Årets valgfarse

Kirkeminister Rigmor Aasrud utelukker ikke at den lave valgdeltagelsen kan velte hele kirkeforliket. Mye tyder på at de kirkelige organer ikke er i stand til å styre skuta ”Den norske kirke.” Det er ulike grupper i kirken. Derfor bør det vurderes om det skal stilles alternative lister til bispedømmerådsvalget, for eksempel en konservativ og en mer liberal. Hvis ikke dette gjøres, må en nominasjonskomite sette opp en prioritert liste hvor mennesker med ulike bibel- og kirkesyn er representert. Dette er ikke ønskelig, men kan bli nødvendig for å få færre forkastede stemmer! Når det gjelder menighetsrådsvalgene er det ikke problemer med forkastede lister. Problemet er heller å få engasjerte til å være listekandidater. I flere menigheter ble alle kandidatene valgt inn, enten som faste medlemmer eller vararepresentanter.

Men kirkeforliket står foreløpig fast. Det er ingen vei tilbake. For hva er alternativet? Det er vel en overdrivelse å snakke om at folkekirken er i krise selv om valgdeltagelsen var lav. Vi må ikke glemme at hjemmesitterne var fortsatt det største partiet ved kommune- og fylkestingsvalget. Så det er ikke bare folkekirken som sliter med demokratisk underskudd.

Ca 75 % av landets befolkninger medlemmer i Den norske kirke. Det er stilt mange spørsmål om hvorfor tallet holder seg så høyt. Er det ikke litt merkelig at den passive majoritet som sjelden eller nesten aldri går til gudstjeneste eller benytter seg av andre av kirkens tjenester ønsker å opprettholde sitt medlemskap? For de fleste medlemmer er kirken en ikke-sak. Selv ikke en ”erkebiskop” som skal gjøre kirken mer synlig kan rette på det.

På mange måter kan kirken sammenlignes med en brannstasjon. Vi vet at den er der. Og den rykker ut når det er nødvendig, som den gjorde 22.juli. Det gir oss en viss trygghet at den er der når vi skulle trenge den. Den tar min sorg, min religiøsitet og mine lengsler på alvor.

Også jeg som ikke tenker så mye på tro og den rette lære ønsker å opprettholde mitt medlemskap i Den norske kirke. Jeg er vel kanskje kristen, men personlig kristen blir for voldsomt. Og når noen spør meg om hvorfor jeg ikke melder meg ut av Den norske kirke vet jeg ikke helt hva jeg skal svare. Det gir en viss trygghet å være medlem.

De fleste nordmenn vil møte en åpen og inkluderende folkekirke når de måtte ønske det. Men de går ikke til valgurnene ved kirkevalg. Og om det er statskirke eller ikke, er heller ikke så viktig. For de fleste medlemmer vil kirken også i fremtiden være en ikke-sak!

Medlemstallet i kirken vil pga synkende dåpstall og innvandring komme til å gå nedover de neste tiårene. Hvis flere lar være å døpe sine barn i kirken og den ikke er villig til omstillinger, vil nok avstanden mellom kirke og folk føre til utmeldinger i årene fremover. Men noen utmeldingsrekord vil det ikke bli i 2011. Nordmenn er for religiøse til det! Og de fleste nordmenn vil møte en åpen og inkluderende folkekirke når de måtte ha ønske det. Og de forventer selv om de ikke er medlemmer, at kirkelige ansatte som brannmannskap rykker ut når det måtte være nødvendig!