En rausere kjærlighet også i Den norske kirke?

Etter å ha deltatt i rosenes tog i Oslo, og hørt kronprins Haakon Magnus` tale om kjærlighet, har jeg erfart en ny grunnstemning som har gitt meg et nytt håp. Håpet på at vi kan legge fra oss en overflatisk oppfatning av kjærlighet, og det den frembringer: En kjærlighet som er åpen for annerledesheten.

Den overflatiske kjærligheten tvinger oss til det jeg vil kalle den «lille enhet». Er du ikke innenfor det, da er du utenfor. La oss i stedet oppdage kjærlighetens skapermakt som «tåler alt» (1 Kor 13) eller i alle fall litt mer.

«Meningstyranni». Da blir det avgjørende at vi lar den nye grunnstemningen fra rådhusplassens rosetog få vokse til en åpen respekt for forskjellighet. Det er ifølge forskeren Cecilie Hellestveit (Vårt Land 06.08.) i vår norske enhetskultur vanskelig å ytre meninger som ikke er politisk korrekte. Hun skriver om det hun kaller «meningstyranni».

Hvis det fortsetter vil det forhindre et åpnere og mer demokratisk samfunn, som statsministeren har talt for. Hun ser stor fare for at «felleskapsfølelsen etter terrorangrepene fører til svekket ytringsfrihet». Da vil den nye løfterike grunnstemningen kunne fremme det motsatte, nemlig mindre ekte kjærlighet. Den ville fortsette med snillisme og tillater bare den «lille enhet».

Ærlig raushet. Konformitetspresset omkring det politisk korrekte har vi også erfart innen Den norske kirke. Her omtales presset med pene ord som «sentrumskirkelig». Så lenge du er innenfor «sentrum» gjelder kjærligheten. Konkret gjelder det i særlig grad vår generasjons store stridsspørsmål om seksualitetens plass, mann og kvinne og barn. Utfallet fra kirkevalgene viser en balanse mellom de to syn som kan hjelpe oss til en ærlig raushet.

Jeg ønsker meg en åpnere kirke hvor rausheten utvikler seg begge veier.  En kirke hvor vi som holder fast ved kirkens apostoliske lære må bevare søskenkjærlighet til dem som innfører en ny lære og avstå fra å dømme den enkelte.  Samtidig håper vi å se at vi som står imot den nye læren blir vist den samme søskenkjærlighet, ved at vår apostoliske identitet respekteres og at man ikke utsetter oss for tvang til falsk, ja løgnaktig enhet. La oss ikke være fornøyd med den overfladiske «lille enhet».

Tåle mer smerte. Dette er krevende, men det krever i første rekke et verdivalg. Et valg om å holde ut større forskjeller og dermed tåle større smerte. Det handler om å ikke nedkjempe hverandre, men respektere hverandres respektive rom. Det avkrever oss å «verdsette motsigelse», som Kjetil Hafstad forleden oppfordret til i Aftenposten, og samtidig å søke med hele oss forsoningen og en større enhet. Det krever et valg om å innrømme den andre et rom, med dets grenser og begrensninger. Avgrensinger kan være avgjørende for å bevare ens identitet.

Jesu ånd vil utvide våre grenser og kirkens grenser ved å gi oss del i den kjærlighet som tror alt, håper alt, tåler alt (1. Kor.13). Slik kan vi holde sammen inntil Den Hellige Ånd overbeviser oss enten om at den nye lære ikke kan forenes med kristen tro eller om den kan det.  Noe vi i dag ikke kan se at Bibelen og den apostoliske felleskristne tro gjør.

Nådetid. Vårt folk er i en «nådetid», hvor en omvendelse fra den overfladiske «menings-enhet» til dypere kjærlighetsvilje kan bli en frukt. Hvorfor ikke la det begynne i Den norske kirke? Har ikke vi Jesus Kristus og dermed kilden til agape-kjærligheten midt iblant oss? La oss ta valget!

Innlegget ble først publisert i Vårt Lands papirutgave  29.09.2011