens ikke bare tolereres men aksepteres. Vi finner lite av den forsøpling som preger norsk offentlig debatt. Man spytter ikke på en meningsmotstander fordi han begår det uhørte å mene noe annet enn main stream. Tvert imot. Det er all right at han er uenig med meg. Det er som det skal være.

Olav Rune Bastrup

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt