Lars Randby

159

Hissigproppen

Publisert: 9. okt 2011

Det er meg det. Det er så mangt som irriterer meg og til tider lar jeg meg rive med og går aktivt til verks for å uttrykke min misnøye. Det kan skje når jeg kjører bil og møter motgående bilistere som kjører med nærlys og kurvelys. Forstår ikke disse menskene at de ikke bare blender møtende biliter men også reduserer sin egen sikt ved at de lyser opp nærområdet og derav reduserer muligheten for å se det som er lengere frem.

Rapping av andres parkeringsplass er også en gjenganger, hvordan i huleste kan man overse skilt med både privat/reservert og bevegelseshemmede. Unnskyldningene er alltid like tynne og like uakseptable. Man skal bare stå der veldig kort tid, det var ikke andre plasser i nærheten, ingen sto der jo og så videre. Da bruser det i ørene og blodpumpen jobber på høygir. Hva får dem til å tro at de er så viktige at det er en soleklar rettighet at de bare tar seg til rette på bekostning av andre.

Jeg irriterer meg også over traktorer som kjører rundt med redskapen foldet ut eller ikke forskriftsmessig sikret fordi de bare skal litt bort i gaten. Befinner man seg på veien og ikke på jordet så bør man vel følge de sikkerhetsreglene som gjelder selv om man skal bare.

Syklister er en rase for seg selv, de er for meg omtrent like uforståelige som religiøse. Det ser ut til at de anser seg som veienes utkårne brukere og at alt og alle andre bare må finne seg i å vike. Listen over deres fortrinn og andres mangler er vel omtrent like lang som bibelens forordninger og deres lovbok er tydeligvis uangripelig.

Sammenligningen med religiøse er ikke så dum, synes jeg. For de krever hele tiden forståelse og at andre må skaffe seg innsikt i deres måte å gjøre ting uten at det ser ut som om dette også bør gjelde dem selv. Når deres hellige bøker foreskriver ditt eller datt så er det deres overbevisning om at alle andre også må følge dette og gjør man ikke det kan de være ganske klare og ikke minst veldig krasse i sin tiltale.

Er man mot omskjæring av gutter blir man fort stemplet som antisemitt eller msulimhater. Er man for abort eller selv har fått utført en abort så er man henholdsvis barnedrapstilhnger eller barnemorder eller begge deler. Når målet er å verne seg selv og egne verdier ser det ut til at mange er villige til å gå langt, meget langt.

Det får meg til å tenke. Hvordan fremstår jeg selv når jeg blir hissig? Er det rettferdig harme som alle andre bare må tåle og bare må lytte til. Faller jeg ikke inn i samme kategorien av mennesklig handling som gjør meg selv opprørt. Hva oppnår jeg med å overhøvle en som har feilparkert eller en traktor som kommer meg i møte på veien med en meterlang pigg stikkende frem i front omtrent i høyde med min brystkasse. Sannsynligvis ingen ting. Er det da verdt det? Når ens følelser renner over og man uttrykker sin frustrasjon er det kan hende ekstra viktig å være edrulig og velge sine ord med omhu. For ved å overhøvle mennesker oppnår man sjeldent annet enn at de går i forsvar og intet er oppnådd.

Her kommer eksempelets makt inn og ikke minst dialogens virkning. For en disputt mellom parter som ikke forstår annet enn eget syn forblir monologer virkemiddelet og de skilles like fast i troen på eget syn. Dialog krever ikke minst at vi lytter og like viktig at vi klarer å være åpne for at vår egen måte å være på ikke nødvendigvis har den virkning på andre som vi skulle ønske.

Blogging som dette kan være et utmerket eksempel på en hissigpropps monolog. Hva viss vi overførte det til våre fysiske møter med mennesker. Skrev en liten blogg og overlevete den og fikk en liten skriftlig blogg tilbake. For er det ikke litt slik jeg gjør når jeg hissig utgyver min misnøye med andre mennesker, jeg får ut min frustrasjon egentlig helt uten tanke på at den ikke tjener til noe som helst annet enn fastspikring av uenighet og langt på vei en helt annen reaksjon hos andre enn den jeg hadde håpet på.

