Forbud mot burka

Siste nytt i den franske ”slør-debatten” er at president Nicolas Sarkozy vurderer å forby bruk av burka og niqab på fransk jord. Loven fra 2004 som forbyr bruk av hijab i offentlig skole har tydeligvis gitt franskmenn blod på tann.

Motstandere av lovforbudet mot bruk av religiøse symboler i skolen, har hevdet at den bryter med barnas religions- og livssynsfrihet. Men det mener tydeligvis ikke Europas fremste eksperter på menneskerettigheter. I fjor fikk den franske stat medhold da to muslimske jenter, som var blitt utvist fra skolen på grunna av hijab i undervisningen, prøvde sine saker for Menneskerettighetsdomsstolen i Strasbourg.

Domstolen begrunnet medholdet med at fransk sekularisme, eller fransk laïcité, er et grunnlovsfestet prinsipp som ligger til grunn for den franske republikk, og at forsvaret av laïcité synes fundamentalt, spesielt i skolen. Med dette legitimerer domstolen de om lag 100 utvisningene av muslimske skolejenter som fant sted på 90-tallet, og gir Frankrike grønt lys til å stramme inn lovverket ytterligere overfor sin muslimske minoritet.

Forsvarere av fransk laïcité hevder gjerne at Frankrikes skolepolitikk må forstås i lys av deres særegne historie. Skillet mellom politikk og religion i Frankrike er resultat av en lang kamp for å få bukt med kirkens og adelens privilegier. Dette har ført til at Frankrike skyr gruppeprivilegier som pesten. Gruppetilhørighet betraktes den dag i dag som en potensiell trussel mot den republikanske enhet som det identitetsbærende fellesskap. Og fordi det hersker enighet om at skolens oppgave er å oppdra barna til å bli autonome borgere som kan bidra til å utforme morgendagens republikanske fellesskap, må elevene lære å frigjøre seg fra de små fellesskap på skolen.

Problemet med denne forståelsen, er at den på ingen måte legitimerer forbudet mot religiøse symboler i skolen. Tvert i mot gir denne forklaringen styrket grunn til å minne franskmenn om at den historiske pendelen er i ferd med å svinge over til den andre ytterkant. Å nekte elever adgang til den obligatoriske undervisningen fordi de viser en sterkere lojalitet til en religiøs tradisjon enn til det republikanske kravet om nøytralitet, minner mistenkelig om det gamle regimets krav om total underkastelse.

Det nåværende lovforslaget om å forby burka og niqab på fransk jord er et autoritært forsøk på å tvinge noen til frihet. Men tvungen frihet kan aldri bli noe annet enn tvang. Hvis hensikten er å støtte kvinner som utsettes for tvang eller undertrykkelse, finnes det bedre løsninger enn lovforbud. Med lovforbud risikerer man å straffe dem man ønsker å frigjøre, fordi de som virkelig er utsatt for tvang mest sannsynlig vil få husarrest om loven gjennomføres. Og de som bærer niqab eller burka frivillig vil neppe få styrket sin republikanske troskap gjennom et slikt lovforbud. Tvert i mot vil en sunn reaksjon være å gjøre opprør mot den republikanske paternalismen.

Forslaget viderefører det verste i Frankrikes revolusjonære arv, og bør møtes med internasjonale reaksjoner. Det er på sin plass og minne franske laïcité-forkjempere om at det ikke bare er religiøse ledere som må innse grensene for sin makt. Det gjelder i aller høyeste grad også frihetens fanebærere.