Oppslag og innlegg i pressen i det siste tyder på at mange er usikre på hvordan valgsystemet for bispedømmerådsvalget i Den norske kirke egentlig fungerer. Et vanlig spørsmål er om man bør samle seg bare om ett navn, eller om man bør sette opp flere.
Reglene for valget er klare:
Spørsmålet er så: Hva bør jeg gjøre hvis jeg ønsker å tenke strategisk om min stemmegivning? Hvordan blir min innflytelse størst?
For å svare på spørsmålet er det nødvendig å si litt om valgsystemet. Systemet er et såkalt preferansevalgsystem, eller ”single transferable vote”, som det heter på engelsk. Dette systemet er ikke noe Den norske kirke har snekret sammen, men er i bruk i parlamentsvalg i mange land, bl.a. i Irland og Australia.
Som navnet tilsier har du i prinsippet bare én stemme (til forskjell fra i menighetsrådsvalget der du har like mange stemmer som du har navn på stemmeseddelen). I utgangspunktet stemmer du altså bare på den kandidaten som du prioriterer som nummer én. Om du har prioritert flere navn, svekker ikke det støtten for din nummer én.
Når stemmene telles opp, kan det skje ett av to. Det ene som kan skje, er at din kandidat ikke blir valgt. Hvis du ikke har prioritert flere kandidater, blir dermed stemmen din ”bortkastet”. Hvis du derimot har satt opp flere kandidater, går stemmen videre til den du har satt opp som nr. 2. Hvis vedkommende heller ikke blir valgt, går stemmen videre til nr. 3 osv. På denne måten blir stemmen din aldri ”bortkastet”, selv om den du prioriterer høyest ikke når opp.
Det andre som kan skje er at din prioriterte kandidat faktisk blir valgt. Det er jo bra for deg. Men hva hvis vedkommende får flere stemmer enn han/hun egentlig behøvde? Er da de overskytende stemmene ”bortkastet”? På ingen måte. Det som da skjer, er nemlig at en andel av din stemme går videre til din nr. 2. Hvis f.eks. din favoritt får dobbelt så mange stemmer som han/hun trengte, går halvparten av din stemme videre til nr. 2. Hvis nr. 2 ikke blir valgt, går denne andelen videre til nr. 3. Hvis din nr. 2 allerede er valgt, går stemmeandelen videre til nr. 3.
Det fine med dette systemet er at det ikke er noen grunn til å stemme ”taktisk”, til å stemme på noen annen enn den du helst vil ha. Men du bør også stemme på den du nest-mest vil ha, og nest-nest osv.
Komplisert? Kanskje. Men konsekvensen for hva du bør gjøre når du skal stemme, er enkel:
Hva så med menighetsrådsvalget? Her er logikken en helt annen. Martin Enstad har skrevet et utmerket innlegg om det her.
Harald Hegstad er kandidat til Oslo bispedømmeråd ved kirkevalget.
Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land
Takk for forklaringen!
Det gleder meg at DNK har tatt i bruk en forholdsvis moderne valgmetode - faktisk er jeg overrasket. De valgmetoder som DNK har brukt og foreslått ved bispevalg har vært langt mindre fornuftige (men så er jo de valgene mest spill for galleriet uansett).
Dette er noe av det mest opplysende jeg har lest om kirkevalget, for jeg synes også at dette er vanskelig. Takk til Harald for informasjonen.
Du er litt av en pedagog, Harald. Dette var til å bli klok av. Og likevel er jeg nok urolig forat det kan bli mye rart å se for de som skal stå for opptellinga.
Men vi får håpe det beste.