Med lukkede øyne.

Verden omkring oss er i ferd med å gå i oppløsning; den arktiske isen er tynn og råtten,Europas befolkning opplever i dag en epidemi av psykiske og nevrologiske sykdommer, da nesten 165 millioner mennesker eller 38 prosent av befolkningen hvert år lider av psykiske sykdommer som depresjon, angst, søvnløshet eller demens. Økonomer jobber på spreng for å holde liv i økonomien, vi kjemper alle for å oppnå et behagelig liv, de fleste av oss har for lite til å være tilfreds mens noen har så mye at de er i ferd med å drukne i fortvilelse over at det de har ikke gir det de håper på. Det underlaget vi har bygd våre liv på er syltynt og råttent.

Vi er skapninger , deler av et stort velfungerende hele, men det ser vi ikke, vi slåss mot hverandre, klatrer på den andre og har ingen medlidenhet om en annen går under bare vi selv klarer oss greit gjennom dagen, vi sender kanskje en fint utsmykket tanke til de som ligger nederst, men det blir med tanken, den er tom for handlingskraft og uten evne til å løfte en venn.

Vi er vant til at ”Systemet” tar hånd om oss; om vi behøvde bedre helse el økonomi var det staten el banken som villig stillte opp. Systemet vårt svikter, offentlige helseforetak er ikke i stand til å levere og finansmarkedene prøver å overleve ved å bare låne ut til de som har fra før, den med behov passer ikke inn i systemet, et menneske som ikke kan levere er ikke et interessant investeringsobjekt.

Med lukkede øyne deltar vi i krigen for å overleve, med ord skarpe som sverd tar vi håpet fra vår neste, vi vet ikke, at skal sverdet bli en plog som vender situasjoner til det bedre, må jernet smeltes, vi vil ikke utsette oss selv for slike prosesser, så lenge jeg har det greit velger jeg lukkede øyne.

Mon tro om Naturen vil fyre opp under oss til øynene blir store og forskremte, kanskje vi da ser løsningen?