Jeg tror at mitt liv hadde blitt langt mer harmonisk om la av meg min hissighet og heller satset på å søke å være eksempelets makt. Mulig det ikke vil bli oppfattet eller lagt merke til av andre men den indre roen ville bli styrket. Hvis alle hadde en indre ro og minde ønske om å gøre andre lik seg selv tror jeg vi hadde oppnådd mye. For hvordan strides man med en som møter enn med et smil og et lyttende øre.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Anders Helge Myhren

275 innlegg  2788 kommentarer

"På seg selv...

Publisert over 9 år siden
Lars Randby. Gå til den siterte teksten.

Det er så mangt som irriterer meg og til tider lar jeg meg rive med og går aktivt til verks for å uttrykke min misnøye.

kjenner man andre!" Vanskeligere er det ikke! 

Kommentar #2

Leif GuIIberg

72 innlegg  6375 kommentarer

Litt om skilting

Publisert over 9 år siden

Jeg vet litt om å irritere seg over andre. Historien er som følger:

Et nytt kjøpesenter var bygget på nabotomten vår, og i påvente av at adkomstvei fra alle boligblokkene rundt meg skulle lages, ble min egen adkomstvei til garasjen benyttet, siden den fortsatte videre til kjøpesenteret. Det var jeg og min svigerfar som hadde laget denne veien i samråd med grunneier. Siden vi ikke eide selve grunnen, var det derfor lite vi kunne gjøre når beboerne i blokkbebyggelsen begynte å bruke veien til dagens handel. Jeg kontaktet grunneier med spørsmål om å få kjøpe grunnen, men nei. Grunneier og senterleder var begge rotarianere, så det var allerede sterke lojalitetsbånd. Noe som ikke ble opplyst, men som jeg visste.

Hundrevis, tusenvis - det fortonet seg som utallige millioner - benyttet veien som på en måte nå gikk gjennom eiendommen vår og kloss opp til inngangspartiet. Jobbet man i hagen ble man beglodd. Poteter fra potetåkeren forsvant i nattens mulm og mørke. Klær på klessnoren ble borte. Fulle folk stoppet og ville prate.

Stor var gleden den dagen kjøpesenteret etter mange år ferdigstilte den nye adkomstveien. Jeg bestilte et blått skilt med "Privat veg - adgang forbudt", og satte opp ved innkjørselen til vår egen. Hvor naiv kan man være? Ingen brydde seg, og bare noen ytterst få begynte å bruke den nye adkomstveien. Noen ble sinte og ville ringe politiet. De hadde "hevd" på veien.

Jeg tok ned skiltet, og monterte det istedet på et par 2x4 som gikk tvers over hele veien i en høyde slik at man både måtte se skiltet og samtidig tråkke over det. Zero effekt bortsett fra en eldre hyggelig mann som spurte om han kunne være så snill og få stige over.

Neste fase var å bygge et 2 meter høyt gjerde av gjerdenetting ved enden og på tvers av veien for å illustrere at her var det stopp. Dette hjalp for noen, men kun for de godt over 40. Resten klatret over.

I desperasjon ble det så montert piggtråd på tvers av gjerdet øverst. En tvilsom handling sett med en jurists øyne har jeg fått høre. Og jeg kunne likegodt ha montert et skilt med teksten "Vær så god - bare klatre over!"

Nå var gode råd begynt å bli dyre. Bosset fløt selvsagt slik det alltid gjør når ungdommer kommer fra et kjøpesenter og har kjøpt snop. Og narkomane hadde fått en grei møteplass utenfor garasjen.

Jeg valgte som siste mulighet å smøre grease - fett - rikelig med fett på gjerdestolper og piggtråd. En hel literboks ble innkjøpt for anledningen.

Dette språket forsto til og med ungdommen. To år etter innkjøp av det blå skiltet og én ekstra påsmøring av grease,  så var kampen over.

Jeg vet litt om hva det er å irritere seg over andre.

Kommentar #3

Anders Helge Myhren

275 innlegg  2788 kommentarer

Også du da, Leif...

Publisert over 9 år siden
Leif GuIIberg. Gå til den siterte teksten.

Jeg valgte som siste mulighet å smøre grease - fett - rikelig med fett på gjerdestolper og piggtråd. En hel literboks ble innkjøpt for anledningen.

hvem skulle ha trudd det!

Ja, ja, du vant da hvertfall til slutt, den skal du ha!

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere