Når innvandrerne blir fienden

Stiftelsen Human Right Service (HRS) har gjennom lengre tid rettet søkelys mot maktmisbruk og overgrep der kulturelle og religiøse praksiser er involvert. Dette kunne de ha fortjent ros for. Måten de går fram på i dette arbeidet gir dessverre inntrykk av at de i første rekke har som målsetning å skape et bilde av innvandrere fra ikke-vestlige land som den moderne frihetens eneste fiende.

Slik jeg forstår HRS, er maktmisbruk som utøves eller overgrep som begås av innvandrere ikke noe som finner sted i kulturers og religioners navn. Snarere er det noe som skjer på grunn av kulturer og religioner. Med andre ord tar HRS et kulturalistisk utgangspunkt. Innvandrere reduseres dermed til marionetter for sin kulturelle og religiøse bakgrunn. Individuelle og gruppemessige forskjeller kan bare forstås som variasjoner over det samme kulturelt betingede sinnelag. Langt mer alvorlig blir det når mange av artiklene HRS publiserer på sin hjemmeside gir leserne inntrykk av at innvandrere, og spesielt muslimske innvandrere, i det store og det hele er upålitelige kjeltringer.

Informasjonsleder Hege Storhaug har ved mange anledninger redegjort for HRS sin overordnede agenda, nemlig prinsippet om individets frihet. Problemet er at frihetsbegrepet den statsstøttede stiftelsen holder seg med er svært dogmatisk. F.eks. har Storhaug gitt uttrykk for at kvinner som selv velger å bruke hijab etter hennes oppfatning ikke fortjener respekt. Denne formen for hodebekledning gir henne nemlig assosiasjoner til hakekors og davidstjerner. Det er altså HRS som skal bestemme hva som kan regnes for frihet og hvordan friheten kan gjenkjennes. Dermed forsøker de paradoksalt nok å befeste et autoritært frihetsbegrep.

I det hele er det grunnlag for å hevde at HRS bedriver en aktiv mistenkeliggjøring av ikke-vestlige innvandrere. Dette kommer f.eks. tydelig fram i den pr. dato siste kommentaren på stiftelsens hjemmeside. Temaet er her den store andelen av innvandrere fra asiatiske og afrikanske land i Arbeiderpartiets nye gruppe i Oslo bystyre. At om lag halvparten av medlemmene har en eller annen form for opprinnelse i ett av disse to kontinentene omtales som utslag av "stammekultur". Her stilles vi ikke bare ovenfor en mildt sagt tendensiøs begrepsbruk, men også en uredelig argumentasjonsform. For Storhaug framsetter nemlig en påstand om at nyvalgte representantene ikke har andre formål i sitt politiske engasjement enn å sikre egne etniske interesser. Hva vet hun egentlig om hva disse politikerne rent faktisk står for? Spørsmålet er nok dessverre irrelevant. For det er lite som taler for at innvandrere fra ikke-vestlige land for Storhaug er noe mer eller annet enn innvandrere fra ikke-vestlige land.

Ikke bare er HRS aktive i å opprettholde et fordummende fiendebilde. Stiftelsen bedriver samtidig en ukritisk idyllisering av det "autentiske" Norge. Alt det gode er knyttet til det norske, alt det onde til innvandring og muslimer. Slike holdninger kommer f.eks. tydelig til uttrykk når Storhaug i sin vurdering av Arbeiderpartiets nye bystyregruppe også gir til kjenne følgende oppfatning: Mens nordmenn uselvisk er opptatt av å bygge nasjonale fellesskap, søker innvandrere i sin alminnelighet egne interesser uten omtanke for omverdenen. Dersom hun faktisk mener dette på alvor, er det lettere å forstå hvorfor HRS sine henvisninger til Peder Nøstevold Jensens (alias Fjordmann) essays, ble ledsaget av superlativer som fantastisk.

HRS gjenga for få dager tilbake en uttalelse fra et britisk overhusmedlem som hevdet at folk med opprinnelse i Pakistan og Bangladesh føder mange barn i den hensikt å utnytte velferdsordningene. Storhaug refererte påstanden uten snev av kritisk refleksjon. I stedet fastslår hun kategorisk at årsaken er å finne i kulturell og religiøs bakgrunn. Demografisk forskning viser imidlertid at variasjoner i fødselsrater har lite med kultur og nasjonalitet i seg selv å gjøre. Den absolutt viktigste faktoren er utdannings- og inntektsnivå. Innvandrere i Storbritannia med bakgrunn fra Pakistan og Bangladesh har befunnet seg langt nede på stigen i så måte. Gjennom de senere årene har det imidlertid skjedd en betydelig positiv utvikling. I takt med dette har fødselsratene når det gjelder denne delen av Storbritannias befolkning blitt mer enn halvert siden midten av 1970-tallet. Jeg er ganske sikker at Storhaug slettes ikke er ukjent med disse forholdene. Problemer er at betraktninger av denne typen ikke er tjenlige når hensikten åpenbart er å framstille muslimske innvandrere som kjeltringer.

Ganske nylig henviste HRS til en spørreundersøkelse som danske myndigheter står bak. I dette datamaterialet kommer det fram at andre- og tredjegenerasjons innvandrere er noe mer tilbøyelige enn andre grupper til å svare at de har liten tillitt til personer de ikke kjenner fra før. I HRS kommentar gjøres det selvfølgelig et stort poeng ut av en statistisk forskjell som virkeligheten er ganske marginal. Hensikten er åpenbart å understreke hvilken trussel innvandrere angivelig skal utgjøre når det gjelder det sivile samfunnet. I den forbindelse benyttet HRS ikke overraskende et rent kulturalistiske resonnement. Det hele har i følge Storhaug nemlig sin årsak i Midt-Østens begrep om mannlig ære.

For det første er det store forskjeller når det gjelder i hvilken utstrekning et tradisjonelt æresbegrep videreføres blant innvandrere i Norge, Skandinavia eller andre steder. For det andre kan man slettes ikke se bort fra at andre faktorer er langt viktigere: Det har etter hvert blitt en kjent sak at mange andre- og tredjegenerasjons innvandrere opplever at de befinner seg i et krysspress mellom ulike forventinger. Fra et hold stilles det krav om segregering gjennom kulturell tradisjonalisme og religiøs konservatisme, fra et annet hold krav om assimilering f.eks. gjennom den type autoritære frihetsbegrep som HRS er en representant for. Mange unge med innvandrerbakgrunn opplever at det i begge tilfeller dreier seg om forventninger man verken kan eller vil leve opp til. Resultatet er stadige opplevelser av ikke å bli respektert for den man er eller vil være. I lys av dette skal det ikke mye fantasi til før spesielt unge med såkalt innvandrerbakgrunn er usikre på hvor stor tillit man bør ha til fremmede. Uansett blir man fra begge leire møtt med både mistenkeliggjøring og fordømmelse. Med tanke på det siste er Islam Net og HRS eksempler på sentrale aktører her i Norge. Mens Islam Net fordømmer det minste avvik fra den forstokkede islamismen de selv er talerør for, ser HRS på innvandrere som på hederlig og demokratisk vis tar aktivt del i det norske samfunnet som ulv i fåreklær.

Resultatene av samme danske spørreundersøkelsen viser for øvrig at innvandrere flest støtter opp om demokratiske verdier og forsørger seg selv og sin familie gjennom lønnsarbeid. Omfattende surveys fra Storbritannia gjør det dessuten klart at landets muslimske innbyggere, sammenlignet med den britiske befolkningen totalt sett, er minst like forskjelligartet hva gjelder livsstiler, holdninger til politiske og religiøse spørsmål og grad av tilknytning til samfunnet de bor og lever i. Det er ingen grunn til å tro at det forholder seg annerledes når det gjelder Skandinavia. Alt dette er noe HRS trolig vet utmerket godt. Ikke desto mindre finner de det opportunt å se bort fra denne typen innsikter.

HRS sin dogmatiske innstilling fører til at de avviser nær sagt alle muligheter for refleksjon og dialog. I følge stiftelsens leder, Rita Karlsen, er multikulturalismen en ideologi “… som ivrig forsøkes befestet i Norge, med støtte fra nasjonale medier og ikke minst i skyggen av 22/7.” Man kan spørre seg om hvem det er hun egentlig sikter til her, og om hva hun egentlig forstår med begrepet multikulturalisme. Mye tyder på at Karlsen ikke innser at man faktisk kan være kritisk til en multikulturalistisk politikk selv om man ikke deler HRS sine autoritære forestillinger om hva frihet er eller aksepterer forsøket på å framstille ikke-vestlige innvandrere som upålitelige kjeltringer.