Spaltist og kommentator i Vårt Land Erling Rimehaug

Tidligere redaktør i Vårt Land.

Penger og virkelighet

Hvordan kan penger ha noen verdi? Og hvordan kan det bli for mye eller for lite av dem?

Publisert: 16. okt 2011 / 1473 visninger.

For et par uker siden skrev jeg en kommentar om dette i Vårt Land. Jeg har fått mange tilbakemeldinger, og flere oppfordringer om at den må bli tilgjengelig på nett. Her er derfor en litt utvidet versjon, hvor jeg dessuten har rettet en feil i den opprinnelige teksten:

Penger er et smøremiddel for økonomiens maskineri. Men de er ikke selve maskineriet.

(Opprinnelig publisert: 01.10.2011)

Det er ikke nok penger i EUs krise-fond. Det er ikke nok penger i USAs statskasse. Og framfor alt mangler den greske, italienske og spanske statskassen penger. Derfor er det fare for at økonomien kan gå i stå.

Men hvordan kan staten mangle penger? Og hvordan kan mangel på penger få produksjon av varer og tjenester til å gå i stå?

Når jeg prøver å forstå pengenes rolle, vender jeg gjerne tilbake til mitt beskjedne bidrag til norsk historieforskning: En liten artikkel i Historisk Tidsskrift fra 1976 om kravene om norsk bank på 1700-tallet. Økonomien var mer oversiktlig den gang, derfor var det så mye lettere å se og forstå sammenhengene.

Trolig har Norge relativt sett aldri hatt så rike kapitalister som borgerskapet i Christiania på slutten av 1700-tallet. Men fra disse Ankere og Colletter lød stadig klagene til myndighetene i København: De manglet penger.

Mye vil ha mer, kan vi kanskje tenke. Men saken var ikke at de opplevde seg som fattige på gods og gull. Problemet var at de manglet helt konkrete pengesedler. Det tok minst ett år, oftest både tre og fire, fra treet braste i bakken i skogene i Østerdalen eller Nordmarka til oppgjøret fra kjøperne i London og Amsterdam kom fram til Norge. Men skogeiere, hoggere, fløtere, kjørere, sagbruksarbeidere og sjøfolk måtte ha sin betaling i rede penger lenge før den tid. Dessuten kunne de ikke betales med pund eller gylden. Det måtte danske spesiedalere til.

1700-tallets trelasteksportør kunne ikke gå i banken og ta ut penger. Heller ikke kunne de få lån i banken inntil oppgjør var kommet fra kjøperne. Det fantes nemlig ingen bank i Christiania. Banken var i København. Og mange av de dalerne som havnet i Norge, ble sendt tilbake i form av skatter. Derfor var det rett og slett for lite pengesedler tilgjengelig.

Denne knappheten på penger førte til at renten ble høy dersom man skulle låne penger. Kursen på pengene ble dessuten høy i forhold til utenlandsk valuta - noe eksportører alltid taper på. Og det ble vanskelig å få kapital til å handle raskt når mulighetene til å gjøre en forretning var der. Derfor krevde borgerne i Chrisiania å få en egen norsk bank.

Denne historien illustrerer hvordan knapphet på penger kan være et hinder for ellers godt fundert økonomisk virksomhet. Det var nettopp det som skjedde under finanskrisen for tre år siden. Bankene våget ikke lenger å gi lån, eller de ga lån til skyhøye renter. Derfor trådte en rekke stater til og ga penger til bankene.

Men hvor tok statene pengene fra? Det var det få som bekymret seg for i 2008. Det slår tilbake nå. For nå er regningen kommet til statene. Men hvorfor kan ikke de bare trykke flere penger? Det har de jo full anledning til - i motsetning til alle oss andre.

Inntil midten av 1700-tallet måtte kongen ha sølv for å kunne slå mynt. Men i 1760 hadde kongeriket fått noe helt nytt: En bank som trykket pengesedler. Å kunne lage penger av papir måtte jo være en fristende geskjeft. Og - fant jeg ut - det var en slik bank Christiania-borgerne ville ha.

Men hvordan kunne man garantere pengesedlenes verdi? Borgerne sa i sin banksøknad at garantien måtte ligge i at bankdireksjonen besto av de "reedeligste og mest suffisante Mænd". Der traff de kjernen i saken: Pengesedlenes eneste verdi ligger i tilliten til utstederen. Riktignok holdt man seg ofte med et grunnfond i sølv eller gull. Men i realiteten var det som oftest bare et psykologisk bidrag til å skape tillit til pengene.

Staten ga selvsagt ikke fra seg sitt monopol på å trykke penger til borgerne i Christiania. Fortsatt er det slik at statene har eneretten til å utstede penger. Men hvordan kan de da gå tom for penger?

Svaret er enkelt: Dersom staten utsteder for mange penger, mister folk tilliten til at det er dekning for dem. Det skjedde første gang i Danmark-Norge under Napoleons-krigene, da krigen økte statens utgifter og stans i eksportnæringene rammet inntektene. Staten kompenserte med å trykke penger, og pengeverdien falt raskt.

Både for mye og for lite penger er altså et problem. Vi har i løpet av tre-fire år sett begge deler. Finanskrisen førte til at den økonomiske aktiviteten stagnerte i mange land, og dermed sank statenes inntekter. Mange stater hadde allerede lånt for mye til å holde oppe virksomheten og velgferden, og nå brukte de i tillegg store summer på å redde finansnæringen. Dermed var grensen nådd for tilliten til at de ville være i stand til å møte sine forpliktelser.

Normalt skulle det føre til at pengenes verdi sank. Dollaren har da også sunket noe i verdi, men verdien holdes kunstig oppe av at dollar fortsatt er den valuta hele verden handler i. I Europa har euroen overtatt, og dermed kan ikke enkeltlands valuta endre sin verdi. Derfor står nå tyskerne overfor det sure valget: Enten må de la euroen fare, eller så må de ta på seg kostnadene ved å berge tilliten til statsfinansene i de øvrige EU-land.

Penger er størknet svette, sa Aasmund Olavsson Vinje i en fyndig nynorskversjon av Marx tese "Kapital ist verstorbne arbeit". Det er nok riktigere å si at penger er et symbol for tillit. Penger har ingen verdi i seg selv. Men den tilliten de er et uttrykk for, er nødvendig for at økonomien kan fungere. Og da må det verken være for mye eller for lite av dem.

Men penger er ikke virkelige verdier. Da Erik Brofoss kurset regjering og Storting om nasjonal-budsjettene etter krigen, prøvde han å banke inn forskjellen på realkapital og finanskapital. Realkapital er slikt som skog og dyrket jord, kraftverk, veier, fabrikker, fiskebåter. Det er de virkelige verdiene, og de må ikke forveksles med penger.

Dette er en lærdom som lett går i glemmeboka. Det var ikke minst tilfellet de siste tiårene. Da fikk vi en finansnæring som opererte ut fra troen på at penger representerte virkelige verdier. De fleste har nå innsett at det førte galt av sted.

Men nå er vi tilbake i situasjonen fra 1700-tallets Christiania. Nå er det mangelen påpenger som struper realøkonomien. Når realøkonomien er i ferd med å gå i stå, burde den smøres med penger. I stedet strupes den ved statlige innstramminger. Det er en oppskrift for krise.

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Erling Rimehaug

550 innlegg  599 kommentarer

Ikke bare finansnæringens skyld

Publisert over 6 år siden

Jeg mener ikke at finansnæringen alene har skylden for finanskrisen. Det kan også godt hende at finansfolk er fullstendig klar over at penger er fiktive verdier. Poenget mitt er at svært mange av oss så ut til å tro at finansøkonmien kunne blåses opp uten å stå i noe rimelig forhold til reelle verdier. Det gjaldt både stater og kommuner, såvel som private lånekunder. Men finansnæringen hjalp godt til, og hvis de forsto hva de gjorde, så gjør ikke det saken bedre.

Svar
Kommentar #2

Arild Holta

104 innlegg  3886 kommentarer

Penger er byttemiddel

Publisert rundt 6 år siden

Hva som helst kan være byttemiddel. Men det minsker myndighetenes makt om ikke lett skattbare byttemidler brukes. Hvem som helst kunne også ha brukt gullpenger med reell gullverdi, eller penger av andre sjeldne egnede metaller. Videre kunne hvem som helst som dokumenterte verdier, skrevet ut verdipapirer (les: penger) på verdiene. Det truer imidlertid regjeringenes makt over økonomien. Det er altså MAKT og undertrykkelse det primært handler om. En fullstendig fri økonomi (virkelig kapitalisme) ville altså fjernet mer av statens maktredskap.

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Et gudsbilde og et perspektiv på forsoningen.
14 minutter siden / 58 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Livets to utgangar og Jesu definisjon av fortapinga.
43 minutter siden / 676 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Livets to utgangar og Jesu definisjon av fortapinga.
rundt 1 time siden / 676 visninger
Øyvind Holmstad kommenterte på
Plast, et miljøproblem
rundt 1 time siden / 4832 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 1 time siden / 1074 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Livets to utgangar og Jesu definisjon av fortapinga.
rundt 10 timer siden / 676 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Livets to utgangar og Jesu definisjon av fortapinga.
rundt 10 timer siden / 676 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Livets to utgangar og Jesu definisjon av fortapinga.
rundt 10 timer siden / 676 visninger
Ingebjørg Kesseboom kommenterte på
Jeg vokste opp med «Død over Israel!»
rundt 10 timer siden / 10229 visninger
Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 10 timer siden / 1074 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 11 timer siden / 1293 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Drømmen om evig liv forsurer tilværelsen
rundt 11 timer siden / 611 visninger
Les flere