Obamas tunge forventninger

Trodde vi virkelig at alt ville ordne seg bare Obama overtok?

«De som tidligere kritiserte USA for å opptre egenrådig, kan ikke nå sitte og vente på at USA skal løse verdens problemer på egen hånd», var hjertesukket fra Barack Obama da han talte til FNs hovedforsamling onsdag. Dette har vært uka da Obama har blitt konfrontert med alle krisene han forventes å løse. Ikke rart han prøver å dempe forventningene.

Obama er en enestående god taler. Han kan skape begeistring, håp og tro. Men dermed skaper han også store forventninger, forventninger som vi allerede dagen han ble valgt sa kan komme til å slå tilbake. «Ja, vi kan» måtte få en tilføyelse: «Men det krever tålmodighet». Vi vet det, men vi vil helst ikke innrømme det. Denne uka sto påminnelsene i kø.

Afghanistan. Det begynte mandag med en rapport fra general Stanley McChrystal, USAs øverstkommanderende i Afghanistan.

(Illustrasjon: Marvin Halleraker)

Operasjonen i landet kan ende i fiasko, advarte han. Generalen argumenterte for å få enda flere soldater, og da smører man kanskje litt tykt på. Men advarselen er høyst realistisk. Valget i Afghanistan viste at vi har alliert oss med udemokratiske krefter for å fremme demokratiet. Det er et dilemma som ikke løses med flere soldater.

Obama gikk til valg på å få USA ut av Irak, blant annet for å kunne samle kreftene om å vinne i Afghanistan. Men nå ryktes det at visepresident Joe Biden arbeider med et forslag om å redusere troppene i Afghanistan, konsentrere seg om å ta Al-Qaida, og la Taliban være. Var det hva Obama hadde i tankene da han i FN sa at det er umulig å påtvinge et land demokrati utenfra? I alle fall skal det godt gjøres å se det som en seier om USA trekker seg ut og Taliban beholder makten.

Klima. Klimapolitikken er et av de områdene hvor resten av verden har betydelige forventninger til at det skal bli nye takter med Obama. Da han talte i FN tirsdag vart han da også langt klarere enn forgjengeren når det gjaldt å innrømme at noe må gjøres, og at USA må være med på jobben. Men han var skuffende tynn når det kom til konkrete forslag og løfter.

Årsaken er nok at presidenten mangler ryggdekning i Kongressen. Senatet har fortsatt ikke vedtatt hans klimalov. Det er sterke krefter knyttet til oljeindustri, bilindustri og andre grupperinger som frykter effektive tiltak mot drivgassutslipp. Det krever atskillig politisk kløkt og hestehandel og overvinne dem.

Men slike mektige interesser finnes også innen legemiddelindustri, forsikring og private helsebedrifter, og de har mobilisert mot en av de andre sakene som Obama lovet å løse: Helsetjeneste til alle amerikanere. Det er grenser for hvor mange kriger presidenten kan kjempe på en gang, og dermed må nok klimaet vente til neste år.

Midtøsten. Forventningene har ikke minst vært store til Obama når det gjelder å få i gang igjen fredsprosessen i Midtøsten. Det var for lengst satt opp et toppmøte mellom Obama, Israels Benjamin Netanyahu og palestinernes president Mahmoud Abbas under FNs hovedforsamling. Den gang møtet ble satt opp, hadde man et håp om at det skulle markere den nye begynnelsen på fredsprosessen. I stedet ble det en synliggjøring av at heller ikke Obama har maktet å få det til å løsne.

De som trodde at tøffere tale fra den amerikanske presidentene ville få Israel til å gi etter, må tro om igjen. Netanyahu trosser åpent USAs krav om stans i utvidelsen av bosettingene. Dermed har ikke Obama noe å kjøpe palestinske motytelser med. Netanyahu har nemlig ingen tro på at palestinerne har noe å bidra med.

Noen hadde ventet at Obama skulle ty til skarpere lut, og for eksempel true med å trappe ned amerikansk hjelp eller våpenleveranser til Israel. Men da ville han legge seg ut med nye mektige krefter i Kongressen. Det tar han tydeligvis ikke sjansen på nå.

Finanskrisen. Og så var det finanskrisens tur. I går samlet Obama G20-landene i Pittsburgh. Der kunne han fornøyd konstatere at krisen er i ferd med å gli over. Men de grunnleggende finansstrukturene som skapte krisen, er det ikke gjort noe med. Det er fare for at ubalansen i systemet får det hele til å tippe over i en ny og verre krise om et par år. Da nytter det ikke å nok en gang pøse penger inn i hullene.

Det kommer signaler fra Pittsburgh om at det skal slås til mot skatteparadiser og settes begrensninger på grådige bonuser. Men heller ikke her er det lett å se spor av effektiv konkret oppfølging. Og det er ikke bare på Wall Street i USA det befinner seg mektige krefter som står i veien for slikt.

Atomvåpen. Likevel skjedde det noe nytt denne uka: Obama ledet en sesjon om atomrustning i FN, der resultatet ble et vedtak om å arbeide for en atomvåpenfri verden. Her er det selvsagt særdeles langt fra intensjoner til resultater, men det er en markering av en helt ny amerikansk kurs.

Dette er også en finurlig måte å møte Irans mulige atomvåpenplaner. I stedet for å rasle med militære mottiltak, forsøker Obama å samle en internasjonal allianse som er mektig nok til å få Iran til å tenke seg om. I det lys må vi også se beskjeden som kom sist helg om at USA dropper planene om et rakettforsvar i Øst-Europa. Slik vil man trekke Russland med i alliansen mot iranske atomvåpen.

Det blir ikke raske resultater av slikt, men kanskje det blir bedre resultater dersom han lykkes.