Dialog mellom religioner er ikke koseprat

Det snakkes mye om dialog for tiden. Vår utenriksminister har brukt ordet dialog så mye at det er vanskelig å finne en karikatur av ham der det ikke følger med en snakkeboble med «dialog».

Der debatten har som mål å fremføre egne synspunkter og overbevise tilhøreren har dialogen som mål å skape forståelse og utjevne motsetninger. Dialogens mål er ikke å «møtes på midten», men å få til bevegelse. I dialogen er det vel så viktig å lytte som å snakke.

Klokere. Hver gang vi har en god dialog, blir deltagerne litt klokere. Alternativet til dialog er at vi forblir i vår egen forutinntatthet og i stereotypiene om den andre. Alternativet til dialog er at vi peker på hverandre. Alternativet til dialog er at vi snakker til hverandre og ikke med hverandre. Dialogen er tillitskapende. Det er vanskelig å ha tillit til noen du ikke kjenner.

Det siste skuddet på dialogstammen er forumet Abrahams Barn med kristne, islamske og jødiske representanter. Her er representanter fra Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke (MKR,  Islamsk Råd Norge (IRN) og Det Mosaiske Trossamfunn (DMT).

Denne dialogen kan være et lite laboratorium for det norske samfunnet som er i ferd med å omdannes fra et monokulturelt til et flerkulturelt samfunn. Vi har så vidt begynt på den reisen. Det er så mye majoritetsblindhet, sa vår sekretær Sven Thore Kloster.

Jøde som skjellsord. På vårt møte i forrige uke behandlet vi temaer som: Erfaringene etter 22.7. og debatten om omskjæring av gutter. Vi drøftet hva Islamsk Råd og Mellomkirkelig Råd gjør i egne rekker etter undersøkelsen i 8.-10. klasse i Oslo-skolen. Den viste at ordet jøde i ulike varianter er et vanlig brukt skjellsord blant elevene. Lærerne som sto frem på Dagsnytt i mars 2010, kunne fortelle at muslimske elever hindret undervisningen om jødedom, holocaust og Israel.

Dialogen vår er allerede langt forbi koseprat. Vi samtaler om Midtøsten. Vi snakker om kosher/halals plass i det norske samfunn. Vi samtaler om religionens plass i et sekulært samfunn. Hvilken aksept har religiøse argumenter? Hvor sekulært er det norske samfunn så lenge staten, lovene og kirken er så tett koblet til hverandre?

Vi har et momentum i Norge etter 22.7. Vi må bruke det. Vi må lære hverandre bedre å kjenne. Røstene må frem i dagen. Vi nordmenn tror vi er så spesielle. På enkelte områder er vi det. Vi er et veldig egalitært samfunn. Vi har kort vei overalt. Kort vei til politikere, kort vei til media og kort vei til hverandre. Regjeringens oppgave er å prioritere.

Muslimsk stemme. Muslimene i Norge er mange, mangfoldige og de står i samfunnets mest betente problemstillinger. Hittil har de forsøkt å samle alle og snakke med én stemme. Det er ikke lett. Det er stort sett blitt vagt og unnvikende. Muslimene må bygge kompetanse og ha ressurser til å kunne dekke det komplekse mangfold av meninger og praksis i det store muslimske miljøet i Norge. Regjeringen kan spille en viktig pådriverrolle ved å tildele nødvendige ressurser.

Vi er en del av en større verden. De prinsipper vi jobber for som minoriteter i Norge må også gjelde i andre deler av verden, andre land som vi har emosjonelle forhold til. Vi må ikke relativisere med våre verdier og menneskerettigheter.

Troverdighet. Norge ønsker troverdighet i den store verden som dialogpartner. Da må vi først mestre dialogen hjemme. I Norge er det ikke så mye snakk om å løse konflikter som det er snakk om å omdanne et monokulturelt til et flerkulturelt Norge. Det er snakk om å lykkes med integrering. Minoritetene kan alltid selv velge å la seg assimilere. Det er storsamfunnet som må tilrettelegge for en vellykket integrering. Det er en fordel, om ikke en forutsetning, at minoritetene er med i denne byggeprosessen.

Vårt lille dialogforum, Abrahams Barn, har tatt mål av seg til å bidra til å ta vare på det momentum vi har etter 22.7. Kanskje vi etter hvert kan bli så dyktige av vi kan bli til eksempel for andre.

Artikkelen ble først publisert i Vårt Land 28.09.2011.