Vil vi virkelig ha alle i arbeid?

Hvorfor bekymrer man seg for utviklingen der stadig flere havner utenfor det ordinære arbeidslivet? Er det fordi de trygdede utgjør en urimelig stor belastning på statsbudsjettet? Er det fordi det å havne på trygd betyr en økonomisk og sosial degradering, med de problemene som følger for dem som mister arbeidet eller blir satt på sidelinja på grunn av sykdom? Bekymrer man seg for alle de trygdede voksne (og deres barn) som lever som fattige i et av verdens rikeste land? Er man bekymret fordi så mange ikke får brukt sine personlige ressurser og mangler en meningsfull beskjeftigelse i hverdagen? Frykter man sosial og politisk uro som følge av at stadig flere (ikke minst unge!) havner (skyves) utenfor arbeidslivets sfære?

Er vi som samfunn for "rause" som tillater alle disse menneskene på trygdeytelser?

Eller er det omvendt? Er vi som samfunn for gjerrige, for hensynsløse og brutale som tillater at så mange ikke har et arbeid å gå til?

Skyt budbringerne! - kan gjerne være overskriften for hvordan denne problematikken behandles av politikere og økonomer.

Budbringerne i denne sammenhengen er skaren av arbeidsløse, uføretrygdede og sykemeldte, mennesker på ulike former for tiltak og kurs.

Alle disse "trygdede" bærer bud om et samfunn på feil spor. Et samfunn der noe er fundamentalt galt. Dvs slik er det om vi oppriktig tror at alle har noe å bidra med, og at det er godt for de fleste å kunne forsørge seg selv.

Er det en form for dobbeltmoral ute og går i denne debatten? Det er enkelt å skyte budbringerne framfor å se på de strukturelle årsakene til at så mange skyves ut av (eller aldri oppnår å få seg) lønnet arbeid.

Selv har jeg erfaring med problematikken fra yrkeslivet som sosionom, og som uføretrygdet etter mange år med kronisk sykdom. Jeg er oppriktig overbevist om at det er de færreste som frivillig "satser" på å bli trygdet framfor å kunne ha et arbeid og en arbeidsplass med kollegaer å gå til. Økonomisk er det også en "katastrofe" for de fleste å havne på trygd.

Hvis vi kan ha som utgangspunkt at de fleste ønsker å være i arbeid og forsørge seg selv og sin familie. Hva er da årsakene til at så mange mislykkes med dette?

Løft blikket fra budbringerne! Se på samfunnet; økonomien, næringslivet og utdanningssystemet. Våg å stille grunnleggende, kritiske spørsmål. Fungerer samfunnssystemet vårt? Eller det her vi finner de virkelige manglene og skjevhetene - som fører til de mange unge og eldre budbringerne rundt omkring i landet vårt?

Vi har et moderne, høyt utviklet og kapitalistisk samfunn. Er prisen for et slikt samfunn at en viss andel av befolkningen ikke behøves i samfunnsmaskineriet? Hvis det er tilfelle at samfunnet ikke trenger eller kan skaffe til veie arbeid for alle, er det da "raust" av staten å forsørge disse med ulike trygdeytelser? Det ville så klart vært best for statsbudsjettet om disse "overflødige" forsvant, men enn så lenge er vi her.

Hva blir konklusjonen? Skal vi skyte "budbringerne" - eller lese grundig det budskapet de kommer med?