Asbjørn Kvalbein

65

Ødeleggende sarkasme

Det er sagt av mediefolk at sarkasme eller ironi er en sentral verdi i den generasjonen som er toneangivende nå. Spydighet og foraktelige måter å snakke på er blitt som et morsmål i mange sammenhenger.

Publisert: 11. sep 2011

Det påstås at hvis du lytter til en gruppe av personer under 40 år som prater uformelt sammen, vil de temmelig sikkert i løpet av 30 sekunder komme med en sarkastisk vittighet eller en overdrivelse som får folk til å rulle med øynene. Vi liker spesielt å være spydige mot autoriteter, enten det er kjendiser eller politiske ledere.

   Sarkasme og uærbødighet er så populært at noen politikere bare syns det er fint å komme på tv-show der de blir raljert med. Det gjelder å være med på leken. Ironi er «in» i den offentlige og private samtalen.

   Kan det være at sarkasme og ironi invaderer også kirke og menighet, forkynnelse og kristen samtale, ja også på blogger og i kristne medier?

   Det er noe med ironien som innebærer tvetydighet. Man kan si noe, og viser det seg at det er stygt eller sårende, kan man dekke seg bak at det bare var en spøk. «Beklager at du ble støtt.» Dermed har man en dobbel utgang fra ethvert utsagn. Vi blir trygge når enhver fremsatt påstand uansett kan tas som en fleip.

   Den unge forfatteren og redaktøren Skye Jethani er opptatt av sarkasmen i tiden og lurer på hvor den egentlig kommer fra. Hvorfor preger den vår generasjon, mens andre generasjoner var preget av en sterk arbeidsetikk eller frie og selvstendige meninger?

   Redaktør Jethani har en teori om at dagens sarkasmetoner stammer fra sinne og frykt. Da dagens unge var barn, brøt foreldrene løftet om å stå sammen i gode og onde dager. På en brutal måte lærte barn og unge at verden er ikke et trygt sted. Hvem som helst kan komme til å trampe på deg. Hjertene er blitt sårbare. Sarkasmen bygger opp en beskyttelsesvegg.

   Sarkasmen er blitt en sosialt akseptert forsvarsmekanisme. Gjennom den kan en lette på trykket av sinne og frykt som mange føler i en farlig verden, der til og med de trygge holdepunktene familie, kirke og styresmakter har sviktet i å holde sine løfter.

   Vi er en generasjon preget av oppløste hjem. Vi er en generasjon preget av kirker som ikke vil stå for den troen de alltid har stått for. Vi er en generasjon som har opplevd politikeres løftebrudd på bred front. Vi er en generasjon som møter grådige bedrifter og konserner som utnytter at du ikke står på krava, og yter rettferdighet bare når maset blir stort. Når ikke noe er hellig, blir alt profant.

   Poenget er ikke at vi skal være gledesdrepere. Men når vi tenker på skjult sinne og frustrasjon i kulturen vår, er det da tjenlig at kristne blir like sarkastiske som alle andre? Kanskje vi ikke skal bli mer kule ved å bli spydige og sarkastiske, men bli forbilder i en trygg, åpen kommunikasjon der ingen er i tvil om hva vi mener?

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Andreas Ose Marthinussen

31 innlegg  1194 kommentarer

Ironi og sarkasme har sine naturlige forklaringer

Publisert nesten 9 år siden
Asbjørn Kvalbein. Gå til den siterte teksten.

Redaktør Jethani har en teori om at dagens sarkasmetoner stammer fra sinne og frykt. Da dagens unge var barn, brøt foreldrene løftet om å stå sammen i gode og onde dager. På en brutal måte lærte barn og unge at verden er ikke et trygt sted. Hvem som helst kan komme til å trampe på deg. Hjertene er blitt sårbare. Sarkasmen bygger opp en beskyttelsesvegg.

Aristoteles gjorde det. Sokrates også, og Churchill likeså. Sarkasme og ironi er en unik funksjon ved det menneskelige språket som ikke bare beriker, men også utdyper meningsinnholdet i mange samtaler. Ironi spesielt, er metaforens stesøster og sammenlikningens narr. Å skulle slutte med ironi og sarkasme fordi noe av den ironien man kan ytre er ondskapsfull, er å ta tak i feil ende av problemstillingen. Det finnes mange former for ironi, på lik måte som det finnes mange måter å lage analogier, metaforer og sammenlikninger. Det er like lett å lage de tre nevnte slette, dårlige, usmakelige, ondsinnete osv. Å single ut sarkasme og ironi i språket taler mer om en misforståelse over hva det egentlig er og hva det kan brukes til. Hadde vi ikke hatt Sokratisk ironi, hadde vi heller ikke hatt mye av den vestlige kulturfilosofien vi har opplevd de siste tusen år. Og hvem kan vel tenke seg Erasmus og Jeppe uten ironi og samfunnskritikk?

Å snakke om dannelse å høflighet er en ting. Da retter man seg mot personen.
Å forsøke å ta vekk deler av den literære og verbale verktøykassa, er noe helt annet. Da har man ikke forstått poenget. Det er en smule ironi i det.

Kommentar #2

Leif GuIIberg

72 innlegg  6375 kommentarer

Charles Heston

Publisert nesten 9 år siden

Neida - dette er ikke en digresjon.

Men det var skuespiller Charles Heston som hevdet at Jesus brukte litt vennlig ironi da han møtte Natanael for første gang og sa: "Før Filip kalte på deg, den gang du ennå satt under fikentreet, så jeg deg"

Og siden Jesus ikke hadde vært i nærheten av fikentreet den dagen, forsto Natanael at han hadde med Messias å gjøre. Men Jesus stanset ikke med dette, men lovet at de skulle få oppleve langt større ting enn dette.

Kommentar #3

Kjell Skartveit

99 innlegg  386 kommentarer

Publisert nesten 9 år siden
Asbjørn Kvalbein. Gå til den siterte teksten.

Når ikke noe er hellig, blir alt profant.

Vi lever i en postmoderne tid med all den eksistensielle krise det innebærer. Jeg synes du treffer blink med dine betraktninger, men det er svært vanskelig å stå imot presset om å akseptere alle valg mennesker tar, valg de tar for å tilfredsstille seg selv, men som blir destruktive for omivelser og til slutt også for seg selv.

Ingenting er hellig i vår jakt på å tilfredsstille oss selv.

Kommentar #4

Andreas Ose Marthinussen

31 innlegg  1194 kommentarer

Det var da veldig?

Publisert nesten 9 år siden
Kjell Skartveit. Gå til den siterte teksten.

det er svært vanskelig å stå imot presset om å akseptere alle valg mennesker tar, valg de tar for å tilfredsstille seg selv,

Det høres jo opprørsk ut, men hva skal det bety? Føler du et veldig tungt press for å akseptere andre slik som de er? Er det noe du mener kommer fra eksterne kilder, eller noe du selv har internalisert som en motreaksjon på at du innimellom møter negative reaksjoner på egne meninger? Og hvordan manifesterer dette seg i ironi og sarkasme, som er trådens hovedanliggende?

Til Kvalbein vil jeg gjerne spørre om han ikke også ser noe positivt i den verdenen og de holdningene vi har i dag? Er den skepsisen vi nå har til autoriteter og lederskikkelser i seg selv grunnleggende negativt, eller er det andre holdninger som er skadelige?

For bare 60-70 år siden var vold mot barn særdeles utbredt, alkoholisme et mye større problem, og justert i forhold til folketallet, var det mer drap før. Folk var ikke like spydige da, Juster var ikke engang blitt riktig så populær som han skulle bli.

...Det må være lov å spørre om en viss ide om kasualitet i argumentene man framlegger. Jeg hevder at vi aldri har hatt det bedre, mye pga den frie individtenkningen som har blomstret de siste 50 år og evnen til å kunne ytre oss i et helt og fullt spekter, istedenfor å begrense oss til visse godkjente kanaler.

Ironi og sarkasme i dagliglivet er rett og slett sunt. Å diskutere holdninger til forskjellige temaer, det er noe helt annet. Og der tror jeg Kvalbein kanskje kan finne mer fruktbart jordsmonn for sine ideer og ytringer.

Kommentar #5

Asbjørn Kvalbein

65 innlegg  150 kommentarer

Mer om ironi

Publisert nesten 9 år siden

Til Andreas Ose: Jeg ønsker ikke å ta bort ironien fra den litterære verktøykassa. Jeg føyer til: Den hører hjemme også i gjennomtenkt retorikk og samfunnskritikk.
Du nevner Aristoteles og Sokrates. Jeg føyer gjerne til Jesus, som snakket om kalkede graver, flis eller bjelke i øyet, kamel gjennom nåløye, Herodes som en rev osv.
Leif Gullberg nevner et eksempel i tråd med dette.
Jeg er opptatt av den typen sarkasme som er i slekt med mobbing.
Da synes jeg det er både relevant og interessant at Kjell Skartveit trekker linjer til postmodernismen og den eksistensielle krisen i dag.
Andreas Ose sier i sitt andre innlegg at ironi og sarkasme er sunt. Jeg vil si: Det kommer an på sammenhengen, om den i utgangspunktet er ondsinnet eller velvillig, om den er klar og ikke tvetydig, så den ikke bare fremmer utydelighet og usikkerhet.

Kommentar #6

Robin Tande

26 innlegg  3738 kommentarer

Da jeg forsøkte meg med ironi

Publisert nesten 9 år siden

Det kan nok være kjekt å bruke spøkefull ironi iblant. Man kan hevde det motsatte av det man mener, med en karikerende overdrivelse. Men man bør være forsiktig.

For en del år siden skrev jeg et debatt innlegg i Aftenbladet, da heis til Preikestolen var foreslått og heftig diskutert. (utrolig hva som ligger på harddisken):

Dersom gledesdreperne får det som de vi, må vi friluftsmennesker med en sunn sjel (les: sunne etiske holdninger) i et sunt legeme, etter en trimtur over stubb og stein finne oss i å dele den friske luften og usikten med skrøpelige pensjonister, rullestolbrukere, folk med angina, leddgikt og all slags styggedom - som er løftet opp i heis!

Disse burde ha røykt mindre, spist sunnere og mosjonert mer, så kunne de ta seg opp på samme måten som skikkelige mennesker. Hvor blir det av vitsen med å holde seg frisk og veltrimmet? Hvor blir det av gleden ved å kunne si til en slappis: I går var jeg en tur på Preikestolen. Når var du der sist (tjukken)? Nei, nå sitter vi vel snart i heisen alle sammen, på grunn av disse latsabbene.

Jeg ble skjelt ut etter alle kunstens regler, og nødt til å følge opp med dette:

«Sårende» om heisen

I debatten om heis til Preikestolen, og i andre lignende debatter, er det blitt brukt visse argumenter som vanskelig kan aksepteres som sunne og etiske. De synes å bygge på en slags filosofi om at gleden ved friluftsliv og naturopplevelse er betinget av at disse herlighetene kun er tilgjengelig for mennesker med en viss fysisk og helsemessig kapabilitet (uten fattigdom liten glede av rikdom).

Jeg har ofte funnet disse argumentene og holdningene så diskriminerende og egoistiske at de kunne fortjene en ironisk karikering.

Et par leserinnlegg forteller at selv om jeg Stutum-formulerte aldri så mye, så ble likevel ikke ironien forstått av alle. Midt på side 2 i Aftenbladet 23. oktober har en debattant dekket også mitt syn, på en utmerket måte - i klart språk; og det er utvilsomt det tryggeste.

Kommentar #7

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Kommunikasjon

Publisert nesten 9 år siden

Du er inne på området sykelig kommunikasjon. Sarkasme er ikke normalt. Den beskriver maktesløshet, tillitsbrudd, løftebrudd, manipulering, hån, manglende respekt, vold og overgrep.

Alkohol og annan form for rusmidler endrer vanene og rutinene i familien. Alt blir satt på prøve. 

Kilden til den sykelige kommunikasjonen er misbrukeren (rusmiddelet).

Alle mennesker har et valg. Når alkoholen taler får den en egen form.

Det egosentriske, navlebeskuende språket dreier seg alltid om den eneste vennen, rusmiddelet. Ingen andre tillegges vekt eller egenskaper som kan konkurrere med alkoholen.

Det oppleves sårt for alle familiemedlemmenene. Man beskytter seg for å overleve. Livet er på vent, og sjansen til bedring skjer bare ved kontinuerlig bearbeiding og jobbing med egne (barnas) følelser.

Rusmisbruk er vold og overgrep, men det blir alltid de andre som får skylden. Kona blir hore og barna  horunger. Vold og overgrep blir familiens ansvar. Som misrukeren ikke, mentalt, deltar i.

Misbruk er en holdning, ikke bare en atferd.  Angsten og avhengigheten styrer tilværelsen totalt. Alle andres behov innstilles. 

Man blir fratatt fremtiden. 

Det hjelper ikke å snakke pent, høflig og hyggelig med en som ser alle andre som fiender. Bare de som gir deg alkohol, som lar deg få beholde "vennen" din og som aldri sier imot, blir likt og "elsket". 

De er en av oss, men de ønsker og være på lang avstand. Kjærligheten er falskhetens språk, godhet er konspirasjoner og hykleri i deres verden.

Ingen vanlige mennesker ønsker å bli en del av sarkasmens hverdag. Sinne, frykt, angst og usikkerhet løper side om side med misbruket.

Hverdagen blir sterkt preget av sorg, savn og tap.

"Gud er gud om alle land lå øde. Gud er Gud om alle mann var døde".

Mvh Tove-Signora Magnussen 

 

Kommentar #8

robert ommundsen

80 innlegg  4866 kommentarer

alkohol

Publisert nesten 9 år siden
Tove S. J Magnussen. Gå til den siterte teksten.

et hjelper ikke å snakke pent, høflig og hyggelig med en som ser alle andre som fiender. Bare de som gir deg alkohol, som lar deg få beholde "vennen" din

er vel ikke tema her

og noen kristne ser på all humor som sarkasme.ironi er mildere enn sarkasme,denne går ut på å såre.ironi er mer en tankevekker.ikke alle vil våkne,det er så

Kommentar #9

robert ommundsen

80 innlegg  4866 kommentarer

jeg bruker humor

Publisert nesten 9 år siden
robert ommundsen. Gå til den siterte teksten.

g noen kristne ser på all humor som sarkasme.ironi er mildere enn sarkasme,denne går ut på å såre.ironi er mer en tankevekker.ikke alle vil våkne,det er så

og ironi.sarkasme prøver jeg å la vær.underlig at selvironi her har blitt slettet

Kommentar #10

robert ommundsen

80 innlegg  4866 kommentarer

hesten

Publisert nesten 9 år siden
Leif GuIIberg. Gå til den siterte teksten.

Men Jesus stanset ikke med dette, men lovet at de skulle få oppleve langt større ting enn dette.

skulle han få se charles hesten?

Kommentar #11

Asbjørn Kvalbein

65 innlegg  150 kommentarer

Sluttinnlegg

Publisert nesten 9 år siden

Takk for innspillene til innlegget mitt. En spesiell takk til Tove-Siguora Magnussen, som nevner sarkasme og mobbespråk i fobindelse med påvirkning av rusmidler. Det var tankevekkende.

Kommentar #12

robert ommundsen

80 innlegg  4866 kommentarer

gedigen

Publisert nesten 9 år siden
Asbjørn Kvalbein. Gå til den siterte teksten.

En spesiell takk til Tove-Siguora Magnussen, som nevner sarkasme og mobbespråk i fobindelse med påvirkning av rusmidler. Det var tankevekkende.

avsporing synes jeg.folk som ruser seg er ikke mer sarkastiske enn andre

Kommentar #13

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Ødeleggende sarkasme

Publisert nesten 9 år siden

Takk.

Jeg har ikke ment at rusmisbrukere er mer sarkastiske enn andre. Rusens språk er sarkasmer.

Det kommer av mangelen på åpenhet. Man diskuterer ikke problemer, gir ikke åpent uyttrykk for følelser, kommuniserer ikke ærlig og direkte, tar ikke hensyn til at man er menneskelig og sårbar, som må ha tid til å dekke egne behov (utvikler kriminell atferd).

Alkohol og andre rusmidler tar kontrollen over personligheten, omgivelsene og livet.

Det er fakta og ikke avsporing.

Mvh Tove-Signora Magnussen 

Kommentar #14

robert ommundsen

80 innlegg  4866 kommentarer

ikke min

Publisert nesten 9 år siden
Tove S. J Magnussen. Gå til den siterte teksten.

Det kommer av mangelen på åpenhet. Man diskuterer ikke problemer, gir ikke åpent uyttrykk for følelser, kommuniserer ikke ærlig og direkte, tar ikke hensyn til at man er

erfaring i hele tatt.både som betrakter og øldrikker

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
22 dager siden / 1490 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
rundt 1 måned siden / 1122 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
13 dager siden / 1080 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
9 dager siden / 971 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
rundt 1 måned siden / 544 visninger
Alle eller ingen?
av
Knut Alfsvåg
18 dager siden / 445 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere