Verdidebatt

Kirkens voldelige teologi og antropologi: en trussel mot humanismen og demokratiet

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

"I  selve  sin  grunnleggende  ideologi  inneholder  kristendommen  et  "ondt"  element,  dvs.  et  sykt  element:  voldsteologien...Kjernen  i  dette  syke  element  i  vår  kultur  er  DEN  PERSONIFISERTE  DUALISME...

De  dualistiske  religioner  og  ideologier  kan  ikke  redde  verden,  men  truer  med  å  ødelegge  den.  I  motsetning  til  dem  er  er  humanismen  (human-etikken)  MONISTISK.  Det  betyr  at  den  tror  på  enheten  i  naturen  og  tilværelsen  og  i  forholdet  mellom  mennesker  -  tvers  over  alle  grenser  satt  av  religion,  livssyn,  rase,  nasjonalitet  osv." 

(A.  Edwien:  Er  kristendommen  en  fare  for  verdensfreden?,  s.  77).

-------------------------

Vårt  Lands  papiravis  har  nylig  hyllet  den  kristne  forfatter  Ronald  Fangen,  under  tittelen:  "I  front  for  demokratiet"  (3/9-11).  Han  blir  her  omtalt  som  både  bohem  og  politisk  konservativ,  som  kristen  og  kulturåpen.  I  følge  VL  er  han  vanskelig  å  plassere  i  bås.  Nei,  han  er  slett  ikke  vanskelig  å  plassere!  Fangen  er  like  klar  og  tydelig  i  sin  totalitære  lengsel  som  så  mange  kristne  forfattere  og  teologer i  mellomkrigstiden.  En  kristen  skribent,  litteraturforsker  og  professor,  Jan  Inge  Sørbø,  som  bl.a.  har  skrevet  en  biografi  om  Ronald  Fangen,  betegner  i  VL's  artikkel  R.  Fangen  som  en  "sterk  stemme  i  samfunnsdebatten"  i  mellomkrigstidens  kamp  mot  nazismen.  Det  er  nok  å  ta  litt  vel  hardt  i.  Men  også  på  norsk  Wikipedia  blir  Ronald  Fangen  merkelig  nok  presentert  som  tilhørende  den  "kristne  humanistiske  tradisjon".  Hva  en  "kristen  humanisme"  er,  er  nok  et  like  uavklart  spørsmål  i  dag  som  for  mer  en  70  år  siden.

Jeg  vil  i  det  følgende  vise  hvordan  kristendommens  menneskesyn  strider  radikalt  mot  demokratiets,  humanismens og  Menneskerettighetenes  idealer og  verdier,  og  hvordan  den  særegne  kristne   forestilling  om  "ondskap"  inngår  i  et  mytologisk-eskatologisk  verdensbilde  fra  oldtiden.  Martin  Luthers  skrifter  er  hovedkilden  for  forståelsen  av  menneskesynet  i  vårt  lands  evangelisk-lutherske  statskirke.  Verdt  å  merke  seg  er  at  ingen  moderne  biskoper  eller  teologer  -  ingen  Bispemøter  eller  Kirkemøter  -  til  dags  dato  (offentlig)  har  tatt  oppgjør  med  Den  norske  kirkes  viktigste  konfesjonelle  bekjennelse:  Augustana  (Den  Augsburgske  bekjennelse).  Menneskesynet  i  art.  17  blir  omfattet  med  en  skandaløs,  beklemmende  og  total  taushet  fra  ansvarlig   kirkelig-teologisk  hold.

Til  grunn  for  mitt  innlegg  vil  jeg  særlig  fremheve  følgende  kilder:

Arve  Brunvoll  (red.):  Den  norske  kirkes  bekjenneslsesskrifter   (Lunde Forlag,  1972/2006.  Jeg  oppfordrer  interesserte  lesere  til  å  studere  nærmere  litteraturlisten  bakerst  i  boken.)

Martin  Luther:  Den  trellbundne  vilje   (1525)

Martin  Luther:  Om  den  kristnes  frihet   (1520)

Ronald  Fangen:  Kristendommen  og  vår  tid   (Gyldendal  1938)

Boris  Beltzikoff:  Judiskt  -  Kristet  -  Mänskligt.  Et  stridsskrift  och  ett  stycke  idéhistoria"   (Christofers  Förlag,  Stockholm  1960)

Erich  Fromm:  Flukten  fra  friheten   (1965)

Andreas  Edwien:  Er  kristendommen  en  fare  for  verdensfreden?  (1977/1986)

----------------------    

Den  svensk-jødiske  forfatter  Boris  Beltzikoffs  bok  bygger  på  en  serie  artikler,  som  ble  publisert  i  svenske  tidsskrifter  på  1950-tallet  (altså  rett  etter  2.  verdenskrig).  Jeg  har  tatt  meg  den  frihet  å  oversette  en  del  sitater  fra  Beltzikoffs  bok  til  norsk.  Jeg  antar  at  hans  bok  er  lite  kjent  i  norsk  offentlighet.

Her  blir  mange  kristne  teologer  vurdert  ut  fra  et  menneskelig   og  etisk  synspunkt.  Beltzikoff  omtaler  og  analyserer  kritisk  en  lang  rekke  tyske  og  skandinaviske  (fortrinnsvis  svenske)  prester,  biskoper,  teologer  og  akademisk  skolerte  personligheter  og  samfunnsaktører,  som  f.eks.  Erik  Hj.  Linder,  Harald  Hallén,  Vagn  Skovgaard-Petersen,  Robert  Saitschick,  Hugo  Bergmann,  Alf  Ahlberg,  Georg  Landberg,  Eyvind  Johnson, Torsten  Bohlin,  Anders  Nygren,  Hugo  Odeberg,  John  Cullberg,  Bo  Runmark,  Åke  Thulstrup,  Hjalmar  Sunden,  B.  Dybwad  Brochman,  Erik  Lönnroth,  Fredrik  Böök,  Sven  Stolpe,  Bo  Giertz  m.fl.  -  for  ikke  å  snakke  om  den  danske  presten  Kaj  Munk,  den  norske  bibelforsker  Sigmund  Mowinckel  OG  den  tyske  teolog  Martin  Niemöller...

Beltzikoff  påpeker  ganske  riktig  i  bokens  innledning  at  lite  har  endret  seg  i  kirkens  lære   mellom  1543  og  1943.  Mellom  Calvin,  Luther  og  Hitler  er  det  mange  likheter.  Også  Hitler  handlet  "etter  den  allmektige  Skaperens  formål",  han  kjempet  Herrens  kamp.  At  Calvin  anså  seg  å  gjøre  det  samme  er  selvsagt.  Åpent  bekjente  han  at  han  heller  ville  se  en  uskyldig  lide  straff  enn  at  en  uskyldig  ble  unndratt  "den  guddommelige  rettferdighet".  Martin  Luther  har  utbrodert  sitt  autoritære  menneskesyn  og  samfunnssyn  i  utallige  skrifter,  som  Den  norske  kirke  helst  ikke  vil  gjøre  kjent  for  sine  naive  medlemmer.  Martin  Luthers  grove  og  hatske  antijødiske  skrift  bør  nå  være  velkjent  for  en  del  lesere.  Vi  vet  at  nazismens  ideologer  var  inspirert  av  og  stadig  henviste  til  Martin  Luther.  Den  jødiske  tysk-amerikanske  humanist  og  psykoanalytiker/sosiolog  Erich  Fromm  har  betegnet  disse  to  protestantiske  reformatorene  som  de  mest  hatefulle  forgrunnsskikkelser  i  historien  (jf.  "Flukten  fra  friheten",  1965).

Som  Beltzikoff  sier  har  folk  flest  ingen  anelse  om  hvor  skarpt  grensen  går  på  teologisk   hold  mellom  de  virkeligheter  man  opererer  med.  Svensk  forfatter  og  litteraturviter  Erik  Hj.  Linder  advarte  i  1941  sine  medkristne  ved  å  peke  på  de  felles  interesser  kristendommen  og  nazismen  hadde  i  kulturkampen.  Antagonismen  mellom  humanisme  og  kristendommen  var  eldgammel.  Slik  Hitler  ville  detronisere  fornuften  til  fordel  for  det  irrasjonelle  og  for  instinktenes   oppvurdering  (en  forfatter  taler  til  og  med  om  en  "kristen  instinktskole"),  slik   mente  Erik  Hj.  Linder  at  individualismen  i  de  protestantiske  land  hadde  fått  for  stort  spillerom.  Her  var  han  rørende  enig  med  Hitler.  Hitlers  kamp  mot  de  franske  revolusjonsidealer  vant  gjenklang  også  i  Norden.  Linder  antydet  at  oppgjøret  med  opplysningstiden  "var  nødvendig  ut  fra  et  religiøst  standpunkt".  Biskop  John  Cullberg  så  ingen  grunn  for  kirken  til  å  "søke   og  gi  ny  inspirasjon  og  livskraft  til  det  sønderskutte  humane  demokratiet".   Han  så  ikke  noe  avgjørende  skille  mellom  det  nazistiske  diktaturet  og  vestlige  demokratier.  I  begge  så  han  bare  fraværet  av  kristendommen.

Den  som  vurderer  den  kirke-kristne  mytologi  og  dogmatikk  løsrevet  fra  de  menneskelige  aspekter,  havner  lett  i  eller  i  nærheten  av  noe  slikt  som  NAZISMEN.  Det  viste  seg  at  den  nazistiske  "verdenssanskuelse"  innebar  fristelser  også  for  sterkt  overbeviste  kristne.  En  svensk  professor  Gunnar  Westin  uttalte  i  polemikk  mot  den  svenske  biskop  Anders Nygren  at  så  nær  som  90 %  av  de  tyske  protestantiske  prester  og  teologer  mer  eller  mindre  klart  støttet  nazismen  (eller  unnlot  aktivt  å  bekjempe  den,  også  så  lenge  motstanden  var  risikofri).  At  den  største  del  av  protestantismens  menn  enten  jublet  over  eller  feigt  og  stilltiende  aksepterte  jødeforfølgelser,  terror  mot  fagforeningsmenn,  tortur  av  fanger  og  overgrep  mot  tsjekkere  og  polakker,  er  godt  dokumentert.  Westin  konstaterer  tørt  at  "i  kirkene  ble  takksigelsesgudstjenestene  mange,  etter  hvert  som  det  ene  folket  etter  det  andre  ble  trampet  ned". 

Beltzikoff  skriver  at  da  Tyskland  overfalt  Polen,  var  ikke  Fredrik  Böok  og  Sven   Stolpe  særlig  bekymret  for  konsekvensene:  en  ny  verdenskrig.  For  Böök  var  krigen  et  svar  på  den  dødelige  trussel  som  Tyskland  hadde  vært  utsatt  for  tidligere,  da  den  germanske  stammen  ble  mer  og  mer  trengt  tilbake  fra  slaviske  og  romanske  folk.  Hitlers  jødepolitikk  var  derfor  intet  annet  enn  en  rimelig  og  rettferdig  reaksjon  på  jødenes  "antigermanisme".  Han  mente  at  England  burde  komme  til  fornuft  OG  alliere  seg  med    Tyskland  for  å  forsvare  det  kristne  Europa  mot  det  asiatiske  barbariet.  Da  tyskerne  erobret  Danmark  og  Norge,  skrev  Böök  om  invasjonen  som  om  det  handlet  om  en  fotballkamp  mellom  Tyskland  og  Danmark;  det  var  en  herlig  "fighting  spirit"  i  begge  lagene,  skuespillet  var  "henførende",  ja  "oppløftende".  Kampen  fikk  Böök  til  å  kjenne  et  "nytt  håp  for  Norden".  "Det  Stor-Tyskland  som  Hitler  skapte  kan  absolutt  aldri  mer  oppløses  og   oppdeles" ,  uttalte  Böök  håpefullt.

Det  felles  utgangspunkt  for  Böök  og  Stolpe  var  angivelig  "kjærligheten".  Ikke  kjærlighet  til  Tyskland,  ei  heller  kjærlighet  til  Hitler.  Nei,  det  var  noe  uendelig  mye  finere  og  respektinngytende,  det  var  kjærlighet  til  selve  Kjærligheten,  den  universelle,  DEN  KRISTNE.  De  ble  aldri  trette  av  å  innskjerpe  nødvendigheten  av  at  mennesker  og  stater  "elsker"  hverandre  og  føler  ansvar  for  hverandre.  Noe  ironisk  sier  Beltzikoff  at  det  var  særlig  viktig  at   man  lærte  seg  å  "elske"  høsten  1938,  etter  jødepogromene  og  Münchenkrisen,  og  at  man  satte  strek  over  datidens  konflikter  og  endelig  gikk  inn  for  en  forsonlighetens  politikk.  Stolpe  uttrykte  lignende  oppfatninger,  og  han   besøkte  hyppig  Tyskland  på  denne  tiden.  På  spørsmålet  om  ikke  den  kristne  "kjærligheten"  var  UNIVERSELL,  svarte  Stolpe  like  gåtefullt:  "Men  det  finnes  en  grense,  der  de  kristnes  vilje  til  samarbeid  opphører".   Det  er  ingen  tvil  om  at  kommunismen  og  den  liberale  humanismen  var  den  virkelige  fiende  for  både  nazismen  og  kristendommen.  Etter  nazismens  fall  var  man  -  også  i  Norge  -  beredt  til  å  arbeide  videre  på  denne  vei.  (I  følge  et  referat  fra  et  bispemøte  på  Notodden  hadde  en  av  deltakerene,  biskop  MARONI,  holdt  et  foredrag  og  oppfordret  kirken  til  å  ta  opp  kampen  mot  de  humanistisk  innstilte  kretsene  i  landet).

Den  tyske  nasjonalsosialismens  gud  (eller  "avgud")  er  "folket"  og  "nasjonen",  skriver   Ronald  Fangen  i  sin  bok.  Han  betegner  Gud  som  en  slags  tysk,  eller  i  høyden  en  "arisk"  nasjonal  eller  rasegud.  Den  "tyske  Gud"  er  en  projeksjon  av  "folkeånden",  i  følge  Fangen,  og  den  ligner

"den  jødiske  nasjonal-  og  stammegud  -  i  dens  primitive  og  trange  utgave...Den  tyske  stammegud  betegner  religionshistorisk  en  tilbakegang  til  jødedommens  mest  primitive  stadium". 

Fangen  trekker  ikke  bare  en  forbindelse  mellom  den  tyske  nasjonalsosialisme  og  jødedommen,  men  også  mellom  nasjonalsosialismen  og  kommunismen.  Forskjellen  er  at  den  første  er  nasjonal,  den  andre  er  internasjonal.  Nazismen  er  i  følge  Fangen  mystisk   ved  sin  dyrkelse  av  folkeånden,  blodet,  jorden,  mens  kommunismen  er  iskald,  fanatisk  og  gold  rasjonalisme.  Begge  er  i  følge  Fangen  "fiender  av  kristendommen"   fordi  de  vurderer  mennesket  utelukkende  som  en  sosial  foreteelse,  et  kollektivt  vesen,  eller   som  en  "hellig  klasse"  (i  hatet  mot  kommunismen  var  Hitler  og  Fangen  samstemte).

R.  Fangen  skriver  at  han  finner  det  merkelig  og  lærerikt  "å  se  hvordan  Kristus  blir  hjemløs  overalt  hvor  Gud  blir  en  projeksjon  av  noe  jordisk  -  enten  det  er  humanisme  eller  det  er  nasjon  og  rase,  blod  og  jord.  Det  blir  ikke  plass  for  ham".  

Fangen  påstår  at  det  eneste  håp  for  en  splittet  og  umoralsk  verden  (som  dyrker  det  han  kaller  "stammeguder"  og  "regionalmoraler")  er  troen  på  Gud  som  alle  folks  HERRE,  og  hvis  åpenbarte  vilje   er  alle  folks  høyeste  moralske  autoritet:  "Uten  denne  Gud  og  uten  denne  moral  OVER  folkene  er  menneskeheten  dømt  til  helvetes  redsler  og  uunngåelige  undergang,  skapt  av  alles  kamp  mot  alle".  

Han  kritiserer  den  tyske  stats  totalitære  krav,  men  postulerer  selv  et  like  absurd  og  farlig  autoritetskrav:  "enten  lydighet  mot  Kristus  eller  mot  Hitler".  Opp  mot  tilbedelse  av  folket  eller  nasjonen  stiller  Ronald  Fangen  tilbedelse  av  Kristus  (også  en  førerdyrkelse).  Opp  mot  læren  om  det  rene  ariske  mennesket,  stiller  Fangen  det  syndige  menneskets  underkastelse  under  Kristi  herredømme  og  Guds  nåde:  "... så  sant  som  vi  er  kristne  og  innser  at  kristendommen  hittil  har  skapt  alt  som  har  vital  verdi  i  Europa  og  at  den  kristne  vei  er  det  eneste  håp  for  verdens  fremtid...". 

Ronald  Fangen  var  nok  ingen  tilhenger  av  verken  demokrati  eller  humanisme,  slik  heller  ikke  vårt  lands  "statskirke"  og  "folkekirke"  er  det.  I  kapitlet  "Demokrati  og  humanisme"  skriver  Fangen  til  dels  foraktelig  om  begge  disse  bevegelser  og  verdisystemer:   "Det  heter  nu  stadig  at  diktaturene  TRUER  demokratiet.  Jeg  tror  det  ville  være  bedre  for  oss  alle  om  vi  sa  det  slik  at  diktaturene  ANKLAGER  demokratiet",  uttalte  Ronald  Fangen  i  1938.  Han  kan  bare  tolerere  en  demokratisk  styreform  hvis  denne  IKKE  er  en  hindring  "for  at  mennesket  kan  gi  Gud  hva  Guds  er".  

"Demokratiet  er  et  gresk  begrep,  men  kristendommen  gav  begrepet  realitet.  Det  skjedde  p.g.a.  kristendommens  menneskeoppfatning...  Jeg  tror  ikke  at  folk  nu  for  tiden  er  klar  over  hvor  revolusjonær  den  kristne  menneskevurdering  var.  Nu  er  den  likesom  blitt  så  selvfølgelig  at  man  innbiller  seg  at  den  alltid  har  eksistert  eller  at  den  er  kjempet  frem  på  ganske   andre  veier  enn  den  kristne". 

R.  Fangen  uttrykker  en  dårlig  skjult  forakt  for  "humanistene",  for  saken  er  i  følge  Fangen  at  "mennesket  i  seg  selv  slett  ikke  har  noen  opprinnelig  respekt  for  det  menneskelige.  At  vi  alle  er  mennesker  -  det  vet  også  kannibalene..... Menneskeverdet  i  demokratisk  forstand  er  kristendommens  gave  til  verden". 

"Når  det  kommer  til  stykket  er  synden,  ikke  syndene  det  store  faktum  for  kristendommen, - synden  i  alle  mennesker  og  i  alle  former,  individuelt  og  kollektivt,  det  ONDE.  Selv  ikke  det  edleste  mennesket  er  fritt  for  synd,  -  for  synd  som  menneskehetens  genius,  sjelefienden,  røveren,  nedbryteren".  I  følge  Ronald  Fangen  springer  den  kristne  syndserkjennelse  ut  av  "troen  på  og  takknemligheten  for  Kristi  stedfortredende  lidelse,  -  at  han  som  var  uten  synd  led  for  verdens  synd.  Og  dette  er  realisme,  virkelighetserkjennelse,  mens  alt  annet  er  virkelighetsflukt... Når  det  onde  skaper  katastrofe  -  da  kan  ingen  melde  seg  ut  av  sammenhengen.  Når  kristendommen  sier  at  verden  ligger  i  det  onde ,  og  at  verden  uten  Gud  er  en  fortapt  verden  -  da  sier  den  bare  en  ting  som  livet  og  verden  bekrefter."

Begrepet  "frihet"  er  det  visstnok  bare  kristendommen  og  de  kristne  som  forstår  betydningen  av:  "Med  sviende  realisme  skjærer  Kristus  tvers  gjennom  den  avgudsdyrkelse  av  friheten  som  i  realiteten  bare  betyr  bånd,  når  han  sier:  Får  da  Menneskesønnen  frigjort  Eder,  da  blir  I  virkelig  fri".  R.  Fangen  presterer  å  si  at  "humanisme  og  demokrati  i  seg  selv  ikke  betegner  noen  levende  kraftkilde,  de  har  ikke  selvstendig  liv,  -  de  har  ikke  fått  sitt  innhold  og  sin  kraft  fra  kristendommen...".  

Martin  Niemöller  er   en  av  de  kristne  personligheter  som  gjennom  de  foregående  årtier  er  blitt   stående  som  symboler  for  motstanden  mot  Hitler  og  det  han  representerte.  Men  den  boken  om  Martin  Niemöller  som  kom  ut  i  1939,  avslører  at  Niemöllers  kristendom  var  av  en  slik  karakter  at  han  slett  ikke  var  immun  mot  nazismens  ideologi.  Niemöller  var  tidlig  ute  med  å  hilse  den  nye  bevegelsen  velkommen.  Alt  i  1924  stemte  han  for  det  nazistiske  partiet,  og  i  1933  støttet  han  partiet  fra  prekestolen.  I  januar  samme  år  hilste  han  "av  hele  sitt  hjerte"  partiet  som  oppfyllelsen  av  sine  største  forhåpninger.  Alt  i  alt  altså  ingen  uoverstigelig  avgrunn  mellom  1930-tallets  kristendom  og  nazismen.  For  de  nærmere  sammenhenger  redegjør  hans  biografer,  uten  spor  av  kritikk  eller  forundring.  I  1939  var  det  helt  naturlig  for  bokens  forfatterne  at  en  evangelisk  prest  tenkte  og  reagerte  som  Niemöller.

Beltzikoff  skriver  at  Niemöller  hadde  en  tro  som  var  langt  mer  bygget  på  Preussens  ideal  enn  på  Bergprekenen  (eller  Bergprekenen  omtolket  i  preussisk  ånd).  Hans  mål  var  det  samme  som  utallige  av  hans  landsmenn:  Tysklands  storhet:  "Man  behøver  ikke  være  prestesønn  for  å  vite  at  tradisjon  og  armé  i  det  preussiske  rike  er  uatskillelig  forent  med  folkets  kristne  oppdragelse... Da  vår  tyske  nasjon  ble  en  nasjon  gav  Gud  den  som  sjel  den  kristne  troen.  Fra  denne  kristendom  i  den  tyske  nasjons  sjel  har  alle  de  krefter  oppstått  som  har  ført  vår  nasjon  til  utvikling  og  vekst"   (Niemöller  og  Hitler  var  helt  samstemte  på  dette  punkt).

Når  Hitler  talte  vakkert  om  kristendommen,  ble  Niemöllers  sympati  for  ham  desto  større.  For  en  kristen  gjaldt  det  og  gjelder  det  "å  lyde  Gud  mer  enn  mennesker" (et  slagord  som  nylig  igjen  er  blitt  aktualisert,  av  en  kristen  MF- teolog  ved  det  humanistiske   fakultet  på  Universitetet  i  Stavanger.  Jfr.  Stavanger Aftenblad  28/9-11).  Tyske  prester  og  teologer  bygget  opp  en  hel  filosofi  (grunnet  på  "den  Hellige  Skrift")  for  å  "gi  en  religiøs  grunnvoll  til  en  slik  historisk  tildragelse  som  Hitlers  fremtreden"  (han  hadde  kommet  for  å  gjenoppvekke   folket  til  en  glemt  "sannhet":  bildet  av  Gud  som  Skaperen).

Niemöllers  syn  på  jøder  og  jødedommen  er  et  kapittel  for  seg.  I  boken  om  ham  sies  det  åpent og  skamløst  at  Niemöller  mente  seg  kallet  til  å  bekjempe  ikke  bare  liberalisme  og  pasifisme,  men  også  jødene.  Det  er  ingen  grunn  til  å  la  seg  overraske,  for  i  de  tyske  og  europeiske  kirker  var  (og  er)  antisemittismen  en  grunnbestanddel  i  den  kristne  teologi.  Niemöller  hadde  en  lang  rekke  foregående  forbilder  når  han  mente  at  han  kunne  forene  kristendommen  med  raselæren.  Akkurat  som  Hitler  mente  Niemöller  at  "hundretusener  av  jøder  vandret  på  den  onde  vei,  henfalne  til  forakt,  elendighet  og  død".  En  rekke  kristne  prester/teologer  applauderte,  direkte  og  indirekte,  denne  siden  av  Førerens   gjerning,  slik  deres  forfedre  gjennom  det  foregående  årtusen  hadde  satt  pris  på  og  stimulert  til  jødeforfølgelser  av  andre  og  beslektede  grunner.

Niemöller  hadde  intet  imot  nazismens  jødelover,  men  da  arierparagrafen  også  rammet  "kirkens  menn"  (bl.a.  en  gruppe  kristne  av  jødisk  opprinnelse),  protesterte  han.  Overfor  nazistenes  klappjakt  mot  de  øvrige  jøder  stilte  han  seg  likegyldig.  Bare  hvis  jøder  var  "døpt"  var  de  verdt  å  reddes,  og  kun  i  dette  tilfelle  var  rasegrenser  og  arierparagrafer  en  provokasjon.  Dette  er  den  sekteriske  kjærlighetslære  som  kirken  forkynner,  også  i  dag.  Den  kristne  tro  "smir  menneskeverdet  stålhardt  allerede  som  begrep".  Det  var  i  det  hele  tatt  bare  når  staten  (her:  i  nazismens  utforming)  blandet  seg  inn  i  kirkens  indre  anliggender  at  Niemöller  reagerte.  Den  svenske  biskop  Anders  Nygren  formulerte  det  slik:  "Derav  at  kirken  må  kreve  frihet  til  å  utføre  sitt  guddommelige  oppdrag  følger  dog  ikke  at  den  må  kreve  samme  frihet  for  dem  som eventuelt  taler  uten  et  slikt  oppdrag". 

Niemöller  var  heller  ikke  særlig  begavet  når  det  gjaldt  "kristen  kjærlighetslære".  Beltzikoff  hevder  med  god  grunn  at  Niemöllers  livssyn  mest  av  alt  minner  om  det  livssyn  som  forkynnes  av  svinene  i  Orwells  bok.  Alle  mennesker  er  brødre,  sier  Niemöller.  Ja,  dette  er  jo  et  utmerket  humanistisk  utsagn,  men  Niemöller   fremtrer  jo  som  en  kristen.  Og  da  er  det  vel  strengt  tatt  bare  de  som  har  latt  seg  døpe  og  inntatt  "Jesus  legeme  og  blod"  (kirkens  hellige  sakrament:  nattverden),  som  i  følge  vår  "statskirkes"   offisielle  bekjennelse,  også  i  år  2011,  betegnes  som  tilhørende  "de  helliges  samfunn"  (med  andre  ord:   de  "syndfrie",  eller:  det  raserene  samfunn).

I  tyske  og  nordiske  kristne  kirker  fant  prester,  teologer  og  biskoper  mange  forsonende  trekk  i  nazismen.  I  år  1937  utkom  boken  "Handbok  över  religiösa  nutidsfrågor",  skrevet  av  den  tyske  erkebiskop  Conrad  Gröber  (1872-1948)  og  anbefalt  av  de  øvrige  biskoper.  Her  ble  den  liberale  humanismen  utsatt  for  en  ødeleggende  kritikk.  Også  i  Skandinavia  var  kristenheten  inne  på  lignende  tanker.  Det  ble  moderne  å  snakke  foraktelig  om  de  liberale  troende.  I  1940  (etter  okkupasjonen  av  Danmark  og  Norge)  forklarte  den  kristne  svenske  oversetter,  journalist  og  litteraturkritiker  Sven  Stolpe,  at  han  ville  foretrekke  et  nazisitisk  hegemoni  fremfor  å  leve  i  et  demokrati  ("Tro  och  liv"  1940:9).

Hva   synet  på  jøder  angår  gjenkjenner  vi  de  eldgamle  og  velkjente  de-humaniserende  oppfatninger  hos  en  rekke  kristne  teologer,  også  hos  såkalt  "liberale"  teologer.  Forfatteren  Hjalmar  Söderberg  var  svært  ille  berørt  over  den  skadefryd  som  den  danske  presten  Kaj  Munk  utviste  overfor  de  tyske  jødenes  skjebne.  Munk  var  beredt  til  å  "forstå"  såvel  Hitlers  hardhendte  metoder  i  alminnelighet  som  hans  fremferd  overfor  jødene:  "At  Hitler  har  måttet  bruke  midler som  kan  kritiseres  av  småfolk,  var  en  nødvendighet",  sier  han.  Jødene  var  i  hans  øyne  bare  en  samling  halvt  kriminelle  parasitter  og  undermennesker,  slik  de  også  i  følge  den  rettroende  nazismen  ble  oppfattet.  Senere,  da  Kai  Munk  skjønte  at  Hitler  kanskje  gikk  for  langt  i  sin  jakt  på  jøder,  forsøkte  han  å  moderere  sine  oppfatninger.  Men  vi  kan  konstatere  at  den  kristne  troen  som  Kaj  Munk  var  vokst  opp  i  og  så  det  som  sin  livsoppgave  å  forkynne  og  realisere,  ikke  hadde  bygget  opp  noen  barrierer  i  ham  (ingen  moralsk  beredskap)  mot  den  aller  groveste  form  for  nazismens  propagandateser,  skriver  Beltzikoff.

Som  i  tilfellet  Niemöller  har  man  også  forsøkt  å  gjøre  Kaj  Munk  til  urtypen  for  en  "sann  kristen",  sier  Beltzikoff:

"Mens  en  hel  verden  ble  opprørt  av  hva  som  skjedde  i  Spania,  i  Abessinien  (Etiopia  i  mellomkrigstiden,  fra  1936  til  1941  var  landet  okkupert  av  Italia)  og  i  Tyskland,  mens  "hjertekristne",  humanister  og  jøder  kjente  strupene  snøre  seg  sammen  i  angst,  orket  Kaj  Munk  ikke  bare  å  applaudere  overmenneskenes  dåd  og  håne  ofrene,  men  til  og  med  å  bejuble  den  brutale  kynisme.  Nei,  man  gjør  verken  Kaj  Munk  eller  kristendommen  en  tjeneste  ved  å  blande  inn  Gud  eller  Jesus  eller  "genuin  kristendom"  i  alt  han  sier  og  gjør.  Han  var   like   lite skikket  til  å  forkynne  voldens  og  maktbegjærets  nødvendighet  og  verdi  som  å  preke  "demokratiets  gudsstemplede  ideal"  OG  det  avskyelige  i  å  forfølge  de  vergeløse  (inkludert  de  "fargete  ville"  i  Sør-Afrika  og  de  "ekle  Jøder  i  Berlin").  Et  blikk  på  hans  biografi  er  nok  til  å  gjøre  en  mistenksom  mot  ektheten  i  hans  forkynnelse".

Den  norske  teologiprofessor  Sigmund  Mowinckel   reflekterte  i  1938  over  "ondskapen"  i  verden,  og  kom  til  følgende  konklusjon:  "Det  er  i  virkeligheten  jøden,  dvs.  det  naturlige,  uomvendte,  selviske  mennesket  i  arieren,  som  reiser  seg  mot  det  menneskelige,  det  universalistiske  i  Kristus". 

Mowinckel  var  ikke  bare  en  gammeltestamentlig  ekseget,  men  også  og  ikke  minst  en  kristen  forkynner  og  apologet.  I  Mowinckels  bok  "Det  gamle  testament  som  Guds  ord"  (1937)  finner  vi  følgende  fantastiske  formulering:  "Helt  fra  begynnelsen  har  Ordet  vært  virksomt  i  verden,  i  begynnelsen  dog  kun  i  form  av  små  spermer,  frø,  gnister".   I  følge  professoren  svevde  disse  små  gnister  lenge  omkring  uten  å  være  til  glede  for  noen  vesener,  for  dyrene  var  som  også  i  dag  uimottakelige  for  den  slags  lys.  Dog  ikke  alle.  Plutselig  en  dag  oppstod  et  vesen  på  jorden,  som  ikke  bare  var  begavet  med  sjel  som  andre  dyr,  men  til  og  med  med  ånd.  Det  var  ADAM!  Han  fikk  sin  store  sjanse,  men  forspilte  den.  Han  begikk  syndefallet,  og  ble  dermed  utestengt  fra  den  rettferdige  gudens  evige  liv  og  livstreets  frukter.  Og  ikke  bare  han,  men  ALLE  Adams  etterkommere "helt  til  forsoningen  igjen  åpnet  portene  til  det  tapte  paradiset".  Midt  i  historien  samlet  altså  Gud  sammen  gnistene  fra  alle  hold,  lot  dem  flyte  sammen  i  ett  og  samme  lys  og  lot  Ordet  bli  kjøtt,  bli  Jesus...  Det  har  vært  én  Jesus  fra  Nazareth  og  ett  Golgata,  og  av  disse  begivenheter  henger  menneskeslektens  evige  skjebne.  De  betegner  Guds  eget  loddrette  innbrudd  i  historien,  i  følge  Mowinckel  og  samtidens  "liberalteologi".   

