"I selve sin grunnleggende ideologi inneholder kristendommen et "ondt" element, dvs. et sykt element: voldsteologien...Kjernen i dette syke element i vår kultur er DEN PERSONIFISERTE DUALISME...
De dualistiske religioner og ideologier kan ikke redde verden, men truer med å ødelegge den. I motsetning til dem er er humanismen (human-etikken) MONISTISK. Det betyr at den tror på enheten i naturen og tilværelsen og i forholdet mellom mennesker - tvers over alle grenser satt av religion, livssyn, rase, nasjonalitet osv."
(A. Edwien: Er kristendommen en fare for verdensfreden?, s. 77).
-------------------------
Vårt Lands papiravis har nylig hyllet den kristne forfatter Ronald Fangen, under tittelen: "I front for demokratiet" (3/9-11). Han blir her omtalt som både bohem og politisk konservativ, som kristen og kulturåpen. I følge VL er han vanskelig å plassere i bås. Nei, han er slett ikke vanskelig å plassere! Fangen er like klar og tydelig i sin totalitære lengsel som så mange kristne forfattere og teologer i mellomkrigstiden. En kristen skribent, litteraturforsker og professor, Jan Inge Sørbø, som bl.a. har skrevet en biografi om Ronald Fangen, betegner i VL's artikkel R. Fangen som en "sterk stemme i samfunnsdebatten" i mellomkrigstidens kamp mot nazismen. Det er nok å ta litt vel hardt i. Men også på norsk Wikipedia blir Ronald Fangen merkelig nok presentert som tilhørende den "kristne humanistiske tradisjon". Hva en "kristen humanisme" er, er nok et like uavklart spørsmål i dag som for mer en 70 år siden.
Jeg vil i det følgende vise hvordan kristendommens menneskesyn strider radikalt mot demokratiets, humanismens og Menneskerettighetenes idealer og verdier, og hvordan den særegne kristne forestilling om "ondskap" inngår i et mytologisk-eskatologisk verdensbilde fra oldtiden. Martin Luthers skrifter er hovedkilden for forståelsen av menneskesynet i vårt lands evangelisk-lutherske statskirke. Verdt å merke seg er at ingen moderne biskoper eller teologer - ingen Bispemøter eller Kirkemøter - til dags dato (offentlig) har tatt oppgjør med Den norske kirkes viktigste konfesjonelle bekjennelse: Augustana (Den Augsburgske bekjennelse). Menneskesynet i art. 17 blir omfattet med en skandaløs, beklemmende og total taushet fra ansvarlig kirkelig-teologisk hold.
Til grunn for mitt innlegg vil jeg særlig fremheve følgende kilder:
Arve Brunvoll (red.): Den norske kirkes bekjenneslsesskrifter (Lunde Forlag, 1972/2006. Jeg oppfordrer interesserte lesere til å studere nærmere litteraturlisten bakerst i boken.)
Martin Luther: Den trellbundne vilje (1525)
Martin Luther: Om den kristnes frihet (1520)
Ronald Fangen: Kristendommen og vår tid (Gyldendal 1938)
Boris Beltzikoff: Judiskt - Kristet - Mänskligt. Et stridsskrift och ett stycke idéhistoria" (Christofers Förlag, Stockholm 1960)
Erich Fromm: Flukten fra friheten (1965)
Andreas Edwien: Er kristendommen en fare for verdensfreden? (1977/1986)
----------------------
Den svensk-jødiske forfatter Boris Beltzikoffs bok bygger på en serie artikler, som ble publisert i svenske tidsskrifter på 1950-tallet (altså rett etter 2. verdenskrig). Jeg har tatt meg den frihet å oversette en del sitater fra Beltzikoffs bok til norsk. Jeg antar at hans bok er lite kjent i norsk offentlighet.
Her blir mange kristne teologer vurdert ut fra et menneskelig og etisk synspunkt. Beltzikoff omtaler og analyserer kritisk en lang rekke tyske og skandinaviske (fortrinnsvis svenske) prester, biskoper, teologer og akademisk skolerte personligheter og samfunnsaktører, som f.eks. Erik Hj. Linder, Harald Hallén, Vagn Skovgaard-Petersen, Robert Saitschick, Hugo Bergmann, Alf Ahlberg, Georg Landberg, Eyvind Johnson, Torsten Bohlin, Anders Nygren, Hugo Odeberg, John Cullberg, Bo Runmark, Åke Thulstrup, Hjalmar Sunden, B. Dybwad Brochman, Erik Lönnroth, Fredrik Böök, Sven Stolpe, Bo Giertz m.fl. - for ikke å snakke om den danske presten Kaj Munk, den norske bibelforsker Sigmund Mowinckel OG den tyske teolog Martin Niemöller...
Beltzikoff påpeker ganske riktig i bokens innledning at lite har endret seg i kirkens lære mellom 1543 og 1943. Mellom Calvin, Luther og Hitler er det mange likheter. Også Hitler handlet "etter den allmektige Skaperens formål", han kjempet Herrens kamp. At Calvin anså seg å gjøre det samme er selvsagt. Åpent bekjente han at han heller ville se en uskyldig lide straff enn at en uskyldig ble unndratt "den guddommelige rettferdighet". Martin Luther har utbrodert sitt autoritære menneskesyn og samfunnssyn i utallige skrifter, som Den norske kirke helst ikke vil gjøre kjent for sine naive medlemmer. Martin Luthers grove og hatske antijødiske skrift bør nå være velkjent for en del lesere. Vi vet at nazismens ideologer var inspirert av og stadig henviste til Martin Luther. Den jødiske tysk-amerikanske humanist og psykoanalytiker/sosiolog Erich Fromm har betegnet disse to protestantiske reformatorene som de mest hatefulle forgrunnsskikkelser i historien (jf. "Flukten fra friheten", 1965).
Som Beltzikoff sier har folk flest ingen anelse om hvor skarpt grensen går på teologisk hold mellom de virkeligheter man opererer med. Svensk forfatter og litteraturviter Erik Hj. Linder advarte i 1941 sine medkristne ved å peke på de felles interesser kristendommen og nazismen hadde i kulturkampen. Antagonismen mellom humanisme og kristendommen var eldgammel. Slik Hitler ville detronisere fornuften til fordel for det irrasjonelle og for instinktenes oppvurdering (en forfatter taler til og med om en "kristen instinktskole"), slik mente Erik Hj. Linder at individualismen i de protestantiske land hadde fått for stort spillerom. Her var han rørende enig med Hitler. Hitlers kamp mot de franske revolusjonsidealer vant gjenklang også i Norden. Linder antydet at oppgjøret med opplysningstiden "var nødvendig ut fra et religiøst standpunkt". Biskop John Cullberg så ingen grunn for kirken til å "søke og gi ny inspirasjon og livskraft til det sønderskutte humane demokratiet". Han så ikke noe avgjørende skille mellom det nazistiske diktaturet og vestlige demokratier. I begge så han bare fraværet av kristendommen.
Den som vurderer den kirke-kristne mytologi og dogmatikk løsrevet fra de menneskelige aspekter, havner lett i eller i nærheten av noe slikt som NAZISMEN. Det viste seg at den nazistiske "verdenssanskuelse" innebar fristelser også for sterkt overbeviste kristne. En svensk professor Gunnar Westin uttalte i polemikk mot den svenske biskop Anders Nygren at så nær som 90 % av de tyske protestantiske prester og teologer mer eller mindre klart støttet nazismen (eller unnlot aktivt å bekjempe den, også så lenge motstanden var risikofri). At den største del av protestantismens menn enten jublet over eller feigt og stilltiende aksepterte jødeforfølgelser, terror mot fagforeningsmenn, tortur av fanger og overgrep mot tsjekkere og polakker, er godt dokumentert. Westin konstaterer tørt at "i kirkene ble takksigelsesgudstjenestene mange, etter hvert som det ene folket etter det andre ble trampet ned".
Beltzikoff skriver at da Tyskland overfalt Polen, var ikke Fredrik Böok og Sven Stolpe særlig bekymret for konsekvensene: en ny verdenskrig. For Böök var krigen et svar på den dødelige trussel som Tyskland hadde vært utsatt for tidligere, da den germanske stammen ble mer og mer trengt tilbake fra slaviske og romanske folk. Hitlers jødepolitikk var derfor intet annet enn en rimelig og rettferdig reaksjon på jødenes "antigermanisme". Han mente at England burde komme til fornuft OG alliere seg med Tyskland for å forsvare det kristne Europa mot det asiatiske barbariet. Da tyskerne erobret Danmark og Norge, skrev Böök om invasjonen som om det handlet om en fotballkamp mellom Tyskland og Danmark; det var en herlig "fighting spirit" i begge lagene, skuespillet var "henførende", ja "oppløftende". Kampen fikk Böök til å kjenne et "nytt håp for Norden". "Det Stor-Tyskland som Hitler skapte kan absolutt aldri mer oppløses og oppdeles" , uttalte Böök håpefullt.
Det felles utgangspunkt for Böök og Stolpe var angivelig "kjærligheten". Ikke kjærlighet til Tyskland, ei heller kjærlighet til Hitler. Nei, det var noe uendelig mye finere og respektinngytende, det var kjærlighet til selve Kjærligheten, den universelle, DEN KRISTNE. De ble aldri trette av å innskjerpe nødvendigheten av at mennesker og stater "elsker" hverandre og føler ansvar for hverandre. Noe ironisk sier Beltzikoff at det var særlig viktig at man lærte seg å "elske" høsten 1938, etter jødepogromene og Münchenkrisen, og at man satte strek over datidens konflikter og endelig gikk inn for en forsonlighetens politikk. Stolpe uttrykte lignende oppfatninger, og han besøkte hyppig Tyskland på denne tiden. På spørsmålet om ikke den kristne "kjærligheten" var UNIVERSELL, svarte Stolpe like gåtefullt: "Men det finnes en grense, der de kristnes vilje til samarbeid opphører". Det er ingen tvil om at kommunismen og den liberale humanismen var den virkelige fiende for både nazismen og kristendommen. Etter nazismens fall var man - også i Norge - beredt til å arbeide videre på denne vei. (I følge et referat fra et bispemøte på Notodden hadde en av deltakerene, biskop MARONI, holdt et foredrag og oppfordret kirken til å ta opp kampen mot de humanistisk innstilte kretsene i landet).
Den tyske nasjonalsosialismens gud (eller "avgud") er "folket" og "nasjonen", skriver Ronald Fangen i sin bok. Han betegner Gud som en slags tysk, eller i høyden en "arisk" nasjonal eller rasegud. Den "tyske Gud" er en projeksjon av "folkeånden", i følge Fangen, og den ligner
"den jødiske nasjonal- og stammegud - i dens primitive og trange utgave...Den tyske stammegud betegner religionshistorisk en tilbakegang til jødedommens mest primitive stadium".
Fangen trekker ikke bare en forbindelse mellom den tyske nasjonalsosialisme og jødedommen, men også mellom nasjonalsosialismen og kommunismen. Forskjellen er at den første er nasjonal, den andre er internasjonal. Nazismen er i følge Fangen mystisk ved sin dyrkelse av folkeånden, blodet, jorden, mens kommunismen er iskald, fanatisk og gold rasjonalisme. Begge er i følge Fangen "fiender av kristendommen" fordi de vurderer mennesket utelukkende som en sosial foreteelse, et kollektivt vesen, eller som en "hellig klasse" (i hatet mot kommunismen var Hitler og Fangen samstemte).
R. Fangen skriver at han finner det merkelig og lærerikt "å se hvordan Kristus blir hjemløs overalt hvor Gud blir en projeksjon av noe jordisk - enten det er humanisme eller det er nasjon og rase, blod og jord. Det blir ikke plass for ham".
Fangen påstår at det eneste håp for en splittet og umoralsk verden (som dyrker det han kaller "stammeguder" og "regionalmoraler") er troen på Gud som alle folks HERRE, og hvis åpenbarte vilje er alle folks høyeste moralske autoritet: "Uten denne Gud og uten denne moral OVER folkene er menneskeheten dømt til helvetes redsler og uunngåelige undergang, skapt av alles kamp mot alle".
Han kritiserer den tyske stats totalitære krav, men postulerer selv et like absurd og farlig autoritetskrav: "enten lydighet mot Kristus eller mot Hitler". Opp mot tilbedelse av folket eller nasjonen stiller Ronald Fangen tilbedelse av Kristus (også en førerdyrkelse). Opp mot læren om det rene ariske mennesket, stiller Fangen det syndige menneskets underkastelse under Kristi herredømme og Guds nåde: "... så sant som vi er kristne og innser at kristendommen hittil har skapt alt som har vital verdi i Europa og at den kristne vei er det eneste håp for verdens fremtid...".
Ronald Fangen var nok ingen tilhenger av verken demokrati eller humanisme, slik heller ikke vårt lands "statskirke" og "folkekirke" er det. I kapitlet "Demokrati og humanisme" skriver Fangen til dels foraktelig om begge disse bevegelser og verdisystemer: "Det heter nu stadig at diktaturene TRUER demokratiet. Jeg tror det ville være bedre for oss alle om vi sa det slik at diktaturene ANKLAGER demokratiet", uttalte Ronald Fangen i 1938. Han kan bare tolerere en demokratisk styreform hvis denne IKKE er en hindring "for at mennesket kan gi Gud hva Guds er".
"Demokratiet er et gresk begrep, men kristendommen gav begrepet realitet. Det skjedde p.g.a. kristendommens menneskeoppfatning... Jeg tror ikke at folk nu for tiden er klar over hvor revolusjonær den kristne menneskevurdering var. Nu er den likesom blitt så selvfølgelig at man innbiller seg at den alltid har eksistert eller at den er kjempet frem på ganske andre veier enn den kristne".
R. Fangen uttrykker en dårlig skjult forakt for "humanistene", for saken er i følge Fangen at "mennesket i seg selv slett ikke har noen opprinnelig respekt for det menneskelige. At vi alle er mennesker - det vet også kannibalene..... Menneskeverdet i demokratisk forstand er kristendommens gave til verden".
"Når det kommer til stykket er synden, ikke syndene det store faktum for kristendommen, - synden i alle mennesker og i alle former, individuelt og kollektivt, det ONDE. Selv ikke det edleste mennesket er fritt for synd, - for synd som menneskehetens genius, sjelefienden, røveren, nedbryteren". I følge Ronald Fangen springer den kristne syndserkjennelse ut av "troen på og takknemligheten for Kristi stedfortredende lidelse, - at han som var uten synd led for verdens synd. Og dette er realisme, virkelighetserkjennelse, mens alt annet er virkelighetsflukt... Når det onde skaper katastrofe - da kan ingen melde seg ut av sammenhengen. Når kristendommen sier at verden ligger i det onde , og at verden uten Gud er en fortapt verden - da sier den bare en ting som livet og verden bekrefter."
Begrepet "frihet" er det visstnok bare kristendommen og de kristne som forstår betydningen av: "Med sviende realisme skjærer Kristus tvers gjennom den avgudsdyrkelse av friheten som i realiteten bare betyr bånd, når han sier: Får da Menneskesønnen frigjort Eder, da blir I virkelig fri". R. Fangen presterer å si at "humanisme og demokrati i seg selv ikke betegner noen levende kraftkilde, de har ikke selvstendig liv, - de har ikke fått sitt innhold og sin kraft fra kristendommen...".
Martin Niemöller er en av de kristne personligheter som gjennom de foregående årtier er blitt stående som symboler for motstanden mot Hitler og det han representerte. Men den boken om Martin Niemöller som kom ut i 1939, avslører at Niemöllers kristendom var av en slik karakter at han slett ikke var immun mot nazismens ideologi. Niemöller var tidlig ute med å hilse den nye bevegelsen velkommen. Alt i 1924 stemte han for det nazistiske partiet, og i 1933 støttet han partiet fra prekestolen. I januar samme år hilste han "av hele sitt hjerte" partiet som oppfyllelsen av sine største forhåpninger. Alt i alt altså ingen uoverstigelig avgrunn mellom 1930-tallets kristendom og nazismen. For de nærmere sammenhenger redegjør hans biografer, uten spor av kritikk eller forundring. I 1939 var det helt naturlig for bokens forfatterne at en evangelisk prest tenkte og reagerte som Niemöller.
Beltzikoff skriver at Niemöller hadde en tro som var langt mer bygget på Preussens ideal enn på Bergprekenen (eller Bergprekenen omtolket i preussisk ånd). Hans mål var det samme som utallige av hans landsmenn: Tysklands storhet: "Man behøver ikke være prestesønn for å vite at tradisjon og armé i det preussiske rike er uatskillelig forent med folkets kristne oppdragelse... Da vår tyske nasjon ble en nasjon gav Gud den som sjel den kristne troen. Fra denne kristendom i den tyske nasjons sjel har alle de krefter oppstått som har ført vår nasjon til utvikling og vekst" (Niemöller og Hitler var helt samstemte på dette punkt).
Når Hitler talte vakkert om kristendommen, ble Niemöllers sympati for ham desto større. For en kristen gjaldt det og gjelder det "å lyde Gud mer enn mennesker" (et slagord som nylig igjen er blitt aktualisert, av en kristen MF- teolog ved det humanistiske fakultet på Universitetet i Stavanger. Jfr. Stavanger Aftenblad 28/9-11). Tyske prester og teologer bygget opp en hel filosofi (grunnet på "den Hellige Skrift") for å "gi en religiøs grunnvoll til en slik historisk tildragelse som Hitlers fremtreden" (han hadde kommet for å gjenoppvekke folket til en glemt "sannhet": bildet av Gud som Skaperen).
Niemöllers syn på jøder og jødedommen er et kapittel for seg. I boken om ham sies det åpent og skamløst at Niemöller mente seg kallet til å bekjempe ikke bare liberalisme og pasifisme, men også jødene. Det er ingen grunn til å la seg overraske, for i de tyske og europeiske kirker var (og er) antisemittismen en grunnbestanddel i den kristne teologi. Niemöller hadde en lang rekke foregående forbilder når han mente at han kunne forene kristendommen med raselæren. Akkurat som Hitler mente Niemöller at "hundretusener av jøder vandret på den onde vei, henfalne til forakt, elendighet og død". En rekke kristne prester/teologer applauderte, direkte og indirekte, denne siden av Førerens gjerning, slik deres forfedre gjennom det foregående årtusen hadde satt pris på og stimulert til jødeforfølgelser av andre og beslektede grunner.
