Verdidebatt

Fryktdebatten

Det er en fin linje mellom å være forsiktig og se problemer før de oppstår på den ene siden, og det å så frykt og dyp mistillit på den andre siden.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Et av de mest betente temaene i debatten er dette med fremtidsutsiktene for Norge og Europa, der betraktninger om fremtidige sammenstøt og det som verre er i et langsiktig perspektiv, går som en rød tråd i diskusjonen.

For den som frykter at de demografiske endringene og de sosiale/politiske/religiøse forskjellene skal gi negative utslag kjennes det som en plikt å si fra. Gi lyd vil også også en del personer som er motivert av sinne eller verre ting.

I motsatt del av debatten finnes det en annen gruppe. Mange av dem er mennesker som reagerer veldig sterkt når scenarier om konflikter, krig og annet trekkes opp. De ser ikke grunnlaget for frykten og har som grunnsyn at det kommer mer godt ut av optimisme, velvilje og at man retter oppmerksomheten mot det positive.

Det er liten tvil om det siste er det hyggeligste. Så for min del ville vært om jeg klarte å være enig med den andre gruppen, men jeg klarer likevel ikke å bli helt overbevist. I en slik situasjon stilles jeg da overfor et valg. Skal jeg si min mening, som er at vi burde ta uroen og advarslene på alvor, og med det bidra til å øke dem. Eller skal jeg tenke positivt og unnlate å så frykt og mistanke?

Den etiske vurdering jeg tok for noen år siden var følgende: Dersom jeg har rett og andre lytter til mine advarsler, vil vi lettere kunne unngå konfrontasjoner. Prisen på kort sikt ville være mer mistillit og surhet, men det var en langt mindre pris å betale enn den som vil komme dersom de bangeste anelsene slår til.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt