Nødvendigheten av å lyve

I et intervju gjengitt i Vårt Land i dag hevder SVs leder Kristin Halvorsen at hun "måtte lyve" om sin avgang. Grunnen hun oppgav for å måtte lyve, var fordi hun tenkte på den påtroppende lederen i partiet. Hun sier:

"– Det var vel heller sånn at jeg stilte til gjenvalg en gang mer enn jeg hadde tenkt på grunn av det dårlige valgresultatet sist. Jeg synes det ville vært dårlig gjort å overlate en sånn vanskelig jobb og gi en så vanskelig start til den nye lederen, sier hun til NTB."

Når ble det "riktig" eller en livsnødvendighet å lyve? Det skrivet har ikke jeg mottatt. Når noen hevder at de "måtte" gjøre noe, så tenker man ikke først og fremst på å lyve. En hel del andre saker kommer til meg før det. Tanken om å "måtte lyve" kommer ikke til meg i det hele tatt, faktisk.
Jeg skjønner tanken hennes, men ikke forklaringen. Hadde hun heller gått ut og sagt "unnskyld at jeg løy om min avgang, det var feil av meg. Beklager", så hadde jeg kanskje sett på det litt annerledes, men det virker som om hun rettferdiggjør tanken om det var livsnødvendig for hennes eksistens å lyve.

Ingen unnskyldning, ingen selvkritikk. Er det slike ledere Norge skal ha i fremtiden? Det håper jeg virkelig ikke.

Hva mener dere?