Niemöller hadde intet imot nazismens jødelover, men da arierparagrafen også rammet "kirkens menn" (bl.a. en gruppe kristne av jødisk opprinnelse), protesterte han. Overfor nazistenes klappjakt mot de øvrige jøder stilte han seg likegyldig. Bare hvis jøder var "døpt" var de verdt å reddes, og kun i dette tilfelle var rasegrenser og arierparagrafer en provokasjon. Dette er den sekteriske kjærlighetslære som kirken forkynner, også i dag. Den kristne tro "smir menneskeverdet stålhardt allerede som begrep". Det var i det hele tatt bare når staten (her: i nazismens utforming) blandet seg inn i kirkens indre anliggender at Niemöller reagerte. Den svenske biskop Anders Nygren formulerte det slik: "Derav at kirken må kreve frihet til å utføre sitt guddommelige oppdrag følger dog ikke at den må kreve samme frihet for dem som eventuelt taler uten et slikt oppdrag".
Niemöller var heller ikke særlig begavet når det gjaldt "kristen kjærlighetslære". Beltzikoff hevder med god grunn at Niemöllers livssyn mest av alt minner om det livssyn som forkynnes av svinene i Orwells bok. Alle mennesker er brødre, sier Niemöller. Ja, dette er jo et utmerket humanistisk utsagn, men Niemöller fremtrer jo som en kristen. Og da er det vel strengt tatt bare de som har latt seg døpe og inntatt "Jesus legeme og blod" (kirkens hellige sakrament: nattverden), som i følge vår "statskirkes" offisielle bekjennelse, også i år 2011, betegnes som tilhørende "de helliges samfunn" (med andre ord: de "syndfrie", eller: det raserene samfunn).
I tyske og nordiske kristne kirker fant prester, teologer og biskoper mange forsonende trekk i nazismen. I år 1937 utkom boken "Handbok över religiösa nutidsfrågor", skrevet av den tyske erkebiskop Conrad Gröber (1872-1948) og anbefalt av de øvrige biskoper. Her ble den liberale humanismen utsatt for en ødeleggende kritikk. Også i Skandinavia var kristenheten inne på lignende tanker. Det ble moderne å snakke foraktelig om de liberale troende. I 1940 (etter okkupasjonen av Danmark og Norge) forklarte den kristne svenske oversetter, journalist og litteraturkritiker Sven Stolpe, at han ville foretrekke et nazisitisk hegemoni fremfor å leve i et demokrati ("Tro och liv" 1940:9).
Hva synet på jøder angår gjenkjenner vi de eldgamle og velkjente de-humaniserende oppfatninger hos en rekke kristne teologer, også hos såkalt "liberale" teologer. Forfatteren Hjalmar Söderberg var svært ille berørt over den skadefryd som den danske presten Kaj Munk utviste overfor de tyske jødenes skjebne. Munk var beredt til å "forstå" såvel Hitlers hardhendte metoder i alminnelighet som hans fremferd overfor jødene: "At Hitler har måttet bruke midler som kan kritiseres av småfolk, var en nødvendighet", sier han. Jødene var i hans øyne bare en samling halvt kriminelle parasitter og undermennesker, slik de også i følge den rettroende nazismen ble oppfattet. Senere, da Kai Munk skjønte at Hitler kanskje gikk for langt i sin jakt på jøder, forsøkte han å moderere sine oppfatninger. Men vi kan konstatere at den kristne troen som Kaj Munk var vokst opp i og så det som sin livsoppgave å forkynne og realisere, ikke hadde bygget opp noen barrierer i ham (ingen moralsk beredskap) mot den aller groveste form for nazismens propagandateser, skriver Beltzikoff.
Som i tilfellet Niemöller har man også forsøkt å gjøre Kaj Munk til urtypen for en "sann kristen", sier Beltzikoff:
"Mens en hel verden ble opprørt av hva som skjedde i Spania, i Abessinien (Etiopia i mellomkrigstiden, fra 1936 til 1941 var landet okkupert av Italia) og i Tyskland, mens "hjertekristne", humanister og jøder kjente strupene snøre seg sammen i angst, orket Kaj Munk ikke bare å applaudere overmenneskenes dåd og håne ofrene, men til og med å bejuble den brutale kynisme. Nei, man gjør verken Kaj Munk eller kristendommen en tjeneste ved å blande inn Gud eller Jesus eller "genuin kristendom" i alt han sier og gjør. Han var like lite skikket til å forkynne voldens og maktbegjærets nødvendighet og verdi som å preke "demokratiets gudsstemplede ideal" OG det avskyelige i å forfølge de vergeløse (inkludert de "fargete ville" i Sør-Afrika og de "ekle Jøder i Berlin"). Et blikk på hans biografi er nok til å gjøre en mistenksom mot ektheten i hans forkynnelse".
Den norske teologiprofessor Sigmund Mowinckel reflekterte i 1938 over "ondskapen" i verden, og kom til følgende konklusjon: "Det er i virkeligheten jøden, dvs. det naturlige, uomvendte, selviske mennesket i arieren, som reiser seg mot det menneskelige, det universalistiske i Kristus".
Mowinckel var ikke bare en gammeltestamentlig ekseget, men også og ikke minst en kristen forkynner og apologet. I Mowinckels bok "Det gamle testament som Guds ord" (1937) finner vi følgende fantastiske formulering: "Helt fra begynnelsen har Ordet vært virksomt i verden, i begynnelsen dog kun i form av små spermer, frø, gnister". I følge professoren svevde disse små gnister lenge omkring uten å være til glede for noen vesener, for dyrene var som også i dag uimottakelige for den slags lys. Dog ikke alle. Plutselig en dag oppstod et vesen på jorden, som ikke bare var begavet med sjel som andre dyr, men til og med med ånd. Det var ADAM! Han fikk sin store sjanse, men forspilte den. Han begikk syndefallet, og ble dermed utestengt fra den rettferdige gudens evige liv og livstreets frukter. Og ikke bare han, men ALLE Adams etterkommere "helt til forsoningen igjen åpnet portene til det tapte paradiset". Midt i historien samlet altså Gud sammen gnistene fra alle hold, lot dem flyte sammen i ett og samme lys og lot Ordet bli kjøtt, bli Jesus... Det har vært én Jesus fra Nazareth og ett Golgata, og av disse begivenheter henger menneskeslektens evige skjebne. De betegner Guds eget loddrette innbrudd i historien, i følge Mowinckel og samtidens "liberalteologi".
Den kristne ur-myte om det tapte paradis danner det grunnlag som kirken bygger sitt irrasjonelle verdensbilde, historieoppfatning og menneskesyn på. Den postulerer menneskenes medfødte syndighet (jf. Paulus, Augustin og Martin Luther). Tanken om alle menneskers likhet i skapergudens øyne kom helt bort ved den kristne religionens oppkomst og utbredelse i den hedensk-romerske verden. De kristne fremholdt at INGEN før Kristus har overhodet hatt noen slik "ånd" mer enn Adam den korte tiden han var i paradiset, og INGEN av oss etter Kristus - bortsett fra de som har tilhørt og tilhører den kristne kirke og menighet (jf. "de helliges samfunn").
"Overfor oss andre har Mowinckel en betegnelse, som virkelig er svært talende. Han kaller oss "underkristne", skriver Beltsikoff. Mowinckel ville ikke høre snakk om noen universalistisk tanke i GT: "Å ville lese en klar universalistisk forståelse av utvelgelsestanken ut av urhistorien er uhistorisk nivellering, som i virkeligheten fratar kristendommen dens originalitet". Slik argumenterte denne professor i gammeltestamentlig eksegetikk. Kristendommens originalitet skulle og skal for enhver pris fastholdes. Da forstår man jo også hvorfor studentene ble oppfordret til først å søke Guds rike, før de tok fatt på sine vitenskapelige studier av Bibelen.
Jødene blir stundom i teologiprofessor Mowinckels bok karakterisert som det onde / Den Onde : demonen som hindrer Kristus i hans kjærlighetsgjerning og kjemper mot ham om menneskenes sjel. Som vi vet kjempet flere av Mowinckels tyske (teologiske) kolleger for å sannsynliggjøre at Jesus ikke var jøde, men arier. Hitler selv uttalte ved en anledning at Jesus var "sønn av en romersk soldat". Noen av disse kristne apologeter og nazi-ideologer kunne ikke holde ut tanken på at den kristne "Gud" skulle ha latt seg representere av en sønn av det forhatte jødiske folk. Det kan virke som om Sigmund Mowinckel (og Ronald Fangen) heller ikke kunne utholde en slik tanke.
Det er nok flere enn Belzikoff som har spurt seg selv om kristenheten lider av en form for "emosjonell stupiditet", dvs. en manglende evne til å utnytte sine ellers gode forstandsevner. Det handler om en utpreget patologisk affekttilstand, men for en teologiprofessor som Mowinckel er det kanskje snarere snakk om en slags "personlighetsspaltning". Ikke så få lærde (endog "professorer") blir som forvandlet når de taler om Kristus, og de mest barokke ideer dukker opp i deres hjerner. Vurderingsevnen blir forvirret eller forstyrret, og de identifiserer seg med en gruppe mennesker i en primitiv verden. Men talen og forestillingen om Jesu "gjennomgående mildhet og saktmodighet" er for den nøkterne bibelleser så åpenbar URIMELIG at man ikke kan fatte hvordan den kunne oppstå og stadig opprettholdes med en slik standhaftighet. I Jesu lære om den ytterste dom finnes det ingen formildende straff for de som har avvist hans forkynnelse. Tvert i mot utsteder Jesus de frykteligste og mest antihumane straffetrusler: "Gå bort fra meg, I forbannede, til den evige ild".
I år 1939 utkom i Sverige 3. opplag av Gertrud Auléns misjonshistorie. Leserne blir her informert om at jødene ofte er "revolusjonære, hensynsløse og sterkt intellektuelle", og at hvis "ikke kristendommen evner å vinne jødene, vil den jødiske ånd, den irreligiøse, skjerpe og erobre verden". Om ikke det var nok, tillegger Aulén: "Jødene har vist seg å eie en forferdelig makt" (også her var Aulén og Hitler samstemte).
En bok av den russiske professor Robert Saitchick om de store religioner ble avsluttet med noen funderinger om forskjellen mellom jødedom og kristendom: "Jesus var det første sanne mennesket. Det fantes tidligere andre fremstående mennesker, hos hvem det guddommelige åpenbarte seg. Men de ga ikke den FULLE forestillingen om mennesket" (feilen med Moses og profetene var at de "ikke evnet å føre den enkelte sjelen nær Gud").
Dansk politiker (sosialdemokrat) og prest Harald Hallén undret seg i en radioandakt (1952) over hvordan Jesus kunne tale så godt, han som var jøde? Jesus var jo "sønn av et folk, der det stadig blinket av dragne kniver og hatefulle blikk". Men han forklarte det med at selv den vakreste lilje kan skyte opp av skitten jord og råtten rot...
Professor Hugo Odeberg beklaget seg over at den gammeljødiske moralarv i dens mest avanserte former forefalt det moderne menneske naturlig og fornuftig: "man er ikke lenger i stand til å tenke kristent", og han sier videre at når jødisk etikk "tillates fritt å bre seg ut, virker den som en dødelig gift, som må virke forstyrrende på det kristne livet".
Om dette er det fremherskende teologiske bibelsyn også i dag, skal jeg være forsiktig med å uttale meg om her. Beltzkoff minner om et referat fra et bispemøte i Norge like etter frigjøringen, der det het: "Norges biskoper blåser til strid. Alt tyder på at kirken nå kommer til å ta opp en alvorlig kamp mot de humanistisk innstilte kretsene i landet. I følge en av biskopene blir denne kamp t.o.m. hardere enn den som ble ført mot Quislings regime".
B. Dybwad Brochmann (sønn av en prest), norsk forfatter, politiker og samfunnskritiker var en eiendommelig skikkelse i norsk samfunnsliv frem til sin død i 1956. Han grunnla en religiøs bevegelse/sekt, kalt "Den åndsrevolusjonære nyorienteringsbevegelse". Flere av hans bøker er kommet i nye utgaver, bl.a. boken "Fandens Etterlatte Papirer" fra 1934. I 1940 utga han boken "Den 9. april. Norge og verdensrevolusjonen". Om denne boken skriver Beltzikoff følgende: "Det er fullkomment utrolig hva kombinasjonen religion og politikk kunne avstedkomme hos en del hjerner under Hitler-epoken...de mest absurde ideer kunne vinne gjenklang, bare de på en eller annen måte knyttet an til Gud eller Kristus".
Brochmanns syn på jøder er sørgelig velkjent. Hans utgangspunkt er troen på at hans oppgave var å redde det norske folk, slik Jesus hadde reddet de beste blant det jødiske folk og Hitler eliten av det tyske folk. Det slektledd som Jesus virket blant var jo som alltid forherdet: "et for dommen modent slektledd av et folk, som hadde sviktet fedrenes Gud (!) og valgt forherdelsens vei". I 1930-tallets Tyskland ble denne historien gjenfortalt. Også Brochmann, dypt religiøs som han var, pintes over den forvridde kristendom han mente kjennetegnet deler av Norges presteskap. Faktisk "oppdras hele det norske folk systematisk i jødedom under navn av kristendom". De norske regjeringsmedlemmer som flyktet fra landet var opprinnelig "gode ariere", men ut fra sine handlinger var de jøder i ånden ("jøder i ånd", som Brochmann sier det). Men takket være 9. april ble deres makt eliminert, "nemesis inhentet dem alle", og alle virkelige kristne i landet kunne puste ut. I en radiotale forsøkte Brochmann å åpne øynene for det store verdensdrama som han og hans landsmenn, takket være Guds nåde, fikk æren av å være med i. Han så klart utviklingen, forklarte han, og særlig den tyske Førerens rolle i hva som skjedde: "Innen mange år er gått, vil hele verden rope Heil Hitler". (Drømte han kanskje om å bli en Norges Goebbels under Quisling?).
Brochmann ble ved rettsoppgjøret tiltalt for landssvik og dømt til 3 1/2 års fengsel. Det forhindret ikke at hans bøker ble trykket i nye opplag og nye utgaver. Lenge etter krigen (og rettsoppgjøret) ble hans bok "Kunsten å lese Bibelen" (1934) oversatt til svensk og utgitt på et anerkjent og anstendig forlag. Norsk Wikipedia opplyser at boken utkommer i ny utgave i 2007 på Bondes Forlag.
Man bør merke seg hvilken oppmerksomhet våre digitale leksika gir Brochmann. Den lange, omstendelige litteraturlisten på Store Norske Leksikon er ikke mange andre forunt. Her sies følgende: " – Anarkistene og syndikalistene i Norge, som fra 1916 hadde benyttet Brochmann som foredragsholder, brøt med ham på grunn av hans "tolstojanske kristussyn"; Brochmann vektla Kristus ikke alene som individets frigjører, men også som opprørsk og antiautoritær samfunnsfrigjører. I noen kristne kretser ble bøker som Fandens etterlatte papirer, Kristus i samfunnet og Kunsten å lese Bibelen nærmest karakterisert som kjettersk eller antikristen forkynnelse".
Brochmanns Jesus- og Kristusbilde, slik det her blir beskrevet, gjenkjenner vi til dels i dagens "liberalteologi". Flere liberalteologer hadde sympati for Brochmann, selv om han opptrådte som en slags "sektleder". Han klarte å finne et samsvar mellom kristendommen og nazismen.
Mye tyder på at også dagens kristne biskoper og teologer må overvinne en enorm psykologiske motstand og overmektig tradisjon før de blir i stand til å medvirke i en opplysningskampanje som stiller kristendommen og jødedommen i en mindre betent og mer saklig innbyrdes relasjon (noen få unntak finnes). Den gammeltestamentlige gud står ikke høyt i kurs blant dagens kristne, skrev Beltzikoff i 1960-årene ... det er jo han som representerer "loviskheten" i verden og hindrer mennesker fra å "gripes av evangeliets røst, fra å høre rettferdighetens, barmhjertighetens og kjærlighetens røst".
Det er vel ingen overdrivelse å hevde at dagens kristenhet dessverre ikke har beveget seg særlig langt i etisk og historisk erkjennelse. Det er en sørgelig konsekvens av den kristne statiske og utviklingsfiendtlige åpenbarings-troen. Derfor blir både det moderne vitenskapelige livssyn OG jødedom av det opplyste slaget nedvurdert: "Feilen med dem er kun at man ikke har hentet disse idealene fra kristendommen", sier Odeberg. Også menneskenes fineste idealitet er i følge Odeberg verdiløs, og dessuten farlig, for "det gode kan vise seg seg å være det bestes fiende".
Denne ekspert på urkristendommen erkjente at Jesu motstandere (for oss som mennesker og forskere) kunne romme de høyeste etiske idealer, men vi må vi anta, sier han, at de fra et kristent synspunkt, "i det minste fra Jesu synspunkt", var onde mennesker. Slik resonnerte en rekke kristne geistlige, teologer og professorer om HUMANISMEN i mellomkrigstiden og langt inn i etterkrigstiden. Beslektede resonnementer fremførte mange tyske "gode menn", for å kunne akseptere den utbredte raselæren; selv om vi (som mennesker og forskere) må erkjenne at ikke-arierne er likedan skapt som vi, må vi anta at de fra tysk synspunkt, "i det minste fra Hitlers synspunkt", er monstre. Og om monstre tillates fritt å reprodusere seg blant "riktige mennesker", må resultatet bli fordervende, en dødelig gift i den tyske folkekroppen.
Den samme forvirrende holdning til HUMANISMENs menneskesyn møter vi i vår tid, og ikke bare på dette debattforum, men også i den moderne folkekirkelige retorikk. Spørsmålet er: hvordan resonnerer våre statskirkelige biskoper og (ordinerte) teologer i dag? Vi har rett og plikt til å stille spørsmålet, ettersom de ikke har endret en tøddel eller bokstav i sine (offisielle) autoritære, antihumane bekjennelsesskrifter. I den moderne kristne folkekirkelige og liberalteologiske retorikk møter vi en forvirring i språk og ideer som er helt fenomenal.
Beltzikoff spør i år 1960: "Jeg undres over hvor lenge vi jøder skal behøve å finne oss i de fryktelige anklager som jevnt og stadig slynges mot oss, vår Gud og vår religion? De samme mennesker som år etter år av hele sin sjel bekjemper rasehat og raseforfølgelse og har viet hele sitt liv til denne kampen, kan uten å blunke medvirke til hetsen mot den jødiske religion uten tanke på konsekvensene. Mens det ikke faller noen inn å koble sammen afrikanerne i Sørstatene eller afrikanerne i Sør-Afrika med en spesiell religion - av lavere art - for dermed å motivere sin overlegne holdning, så kan ingen unngå hver eneste gang den gammeltestametlige religionen angripes, å tenke på det jødiske folk - og hver gang jødene sjikaneres dra med deres tro i fordømmelsen".
Som Beltzikoff også ganske riktig påpeker er det paradaksalt at elever i alle fag og emner oppmuntres til å "tenke selv", dvs. forstå sammenhenger, kritisk vurdere utsagn, skille mellom propaganda og opplysning. Men i ETT emne går man den motsatte vei: man skal akte seg for å bli voksen og se med voksne øyne på de stereotype forestillinger om jøder og jødedom man har fått innprentet i barnelærdommen, og faktisk helt opp til universitetsnivå. Skoleelever lærer om nazismens og kommunismens propagandainstitutt, men IKKE om de europeiske kirkers propaganda gjennom 1700 år for å stemple jøder som "demonen", som står "fremmed for Kristi ånd og dermed for alt i livet, som er lyst, vakkert og kjærlighetsfullt".
Uvitenhet om historien er farligere enn misbruk av historien, skriver Beltzikoff: "Farligere enn en mangel på religion er villedet/skakkjørt eller misbrukt religion, farligere enn en svevende og ubestemt moralkodeks er en moral fiksert ved en skinnverden, eller ved et menneskeideal som ikke lenger holder stand".
Svært mange samfunnsaktører i dag, kristne og ikke-kristne, både på venstre- og høyresiden, synes samstemte i deres
morbide
besettelse av staten Israel. Det de fremfor alt har felles er at de oppstiller en
egen
målestokk
for staten Israel, som de IKKE
benytter overfor noen andre stater (og særlig ikke på "statskirkelandet" Norges krigs- og okkupasjonseventyr i muslimsk-arabiske land i vår tid, som f.eks. Afghanistan og Libya). Våre såkalte "Midtøsten-eksperter" har så lenge (ensidig) gjentatt og gjentatt de kristen-europeiske
slagordene
"folkeretten", "okkupasjon", "ulovlige bosettinger", "apartheid" og "forbrytelser mot menneskeheten" overfor staten Israel at nær sagt alle europeere nå instinktivt knytter denne særegne kristen-europeiske "propaganda" utelukkende til Israel. At Israel er en "rasistisk apartheid-stat" er blitt en vedtatt sannhet. Ingen forklaringer, presiseringer eller referanser er lenger nødvendig.
Disse anti-Israelske aktører (kristne og ikke-kristne) har også felles en helt særegen fortielse av jødenes historie i det kristne Europa OG i Midtøsten gjennom mer enn 2000 år, som de glatt og elegant hopper over i sin selsomme historieskriving. Det er karakteristisk at de fortier det kristne Europas meget spesielle interesser for de palestinske områder i oldtiden og middelalderen (religiøst og politisk) OG den (tyrkisk-muslimske) ottomanske OKKUPASJON av Arabia gjennom hele 400 år (frem til 1. verdenskrig). En stor del av det arabiske folket innvandret til de palestinske områder i de siste faser av det Ottomanske imperiet. Mange av oss vet også at det ikke eksisterte et "palestinsk folk" før 1960-årene, da Yassir Arafat og Den arabiske liga - i politisk og taktisk hensikt - besluttet å konstruere et slikt "folk", på basis av de muslimske deler av befolkningen som i sin tid kom til Palestina som "okkupanter". Skulle dette være en "folkerettslig" forsvarlig opptreden?
Den kristne teologiens og antropologiens alvorlige krise var og er AKUTT. Det handler ikke bare om teologi som såkalt "vitenskapelig" disiplin, men om teologi i mer bokstavlig betydning, som læren om Gud. Den kristne oppfatningen om "Gud", slik man møter den daglig i mange nyanser (ikke bare i første halvdel av forrige århundre, men også I DAG) gjør for den utenforstående et minst like forvillende og frastøtende inntrykk som den såkalt "genuint" kristne oppfatningen om mennesket.
Den svenske teolog og ekseget Hugo Odeberg skriver i boken "Fariseism och kristendom" at man kan "radikalt uttrykke den kristne oppfatningen om mennesket slik at det overhodet ikke har noen ånd. Det GJENFØDTE mennesket derimot inneholder en ånd, Kristi ånd. I ham bor Guds ånd, mens den jo er gitt ham gjennom frelsen. Men frelseren måtte komme til verden for å formidle den guddommelige ånd til menneskene".
Som Beltzikoff sier handler det ikke om en gradsforskjell i det kristne menneskesynet, men om en vesensforskjell (eller rettere: en artsforskjell) mellom det gamle OG det nye mennesket i ny-testamentlig og kirkelig mening. I følge den svenske biskop, Torsten Bohlin, "makter vi ikke å frigjøre oss selv fra denne inkrøkthetens demonisme". Den svenske biskop John Cullberg hevder at den vesterlandske kulturen har fornektet sitt kristne opphav, kastet av seg den av troens inspirerte menneskekjærlighetens idé, og i stedet er preget av det naturlige menneskets demonisme (denne kulturen blir for Cullberg likestilt med nazismen, men det synes som om han foretrekker nazismen fordi den angivelig er mer "ærlig og frimodig"). Det er en gammel historie, skriver Beltzikoff. Allerede de første kristne rettet sin aversjon først og fremst mot de skriftlærde, den tids åndelige priviligerte. Flere lærde har etterlyst "en eneste beretning om hvordan Jesus gjorde vel i mot eller bad for en eneste rabbi eller fariseer". For de kristne var fariseerne og de skriftlærde verdiløse, ute av stand til oppnå gudskontakt.
I 1943 hevdet Bohlin at kristendommen er den eneste makt som er sterk nok til seierrikt å forsvare det ekte menneskelige mot det umenneskelige, at den alene er i stand til "å redde menneskeheten i dets nødsituasjon takket være sin høye, pålitelige moral".
Den kristne dualisme - fiendskapets ideologi - gjenkjenner vi i NAZISMEN. Man får, som Beltzikoff skriver, et bestemt inntrykk av at et kristent livssyn skulle garantere immunitet MOT "makt- og statsideologiene", at den stålsetter den troende mot de krefter som "truer menneskene på livet", og at den avholder menneskene fra å bli dratt inn i "tilintetgjørelsens virvler" (forutsatt at ikke sekulariseringen har gått så langt at folket vegrer seg for å ty til Kristus i sin nød). Som følge av dette særegne kristne bibelsyn og menneskesyn blir Det gamle testamentets religion nedvurdert til det karikerte. En (kristen) gammeltestamentlig bibelforsker som Sigmund Mowinckel betegner de jødiske profeters sjel som "gudsfremmed", eller som "onde trær". Som vi vet fra Jesu forkynnelse hos synoptikerne, kan ikke et "ondt tre" bære god frukt. Det må derfor "hugges ned" og "kastes i ilden". Ingen må være i tvil om at Jesus her sikter til de av hans jødiske landsmenn som avviste hans lære og forkynnelse. Det var kun jødene i hans samtid Jesus henvendte seg til. Han var ikke utsendt til andre enn til "de fortapte får av Israels hus".
Teologiens krise beror på at man ikke vet hvilken gud man dyrker og tilber: Jahve eller Jesus? Gud eller Kristus? Faderen eller Sønnen? Treenighetslæren kan ikke redde kirkens gudsbildet fra å gå i oppløsning, tvert i mot er denne spekulative lære i seg selv en demonstrasjon av gudsbildets krise. R. Fangen sa det slik i Dagens Nyheter (1945): "Jo fjernere Gud jeg var, desto nærmere kom jeg Kristus". Her er det altså ikke tale om at den som ser Jesus dermed også har sett Gud, og vice versa. I stedet for identifikasjon er det kommet inn en tydelig oppspaltning og derfra har utviklingen ledet fram til en direkte motsetning.
Den indre konflikten i det hedensk-kristne gudsbildet er eldgammel. Allerede den kristne gnostisk-inspirerte Marcion, som levde på 100-tallet e. Kr., mente at ingen avsnitt i GT kunne være "Guds ord". Derfor strøk han hele GT og satte sammen en kanon kun bestående av visse deler av NT (hovedsakelig Paulus-brevene), dvs. alt som var ubesmittet av judaistiske forvanskninger. Kristus hadde kommet og forkynt en helt og holdent ny Gud. Jødedommens usynlige gud var gåtefull og ubegripelig, han ble et slags metafysisk monstrum. Kristusbildet var derimot mer konkret og lettfattelig for de europeiske hedninge-kristne, og ved utelukkende å vektlegge "den blide og ydmyke menneskevennen", skapte man denne eiendommelige motsetning mellom Kristus og Gud. Man kunne tvile på Gud, men ikke på Kristus. Man kunne distansere seg fra Gud, men måtte elske Kristus. Det var Kristus man skulle forenes med. Gud kunne anklages, men Kristus hadde intet ansvar for verdens elendighet. En av de sentrale tanker i all ortodoks kristendom lyder slik: "Om Gud skal BLI kjærlighet, må man la gudsbildet vokse frem fra Kristusbildet...".
I Den apostoliske bekjennelse som fremsies i kirkens liturgi hver eneste søndag er Gud og Kristus atskilt. Sønnen sitter fysisk ved Faderens høyre side, slik han fysisk sto opp fra de døde, og slik han (derfra) fysisk skal komme igjen for å dømme. Dette er KJERNEN i kristendommen! Det finnes altså to guder i stedet for en, som forlanger kjærlighet og lydighet fra menneskene. Kirkens teologer vet fortsatt ikke hvordan de skal forene eller atskille den gammeltestamentlige gud OG Paulus' engleaktige Kristus-figur. Etter nær 2000 år er de fortsatt i villrede om hvilken gud de tror på, og hvordan de skal håndtere det faktum at den jødiske legmannspredikanten Jesus fra Nazareth ikke forkynte noen annen gud enn den gammeltestamentlige Jahve.
Det er fortsatt utålelig for de kristne at deres religion på det dypeste er avhengig av jødedommen, som de derfor konstant må sjikanere og nedvurdere. Sagt på en annen måte: den umodne lillebror (kristendommen) hater sin langt mer voksne og uavhengige storebror (jødedommen). Et slikt destruktivt, uutslukkelig hat fra den kristne kirkes side vil med nødvendig konsekvens virke demoraliserende på denne religionens tilhengere og utøvere, hvilket kirkens voldshistorie gjennom 1700 år til fulle har vist. Det er kristendommens ulykkelige skjebne at den ALDRI kan komme løs fra sitt avhengighetsforhold til jødedommen, med mindre den utvikler seg til en helt ny religion. Det er derfor alt står og faller med kirke-kristendommens vurdering av den jødiske oldtidsprofeten: Jesus fra Nazareth. Ja, hva skal biskoper og ordinerte teologer gjøre med en jødisk (historisk) oldtidsprofet som de i nær 2000 år har opphøyet til å være "av samme vesen som Faderen"?
(Jeg vil understreke at jeg ikke kommer til å besvare useriøse og avledende kommentarer. Til de mange som ikke liker lange innlegg, har jeg bare et råd: finn dere et fredet hjørne hvor dere kan lufte deres synspunkter, som ikke har sentral interesse for det tema jeg behandler i dette innlegget. Jeg/vi har hatt nok av avledende kommentarer, som bærer klart preg av å ha som eneste hensikt å avlede, forstyrre eller simpelthen ødelegge den seriøsitet som skal prege en verdidebatt i ordets rette betydning).
Mvh. G. Ullestad