Den  kristne  ur-myte  om  det  tapte  paradis  danner  det  grunnlag  som  kirken  bygger  sitt   irrasjonelle  verdensbilde,  historieoppfatning  og  menneskesyn  på.  Den  postulerer  menneskenes  medfødte  syndighet  (jf.  Paulus,  Augustin  og  Martin  Luther).  Tanken  om  alle  menneskers  likhet  i  skapergudens  øyne  kom  helt  bort   ved  den  kristne  religionens  oppkomst  og  utbredelse  i  den  hedensk-romerske  verden.  De  kristne fremholdt  at  INGEN  før  Kristus  har  overhodet  hatt  noen  slik  "ånd"  mer  enn  Adam  den  korte  tiden  han  var  i  paradiset,  og  INGEN  av  oss  etter  Kristus  -  bortsett  fra  de  som  har  tilhørt  og  tilhører  den  kristne  kirke  og  menighet  (jf.  "de  helliges  samfunn").

"Overfor  oss  andre  har  Mowinckel  en  betegnelse,  som  virkelig  er  svært  talende.  Han  kaller  oss  "underkristne",  skriver  Beltsikoff.  Mowinckel  ville  ikke  høre  snakk  om  noen  universalistisk  tanke  i  GT:  "Å  ville  lese  en  klar  universalistisk  forståelse  av  utvelgelsestanken  ut  av  urhistorien  er  uhistorisk  nivellering,  som  i  virkeligheten  fratar  kristendommen  dens  originalitet".  Slik  argumenterte  denne  professor  i  gammeltestamentlig  eksegetikk.  Kristendommens  originalitet  skulle  og  skal  for  enhver  pris  fastholdes.  Da  forstår  man  jo  også  hvorfor  studentene  ble  oppfordret  til  først  å  søke  Guds  rike,  før  de  tok  fatt  på  sine  vitenskapelige  studier  av  Bibelen.

Jødene  blir  stundom  i  teologiprofessor  Mowinckels  bok  karakterisert  som  det  onde / Den  Onde :   demonen  som  hindrer  Kristus  i  hans  kjærlighetsgjerning  og  kjemper  mot   ham  om  menneskenes  sjel.  Som  vi  vet  kjempet  flere  av  Mowinckels  tyske  (teologiske)  kolleger  for  å  sannsynliggjøre  at  Jesus  ikke  var  jøde,  men  arier.  Hitler  selv  uttalte  ved  en  anledning  at  Jesus  var  "sønn  av  en  romersk  soldat".  Noen  av  disse  kristne  apologeter  og  nazi-ideologer  kunne  ikke  holde  ut  tanken  på  at  den  kristne  "Gud"  skulle  ha  latt  seg  representere  av  en  sønn  av  det  forhatte  jødiske  folk.  Det  kan  virke  som  om  Sigmund  Mowinckel  (og  Ronald  Fangen)  heller  ikke  kunne  utholde  en  slik  tanke.

Det  er  nok  flere  enn  Belzikoff  som  har  spurt  seg  selv  om  kristenheten  lider  av  en  form  for  "emosjonell  stupiditet",   dvs.  en  manglende  evne  til  å  utnytte  sine  ellers  gode  forstandsevner.  Det  handler  om  en  utpreget  patologisk  affekttilstand,  men  for  en  teologiprofessor  som  Mowinckel  er  det  kanskje  snarere  snakk  om  en  slags  "personlighetsspaltning".  Ikke  så  få  lærde  (endog  "professorer")  blir  som  forvandlet  når  de  taler  om  Kristus,  og  de  mest  barokke  ideer  dukker  opp  i  deres  hjerner.  Vurderingsevnen  blir  forvirret  eller  forstyrret,  og  de  identifiserer  seg  med  en  gruppe  mennesker  i  en  primitiv  verden.  Men  talen  og  forestillingen  om  Jesu  "gjennomgående  mildhet  og  saktmodighet"  er  for  den  nøkterne  bibelleser  så  åpenbar  URIMELIG  at  man  ikke  kan  fatte  hvordan  den  kunne  oppstå  og  stadig  opprettholdes  med  en  slik  standhaftighet.  I  Jesu  lære  om  den  ytterste  dom   finnes  det  ingen  formildende  straff  for  de  som  har  avvist  hans  forkynnelse.  Tvert  i  mot  utsteder  Jesus  de  frykteligste  og  mest  antihumane  straffetrusler:  "Gå  bort  fra  meg,  I  forbannede,  til  den  evige  ild". 

I  år  1939  utkom  i  Sverige  3.  opplag  av  Gertrud  Auléns  misjonshistorie.  Leserne  blir  her  informert  om  at  jødene  ofte  er  "revolusjonære,  hensynsløse  og  sterkt  intellektuelle",  og  at  hvis  "ikke  kristendommen  evner  å  vinne  jødene,  vil  den  jødiske  ånd,  den  irreligiøse,  skjerpe  og  erobre  verden".   Om  ikke  det  var  nok,  tillegger  Aulén:  "Jødene  har  vist  seg  å  eie  en  forferdelig  makt"   (også  her  var  Aulén  og  Hitler  samstemte).

En  bok  av  den  russiske  professor  Robert  Saitchick  om  de  store  religioner  ble  avsluttet  med  noen  funderinger om  forskjellen  mellom  jødedom  og  kristendom:  "Jesus  var  det  første  sanne  mennesket.  Det  fantes  tidligere  andre  fremstående  mennesker,  hos  hvem  det  guddommelige  åpenbarte  seg.  Men  de  ga  ikke  den  FULLE  forestillingen  om  mennesket"   (feilen  med  Moses  og  profetene var  at  de  "ikke  evnet  å  føre  den  enkelte  sjelen  nær  Gud").  

Dansk  politiker  (sosialdemokrat)  og  prest  Harald  Hallén  undret  seg  i  en  radioandakt  (1952)  over  hvordan  Jesus  kunne  tale  så  godt,  han  som  var  jøde?  Jesus  var  jo  "sønn  av  et  folk,  der  det  stadig  blinket  av  dragne  kniver  og  hatefulle  blikk".  Men  han  forklarte  det  med  at  selv  den  vakreste  lilje  kan  skyte  opp  av  skitten  jord  og  råtten  rot...

Professor  Hugo  Odeberg  beklaget  seg  over  at  den  gammeljødiske  moralarv  i  dens  mest  avanserte  former  forefalt  det  moderne  menneske  naturlig  og  fornuftig:  "man  er  ikke  lenger  i  stand  til  å  tenke  kristent",  og  han  sier  videre  at  når  jødisk  etikk  "tillates  fritt  å  bre  seg  ut,  virker  den  som  en  dødelig  gift,  som  må  virke  forstyrrende  på  det  kristne  livet". 

Om  dette  er  det  fremherskende  teologiske  bibelsyn  også  i  dag,  skal  jeg  være  forsiktig  med  å  uttale  meg  om  her.  Beltzkoff  minner  om  et  referat  fra  et  bispemøte  i  Norge  like  etter  frigjøringen,  der  det  het:  "Norges  biskoper  blåser  til  strid.  Alt  tyder  på  at  kirken  nå  kommer  til  å  ta  opp  en  alvorlig  kamp  mot  de  humanistisk  innstilte  kretsene  i  landet.  I  følge  en  av  biskopene  blir  denne  kamp  t.o.m.  hardere  enn  den  som  ble  ført  mot  Quislings  regime".

B.  Dybwad  Brochmann  (sønn  av  en  prest),  norsk  forfatter,  politiker  og  samfunnskritiker  var  en  eiendommelig  skikkelse  i  norsk  samfunnsliv  frem  til  sin  død  i 1956.  Han  grunnla  en  religiøs  bevegelse/sekt,  kalt  "Den  åndsrevolusjonære  nyorienteringsbevegelse".  Flere  av  hans  bøker  er  kommet  i  nye  utgaver,  bl.a.  boken  "Fandens  Etterlatte  Papirer"  fra  1934.  I  1940  utga  han  boken  "Den  9.  april.  Norge  og  verdensrevolusjonen".  Om  denne  boken  skriver  Beltzikoff  følgende:  "Det  er  fullkomment  utrolig  hva  kombinasjonen  religion  og  politikk  kunne  avstedkomme  hos  en  del  hjerner  under  Hitler-epoken...de  mest  absurde  ideer  kunne  vinne  gjenklang,  bare  de  på  en  eller  annen  måte  knyttet  an  til  Gud  eller  Kristus". 

Brochmanns  syn  på  jøder  er  sørgelig  velkjent.  Hans  utgangspunkt  er  troen  på  at  hans  oppgave  var  å  redde  det  norske  folk,  slik  Jesus  hadde  reddet  de  beste  blant  det  jødiske  folk  og  Hitler  eliten  av  det  tyske  folk.  Det  slektledd  som  Jesus  virket  blant  var  jo  som  alltid  forherdet:  "et  for  dommen  modent  slektledd  av  et  folk,  som  hadde  sviktet  fedrenes  Gud  (!)  og  valgt  forherdelsens  vei".  I  1930-tallets  Tyskland  ble  denne  historien  gjenfortalt.  Også  Brochmann,  dypt  religiøs  som  han  var,  pintes  over den  forvridde  kristendom  han  mente  kjennetegnet  deler  av  Norges  presteskap.  Faktisk  "oppdras  hele  det  norske  folk  systematisk  i  jødedom  under  navn  av  kristendom".  De  norske  regjeringsmedlemmer  som  flyktet  fra  landet  var  opprinnelig  "gode  ariere",  men  ut  fra  sine  handlinger  var  de  jøder  i  ånden  ("jøder  i  ånd",  som  Brochmann  sier  det).  Men  takket  være  9.  april  ble  deres  makt  eliminert,  "nemesis  inhentet  dem  alle",  og  alle  virkelige  kristne  i  landet  kunne  puste  ut.  I  en  radiotale  forsøkte  Brochmann  å  åpne  øynene  for  det  store  verdensdrama  som  han  og  hans  landsmenn,  takket  være  Guds  nåde,  fikk  æren  av  å  være  med  i.  Han  så  klart  utviklingen,  forklarte  han,  og  særlig  den  tyske  Førerens  rolle  i  hva  som  skjedde:  "Innen  mange  år  er  gått,  vil  hele  verden  rope  Heil  Hitler".  (Drømte  han  kanskje  om  å  bli  en  Norges  Goebbels  under  Quisling?).

Brochmann  ble  ved  rettsoppgjøret  tiltalt  for  landssvik  og  dømt  til  3 1/2  års  fengsel.  Det  forhindret  ikke  at  hans  bøker  ble  trykket  i  nye  opplag  og  nye  utgaver.  Lenge  etter  krigen  (og  rettsoppgjøret)  ble  hans  bok  "Kunsten  å  lese  Bibelen"  (1934)  oversatt  til  svensk  og  utgitt  på  et  anerkjent  og  anstendig  forlag.  Norsk  Wikipedia  opplyser  at  boken  utkommer  i  ny  utgave  i  2007  på  Bondes  Forlag.

Man  bør  merke  seg  hvilken  oppmerksomhet   våre  digitale  leksika  gir  Brochmann.  Den  lange,  omstendelige  litteraturlisten  på  Store  Norske  Leksikon  er  ikke  mange  andre  forunt.  Her  sies  følgende:  "  – Anarkistene  og syndikalistene  i  Norge,  som  fra  1916  hadde  benyttet  Brochmann  som  foredragsholder,  brøt  med  ham  på  grunn  av  hans  "tolstojanske  kristussyn";  Brochmann  vektla  Kristus  ikke  alene  som  individets  frigjører,  men  også  som  opprørsk  og  antiautoritær  samfunnsfrigjører.  I  noen  kristne  kretser  ble  bøker  som  Fandens  etterlatte  papirerKristus  i  samfunnet  og  Kunsten  å  lese  Bibelen  nærmest  karakterisert  som  kjettersk  eller  antikristen  forkynnelse".

Brochmanns  Jesus-  og  Kristusbilde,  slik  det  her  blir  beskrevet,  gjenkjenner  vi  til  dels  i  dagens  "liberalteologi".  Flere  liberalteologer  hadde  sympati  for  Brochmann,  selv  om  han  opptrådte  som  en  slags  "sektleder".  Han  klarte  å  finne  et  samsvar  mellom   kristendommen  og  nazismen.

Mye  tyder  på  at  også  dagens  kristne  biskoper  og  teologer  må  overvinne  en  enorm  psykologiske  motstand  og  overmektig  tradisjon  før  de blir  i  stand  til  å  medvirke  i  en  opplysningskampanje  som  stiller  kristendommen  og  jødedommen  i  en  mindre  betent  og  mer  saklig  innbyrdes  relasjon  (noen  få  unntak  finnes).  Den  gammeltestamentlige  gud  står  ikke  høyt  i  kurs  blant  dagens  kristne,  skrev  Beltzikoff  i  1960-årene ... det  er  jo  han  som  representerer  "loviskheten"  i  verden  og  hindrer  mennesker  fra  å  "gripes  av  evangeliets  røst,  fra  å  høre  rettferdighetens,  barmhjertighetens  og  kjærlighetens  røst".

Det  er  vel  ingen  overdrivelse  å  hevde  at  dagens  kristenhet  dessverre  ikke  har  beveget  seg  særlig  langt  i  etisk  og  historisk  erkjennelse.  Det  er  en  sørgelig  konsekvens  av  den  kristne  statiske  og  utviklingsfiendtlige  åpenbarings-troen.  Derfor  blir  både  det  moderne  vitenskapelige  livssyn  OG  jødedom  av  det  opplyste  slaget  nedvurdert:  "Feilen  med  dem  er  kun  at  man  ikke  har  hentet  disse  idealene  fra  kristendommen",  sier  Odeberg.  Også  menneskenes  fineste  idealitet  er  i  følge  Odeberg  verdiløs,  og  dessuten  farlig,  for  "det  gode  kan  vise  seg  seg  å  være  det  bestes  fiende". 

Denne  ekspert  på  urkristendommen  erkjente  at  Jesu  motstandere  (for  oss  som  mennesker  og  forskere)  kunne  romme  de  høyeste  etiske  idealer,  men  vi  må  vi  anta,  sier  han,  at  de  fra  et  kristent  synspunkt,  "i  det  minste  fra  Jesu  synspunkt",  var  onde  mennesker.  Slik  resonnerte  en  rekke  kristne  geistlige,  teologer  og  professorer  om  HUMANISMEN  i  mellomkrigstiden  og  langt  inn  i  etterkrigstiden.  Beslektede  resonnementer  fremførte  mange  tyske  "gode  menn",  for  å  kunne  akseptere  den  utbredte  raselæren;  selv  om  vi  (som  mennesker  og  forskere)  må  erkjenne  at  ikke-arierne  er  likedan  skapt  som  vi,  må  vi  anta  at  de  fra  tysk  synspunkt,  "i  det  minste  fra  Hitlers  synspunkt",  er  monstre.  Og  om  monstre  tillates  fritt  å  reprodusere  seg  blant  "riktige  mennesker",  må  resultatet  bli  fordervende,  en  dødelig  gift  i  den  tyske  folkekroppen.

Den  samme  forvirrende  holdning  til  HUMANISMENs  menneskesyn  møter  vi  i   vår  tid,  og  ikke  bare  på  dette  debattforum,  men  også  i  den  moderne  folkekirkelige  retorikk.  Spørsmålet  er:  hvordan  resonnerer   våre  statskirkelige  biskoper  og  (ordinerte)  teologer  i  dag?  Vi  har  rett  og  plikt  til  å  stille  spørsmålet,  ettersom  de  ikke  har  endret  en  tøddel  eller  bokstav  i  sine  (offisielle)  autoritære,  antihumane  bekjennelsesskrifter.  I  den  moderne  kristne  folkekirkelige  og  liberalteologiske  retorikk  møter  vi  en  forvirring  i  språk  og  ideer  som  er  helt  fenomenal.

Beltzikoff  spør  i  år  1960:  "Jeg  undres  over  hvor  lenge  vi  jøder  skal  behøve  å  finne  oss  i  de  fryktelige  anklager  som  jevnt  og  stadig  slynges  mot  oss,  vår  Gud  og  vår  religion?  De  samme  mennesker  som  år  etter  år  av  hele  sin  sjel  bekjemper  rasehat  og  raseforfølgelse  og  har  viet  hele  sitt  liv  til  denne  kampen,  kan  uten  å  blunke  medvirke  til  hetsen  mot  den  jødiske  religion  uten  tanke  på  konsekvensene.  Mens  det  ikke  faller  noen  inn  å  koble  sammen  afrikanerne  i  Sørstatene  eller  afrikanerne  i  Sør-Afrika  med  en  spesiell  religion  -  av  lavere  art  -  for  dermed   å  motivere  sin  overlegne  holdning,  så  kan  ingen  unngå  hver  eneste  gang  den  gammeltestametlige  religionen  angripes,  å  tenke  på  det  jødiske  folk  -  og  hver  gang  jødene  sjikaneres  dra  med  deres  tro  i  fordømmelsen". 

Som  Beltzikoff  også  ganske  riktig  påpeker  er  det  paradaksalt  at  elever  i  alle  fag  og  emner  oppmuntres  til  å  "tenke  selv",  dvs.  forstå  sammenhenger,  kritisk  vurdere  utsagn,  skille  mellom  propaganda  og  opplysning.  Men  i  ETT  emne  går  man  den  motsatte  vei:  man  skal  akte  seg  for  å  bli  voksen  og  se  med  voksne  øyne  på  de  stereotype  forestillinger  om  jøder  og  jødedom  man  har  fått  innprentet  i  barnelærdommen,  og  faktisk  helt  opp  til  universitetsnivå.  Skoleelever  lærer  om  nazismens  og  kommunismens  propagandainstitutt,  men  IKKE  om  de  europeiske  kirkers  propaganda  gjennom  1700  år  for  å  stemple  jøder  som  "demonen",  som  står  "fremmed  for  Kristi  ånd  og  dermed  for  alt  i  livet,  som  er  lyst,  vakkert  og  kjærlighetsfullt". 

Uvitenhet  om  historien  er  farligere  enn  misbruk  av  historienskriver  Beltzikoff:  "Farligere  enn  en  mangel  på  religion  er  villedet/skakkjørt  eller  misbrukt  religion,  farligere  enn  en  svevende  og  ubestemt  moralkodeks  er  en  moral  fiksert  ved  en  skinnverden,  eller  ved  et  menneskeideal  som  ikke  lenger  holder  stand".  

Svært  mange  samfunnsaktører  i  dag,  kristne  og  ikke-kristne,  både  på  venstre-  og  høyresiden,  synes  samstemte  i  deres

morbide 

besettelse  av  staten  Israel.  Det  de  fremfor  alt  har  felles  er  at  de  oppstiller  en

egen

målestokk 

for  staten  Israel,  som  de  IKKE

benytter  overfor  noen  andre  stater  (og  særlig  ikke  på  "statskirkelandet"  Norges   krigs-  og  okkupasjonseventyr  i  muslimsk-arabiske  land  i  vår  tid,  som  f.eks.  Afghanistan  og  Libya).  Våre  såkalte  "Midtøsten-eksperter"  har  så  lenge  (ensidig)  gjentatt  og  gjentatt  de  kristen-europeiske

slagordene

"folkeretten",  "okkupasjon",  "ulovlige  bosettinger",  "apartheid"  og  "forbrytelser  mot  menneskeheten"  overfor  staten  Israel  at  nær  sagt  alle  europeere  nå  instinktivt  knytter  denne  særegne  kristen-europeiske  "propaganda"  utelukkende  til  Israel.  At  Israel  er  en  "rasistisk  apartheid-stat"  er  blitt  en  vedtatt  sannhet.  Ingen  forklaringer,  presiseringer  eller  referanser  er  lenger  nødvendig.

Disse  anti-Israelske  aktører  (kristne  og  ikke-kristne)  har  også  felles  en  helt  særegen  fortielse  av  jødenes  historie  i  det  kristne  Europa  OG  i  Midtøsten  gjennom  mer  enn  2000  år,  som  de  glatt  og  elegant  hopper  over  i  sin  selsomme  historieskriving.  Det  er  karakteristisk  at  de  fortier   det  kristne  Europas  meget  spesielle  interesser  for  de  palestinske  områder  i  oldtiden  og  middelalderen  (religiøst  og  politisk)  OG  den  (tyrkisk-muslimske)  ottomanske  OKKUPASJON  av  Arabia  gjennom  hele  400  år  (frem  til  1.  verdenskrig).  En  stor  del  av  det  arabiske  folket  innvandret  til  de  palestinske  områder  i  de  siste  faser  av  det  Ottomanske  imperiet.  Mange  av  oss  vet  også  at  det  ikke  eksisterte  et  "palestinsk  folk"  før  1960-årene,  da  Yassir  Arafat  og  Den  arabiske  liga  -  i  politisk  og  taktisk  hensikt  -  besluttet  å  konstruere  et  slikt  "folk",  på  basis  av  de  muslimske  deler  av  befolkningen  som  i  sin  tid  kom  til  Palestina  som  "okkupanter".  Skulle  dette  være  en  "folkerettslig"  forsvarlig  opptreden?

Den  kristne  teologiens  og  antropologiens  alvorlige  krise  var  og  er  AKUTT.  Det  handler  ikke  bare  om  teologi  som  såkalt   "vitenskapelig"  disiplin,  men  om  teologi  i  mer  bokstavlig  betydning,  som  læren  om  Gud.  Den  kristne  oppfatningen  om  "Gud",  slik  man  møter  den  daglig  i  mange  nyanser  (ikke  bare  i  første  halvdel  av  forrige  århundre,  men  også  I  DAG)  gjør  for  den  utenforstående  et  minst  like  forvillende  og  frastøtende  inntrykk  som  den  såkalt  "genuint"  kristne  oppfatningen  om  mennesket.

Den  svenske  teolog  og  ekseget  Hugo  Odeberg  skriver  i  boken  "Fariseism  och  kristendom"  at  man  kan  "radikalt  uttrykke  den  kristne  oppfatningen  om  mennesket  slik  at  det  overhodet  ikke  har  noen  ånd.  Det   GJENFØDTE mennesket  derimot  inneholder  en  ånd,  Kristi  ånd.  I  ham  bor  Guds  ånd,  mens  den  jo  er  gitt  ham  gjennom  frelsen.  Men  frelseren  måtte  komme  til  verden  for  å  formidle  den  guddommelige  ånd  til  menneskene". 

Som  Beltzikoff  sier  handler  det  ikke  om  en  gradsforskjell  i  det  kristne  menneskesynet,  men  om  en  vesensforskjell   (eller  rettere:  en  artsforskjell)  mellom  det  gamle  OG  det  nye  mennesket  i  ny-testamentlig  og  kirkelig  mening.  I  følge  den  svenske  biskop,  Torsten  Bohlin"makter  vi  ikke  å  frigjøre  oss  selv  fra  denne  inkrøkthetens  demonisme".  Den  svenske  biskop  John  Cullberg  hevder  at  den  vesterlandske  kulturen  har  fornektet  sitt  kristne  opphav,  kastet  av  seg  den  av  troens  inspirerte  menneskekjærlighetens  idé,  og  i  stedet  er  preget  av  det  naturlige  menneskets  demonisme  (denne  kulturen  blir  for  Cullberg  likestilt  med  nazismen,  men  det  synes  som  om  han  foretrekker  nazismen  fordi  den  angivelig  er  mer  "ærlig  og  frimodig").  Det  er  en  gammel  historie,  skriver  Beltzikoff.  Allerede  de  første  kristne  rettet  sin  aversjon  først  og  fremst  mot  de  skriftlærde,  den  tids  åndelige  priviligerte.  Flere  lærde  har  etterlyst  "en  eneste  beretning  om  hvordan  Jesus  gjorde  vel  i  mot  eller  bad  for  en  eneste  rabbi  eller  fariseer".  For  de  kristne  var  fariseerne  og  de  skriftlærde  verdiløse,  ute  av  stand  til  oppnå  gudskontakt.

I  1943  hevdet  Bohlin  at  kristendommen  er  den  eneste  makt  som  er  sterk  nok  til  seierrikt  å  forsvare  det  ekte  menneskelige  mot  det  umenneskelige,  at  den  alene  er  i  stand  til  "å  redde  menneskeheten  i  dets  nødsituasjon  takket  være  sin  høye,  pålitelige  moral".   

Den  kristne  dualisme  -   fiendskapets  ideologi  -  gjenkjenner  vi  i  NAZISMEN.  Man  får,  som  Beltzikoff  skriver,  et  bestemt  inntrykk  av  at  et  kristent   livssyn  skulle  garantere  immunitet  MOT  "makt-  og  statsideologiene",  at  den  stålsetter  den  troende  mot  de  krefter  som  "truer  menneskene  på  livet",  og  at  den  avholder  menneskene  fra  å  bli  dratt  inn  i  "tilintetgjørelsens  virvler"  (forutsatt  at  ikke  sekulariseringen  har  gått  så  langt  at  folket  vegrer  seg  for  å  ty  til  Kristus  i  sin  nød).  Som  følge  av  dette  særegne  kristne  bibelsyn  og  menneskesyn  blir  Det  gamle  testamentets  religion  nedvurdert  til  det  karikerte.  En  (kristen)  gammeltestamentlig  bibelforsker  som  Sigmund  Mowinckel  betegner  de  jødiske  profeters  sjel  som  "gudsfremmed",  eller  som  "onde  trær".  Som  vi  vet  fra  Jesu  forkynnelse  hos  synoptikerne,  kan  ikke  et  "ondt  tre"  bære  god  frukt.  Det  må  derfor  "hugges  ned"  og  "kastes  i  ilden".  Ingen  må  være  i  tvil  om  at  Jesus  her  sikter  til  de  av  hans  jødiske  landsmenn  som  avviste  hans  lære  og  forkynnelse.  Det  var  kun  jødene  i  hans  samtid  Jesus  henvendte  seg  til.  Han  var  ikke  utsendt  til  andre  enn  til  "de  fortapte  får  av  Israels  hus".

Teologiens  krise  beror  på  at  man  ikke  vet  hvilken  gud  man  dyrker  og  tilber:  Jahve  eller  Jesus?   Gud  eller  Kristus?  Faderen  eller  Sønnen?  Treenighetslæren  kan  ikke  redde  kirkens  gudsbildet  fra  å  gå  i  oppløsning,  tvert  i  mot  er  denne  spekulative  lære  i  seg  selv  en  demonstrasjon  av  gudsbildets  krise.  R.  Fangen  sa  det  slik  i  Dagens  Nyheter  (1945):  "Jo  fjernere  Gud  jeg  var,  desto  nærmere  kom  jeg  Kristus".  Her  er  det  altså  ikke  tale  om  at  den  som  ser  Jesus  dermed  også  har  sett  Gud,  og  vice  versa.  I  stedet  for  identifikasjon  er  det  kommet  inn  en  tydelig  oppspaltning  og  derfra  har  utviklingen  ledet  fram  til  en  direkte  motsetning.

Den  indre  konflikten  i  det  hedensk-kristne  gudsbildet  er  eldgammel.  Allerede  den  kristne  gnostisk-inspirerte  Marcion,  som  levde  på  100-tallet  e.  Kr.,  mente  at  ingen  avsnitt  i  GT kunne  være  "Guds  ord".  Derfor  strøk  han  hele  GT  og  satte  sammen  en  kanon   kun  bestående  av  visse  deler  av  NT  (hovedsakelig  Paulus-brevene),  dvs.  alt  som  var  ubesmittet  av  judaistiske  forvanskninger.  Kristus  hadde  kommet  og  forkynt  en  helt  og  holdent  ny  Gud.   Jødedommens  usynlige  gud  var  gåtefull  og  ubegripelig,  han  ble  et  slags  metafysisk  monstrum.  Kristusbildet   var  derimot  mer  konkret  og  lettfattelig  for  de  europeiske  hedninge-kristne,  og  ved  utelukkende  å  vektlegge  "den  blide  og  ydmyke  menneskevennen",  skapte  man  denne  eiendommelige  motsetning  mellom  Kristus  og  Gud.  Man  kunne  tvile  på  Gud,  men  ikke  på  Kristus.   Man  kunne  distansere  seg  fra  Gud,  men  måtte  elske  Kristus.  Det  var  Kristus  man  skulle  forenes  med.  Gud  kunne  anklages,  men  Kristus  hadde  intet  ansvar  for  verdens  elendighet.  En  av  de  sentrale  tanker  i  all  ortodoks  kristendom  lyder  slik:  "Om  Gud  skal  BLI  kjærlighet,  må  man  la  gudsbildet  vokse  frem  fra  Kristusbildet...".  

I  Den  apostoliske  bekjennelse  som  fremsies  i  kirkens  liturgi  hver  eneste  søndag  er  Gud  og  Kristus  atskilt.  Sønnen  sitter  fysisk  ved  Faderens  høyre  side,  slik  han  fysisk  sto  opp  fra  de  døde,  og  slik  han  (derfra)  fysisk  skal  komme  igjen  for  å  dømme.   Dette  er  KJERNEN  i  kristendommen!  Det  finnes  altså  to  guder  i  stedet  for  en,  som  forlanger  kjærlighet  og  lydighet  fra  menneskene.  Kirkens  teologer  vet  fortsatt  ikke  hvordan  de  skal  forene  eller  atskille  den  gammeltestamentlige  gud  OG  Paulus'  engleaktige  Kristus-figur.  Etter  nær  2000  år  er  de  fortsatt  i  villrede  om  hvilken  gud  de  tror  på,  og  hvordan  de  skal  håndtere  det  faktum  at  den  jødiske  legmannspredikanten  Jesus  fra  Nazareth  ikke  forkynte  noen  annen  gud  enn  den  gammeltestamentlige  Jahve.

Det  er  fortsatt  utålelig  for  de  kristne  at  deres  religion  på  det  dypeste  er  avhengig  av  jødedommen,  som  de  derfor  konstant  må  sjikanere  og  nedvurdere.  Sagt  på  en  annen  måte:  den  umodne  lillebror  (kristendommen)  hater  sin  langt  mer  voksne  og  uavhengige  storebror  (jødedommen).  Et  slikt  destruktivt,  uutslukkelig  hat   fra  den  kristne  kirkes  side  vil  med  nødvendig  konsekvens  virke  demoraliserende   på  denne  religionens  tilhengere  og  utøvere,  hvilket  kirkens  voldshistorie  gjennom  1700  år  til  fulle  har  vist.   Det  er  kristendommens  ulykkelige  skjebne  at  den  ALDRI  kan  komme  løs  fra  sitt  avhengighetsforhold  til  jødedommen,  med  mindre  den  utvikler  seg  til  en  helt  ny  religion.  Det  er  derfor  alt  står  og  faller  med  kirke-kristendommens  vurdering  av  den  jødiske  oldtidsprofeten:  Jesus  fra  Nazareth.  Ja,  hva  skal  biskoper  og  ordinerte  teologer  gjøre  med  en  jødisk   (historisk)  oldtidsprofet  som  de  i  nær  2000  år  har  opphøyet  til  å  være   "av  samme  vesen  som  Faderen"? 

(Jeg  vil  understreke  at  jeg  ikke  kommer  til  å  besvare  useriøse  og  avledende  kommentarer.  Til  de  mange  som  ikke  liker  lange  innlegg,  har  jeg  bare  et  råd:   finn  dere  et  fredet  hjørne  hvor  dere  kan  lufte  deres  synspunkter,  som  ikke  har  sentral  interesse  for  det  tema  jeg  behandler  i  dette  innlegget.  Jeg/vi  har  hatt  nok  av  avledende  kommentarer,  som  bærer  klart  preg  av  å  ha  som  eneste  hensikt  å  avlede,  forstyrre  eller  simpelthen  ødelegge  den  seriøsitet  som  skal  prege  en  verdidebatt  i  ordets  rette  betydning).

Mvh.  G.  Ullestad

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt