Thor Bjarne Bore

135

Fornuften kaller Lotteritilsynet

Publisert: 23. sep 2009

Ukens  mest latterlige argument kommer fra Lotteritilsynet, med assistanse fra  Justisdepartementet og Kirke- og kulturdepartementet:  ”Misjonsarbeid er ikke å å anse som humanitært arbeid”.  Derfor får ikke Kristiansand Frikirke tillatelse til å ha et  misjonslotteri med større inntekt enn 150.000 kroner.

 I begrunnelsen for begrunnelsen for avslaget fremgår det at ”at misjonering etter fast forvaltningspraksis fra Justisdepartementet og Lotteritilsynet ikke vurderes som hverken samfunnsnyttig eller humanitær virksomhet”.

Inntektene fra Kristiansand Frikirkies lotteri går blant annet  til fredsbyggende arbeid i Palestina, Mali og Burundi. Men det er ikke humanitært nok for byråkratene, er  ”ikke i tråd med lotterilovens bestemmelser”, heter det i et brev fra et statlig organ som etter min oppfatning her står igjen uten en eneste liten fiber. Den eneste tråd jeg kan finne, er en stigende motvilje, i en eller annen ”nøytralitets” navn mot de som driver med frivillig arbeid under etiketten ”kristelig”  uten å være under en solid statlig overvåking. Hvis man i tillegg til å forkynne evangeliet også gjør en humanitær innsats blant verdens fattigste, får man ikke  lov  av vår felles Stor Mor til å be publikum kjøpe lodd  utover allernådigst tillatte basar/lynlotteri med inntekt inntil 40.000 kroner og ”smålotteri” med omsetning inntil 150.000 kroner.

 Det gjelder antagelig å  beskytte  nordmenn som er ”viljeløst, vandrende, vet ei hvor hen” (Ibsen) slik at de ikke roter bort pengene sine på tvilsomme formål. De bør heller spille Bingo, mange politiske lag henter store beløp fra en slik virksomhet. Eller de bør, med NRKs oppmuntring og trekning i beste sendetid,  spille Lotto, Vikinglotto, og alle andre lottoer. Ellere tipping – i alle fall steder der man kan vinne penger og ikke risikere at man søler dem bort på å bygge skoler og barnehager og bruer og doer i områder av verden der levekårene er litt annerledes enn i Norge.

Humanitært arbeid – er ikke det å grave brønner og sette opp sykestuer? 

Sette i gang landbruksprosjekter?  Hjelpe til med penger til ny vannpumpe som kan vanne åkeren mer effektivt – hvoretter midlene  kan betales tilbake og hjelpe nye til å komme i gang. Verdens mest effektive hjelp til selvhjelp.

Er det imperialisme eller humanitært arbeid å hjelpe urbefolkningen til å bevare deres kulturelle utrykk, språk og historie?    

Kongo er for øyeblikket i fokus, to nordmenn er dømt til døden. En av dem er barnebarn til Olaf og Brit Hodne.  Jeg besøkte ekteparet Hodne i Calcutta tidlig på 80-tallet. Hvis ikke deres innsats der kvalifiserte til betegnelsen ”humanitært arbeid”, da vet jeg neimen ikke hva humanitær betyr. De hjalp for eksempel synsskade ved å samle inn brukte briller fra Norge – de kom svært godt med. Jeg var til stede en formiddag da en norsk venn, en øyenlege, kom på en ukes besøk. Ved elvebredden sto indere oppstilt i en lang rekke, øyelegen gjorde sine raske snitt med kniven, på andre siden ventet sykepleiere – og grå stær ble kurert på en-to-tre. Ikke norsk sykehusstandard, men hjelp til et bedre liv for mennesker i nød.

 Hodne drev mikrofinans før noen hadde oppfunnet ordet, de ga små lån til flyktninger fra Bangladesh som da kunne kjøpe plater til batikkarbeid og små symaskiner. Når disse så betalte tilbake, fikk de litt større lån – og slik kunne fremtidshåp virkeliggjøres. ”Jeg gir de fattige fisk. Hodne gir dem en fiskestang”, sa Mor Teresa, som hadde hovedkvarter (egentlig et altfor fint ord for stedet der ”De små søstre av de fattige” holdt til). Om deres misjon sa Nobelprisvinneren: «Å vise omsorg for de sultne, de nakne, de hjemløse, de vanføre, de blinde, de spedalske, alle dem som ikke føler at de er ønsket, elsket eller tatt seg av i samfunnet, mennesker som har blitt en byrde for samfunnet og blir skydd av alle».  Det er en dekkende  beskrivelse av den virksomheten titusener av norske misjonærer har drevet siden 1842. I fjor var det 564 av dem, de arbeider i mer enn 40 land.

Det har i mange år vært nordmenn i Kongo som ikke har planlagt jungelleker for rikfolk. Faller det inn under Lotteritilsynets definisjon av humanitært arbeid at predikant  og hjelperbeider  Rune Edvardsen møter de to drapssiktede nordmennene?                                                                                                                                  Den 91 år gamle misjonæren – og entreprenøren - Liv Kyllingstad Godin har siden 1964 bygget veier, broer, skoler, sykestuer og til og med en flystripe, og nå sist  en livsviktig bro på 150 meter i et av Afrikas mest isolerte område. Ingeborg Eikeland har vært misjonær i Bukavu siden  1956. Fire ganger har hun vært evakuert ut av landet på grunn av krigshandlinger.  Hun har stått på for et krigsrammet folk, vært utrettelig i humanitær innsats. Og hun blir i Kongo,  på en minimal lønn, uten utenlandstillegg, og med en arbeidstid Arbeidstilsynet i Norge kan være glad for at de aldri har hørt om. Hva sier dere i Lotteritilsynet, humanitært arbeid?

”Det er ulike meninger om hva som er humanitært arbeid”, sier en seniorrådgiver. Det går nok mange dagsverk med til å dyrke slike uenigheter.  

Jeg merker at jeg både får gråten i halsen og blir eitrende sint  når jeg leser om  uforstand, firkantet lovgiving og fortolkning. Da er det godt å lese hva direktør Erik Rudeng i Fritt Ord fremholder. Han har  historikerens sans for å trekke linjer mellom fortid og nåtid: "Norges internasjonale engasjement har lange tradisjoner, med utspring i misjonen. Norge har hatt flere misjonærer pr innbygger enn noe annet land. Og misjonærene har drevet et omfattende humanitært arbeid. Tanken om å gjøre godt, ikke bare å omvende folk, må sies å ha en solid forankring i folkedypet. Det karakteristiske ved det norske samfunnet er ikke at det har vært grunnleggende fredelig gjennom fravær av krig, men at det også har hatt denne internasjonale orienteringen, en misjonæraktig fredelighet.”

Men Rudeng arbeider ikke i byråkratiet, så han vet nok ikke helt hva han snakker om.

Norad er helt klar på at det er umulig å drive langsiktig samfunnsbyggende arbeid uten lokal forankring. Og mange steder er den eneste livskraftige lokale organisasjonen religiøs, nemlig kirken eller moskéen. Det er i stor grad slike institusjoner som eier sykehus og skoler, driver ungdomstilbud og gir folkeopplysning.

Norad har støttet misjonens utviklingsarbeid  i 24 år,  regulert gjennom flerårige samarbeidsavtaler som legger vekt på utvikling av landspesifikke planer og økt innsats på miljø og rettigheter med en kristen overbygning. Norads tilskudd til misjonsorganisasjonens utviklingssamarbeid i 2009 er 143 millioner kroner. Tema som inkluderes i avtalen er helse, hiv/aids, landbruk og primærnæringer, undervisning, integrerte tiltak og mikrofinans. Ikke humanitært?

Norske kirker og misjonsorganisasjoner har drevet sin virksomhet siden 1842. Lotteri og misjonsmesser har hele tiden vært viktige bidrag til å kunne finansiere virksomheten. Og folk har visst hva pengene gikk til. Det virker meningsløst å sette grenser for denne innsatsen,  meningsløst å skulle spore hver krone for å finne ut om pengene går til en brønn eller til evangelisten som har vært med på å bygge dem.

Misjonssambandets julemesser i Rogaland gir ikke sjelden millioninntekter. Skal de også bli sett gjennom  Justisdepartementets og Lotteritilsynet forminskelsesglass? Opplever vi her en total reversering av Frostatinglovens ord om at ”med lov skal landet  vårt byggjast og ikkje med ulov øydast”?

 Legg ikke hindringer i veien for at kirker og organisasjoner  prøver sette kristen nestekjærlighet ut i praksis.

Hallo, Justisdepartementet og  Lotteritilsynet!  Fornuften kaller! Over.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Magnus Husøy

19 innlegg  4123 kommentarer

Thor Bjarne

Publisert nesten 10 år siden

Huff ja, dette var patetisk fra tilsyn og departement.

Men jeg blir dessverre ikke overraska over slike ting lengre. Etter syv år som voksen i samtidas Norge har jeg blitt ganske så vant til offentlig allergi mot kristenmannsblod. En barndom med skolegang i offentlig regi ga meg bare en forsiktig smak på hvor høyt kristenarven egentlig står i dette landet, i det flere av lærerne forkynte brennende for ateisme og kommunisme (og mot kristendom og religion generelt som jo ble sett på som litt tilbakestående). Etter noen år på universitetet har ikke dette bilde endra seg dramatisk... Det er nok en mulighet for at din generasjon har vært litt for "godt vant", og at visse ting kanskje kommer som et sjokk nå... Forøvrig: Misforstå meg ikke, jeg mener at tilsynet tar feil og at misjon absolutt bør komme inn under slike ordninger...

Mvh Magnus

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
23 dager siden / 5246 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 2979 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
25 dager siden / 2374 visninger
Om Atle Sommerfeldts oppgjør med Alv Magnus
av
Andreas Nordli
rundt 1 måned siden / 2237 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
rundt 1 måned siden / 2147 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
21 dager siden / 1801 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
26 dager siden / 1778 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
23 dager siden / 1756 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1683 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere