Er ABB vår Che Guevara?

For en tid siden fikk guttungen vår en boks til å ha cd-platene sine i. Det er kanskje mer et futteral enn en boks, men den gjorde da nytten inntil også han fikk seg en i-pod. Men slike futteraler var gode ha, det ble mer orden på platene da. Selv 7 år gamle gutter liker å ha det ryddig på rommet sitt.

Men hvorfor skrive om et cd-futteral? Jo, dere ser at dette futteralet er prydet med et bilde av Che Guevara og ordet Revolution . Jeg husker at jeg sukket da han fikk det, uten at jeg gjorde stort mer enn det. For guttungen ble stolt og syntes bildet var stilig. Teksten forstod han ikke, og en reaksjon fra meg ville han ikke forstått, så jeg lot det bli med mine sukk. Men jeg tenkte, hvordan er det er mulig at en morder kan pryde alt fra t-skjorter til cd-futteraler? Hvilke tanker gjør familiene til ofrene seg? Synes de det er greit at vestlige ungdommer bruker bildet av en drapsmann som en del av deres mer eller mindre håpløse opplevelse av stil og identitet? For Che Guevara var egentlig ikke noe mer enn det, en morder. Å skjule drap bak et ønske om revolusjon er ikke annet enn forrakt for livet og hån av de stakkarene som har rotnet i cubanske fengsler. Men vi lar ham altså pryde våre t-skjorter, og jeg kan ikke forstå hvorfor.

22.juli fikk Norge sin egen revolusjonære morder. Han prøvde å gjennomføre en privat væpnet revolusjon, og jeg lurer; vil ABB en gang i fremtiden pryde t-skjorter i Sør-Amerika? Hva vil familiene til våre ofre tenke og tro dersom det blir tilfellet? Nå tror jeg ikke at det kommer til å skje, for det er underlig dette hvordan vi forholder oss til vold begått fra venstresiden sammenlignet med den som kommer fra høyre. Nå er egentlig ABB uinteressant her, han er nesten umulig å plassere ideologisk, men på venstresiden er han definitivt ikke, selv om han var inspirert av RAF. ABB er en enslig svale i det ideologiske landskapet. Men terrorister fra venstresiden derimot, de kan risikere å bli kultfigurer. Hvorfor er det slik? Hvorfor er det greit å gå med Lenin, Stalin og Mao på brystet, mens Mussolini, Franco og Hitler vekker berettiget avsky? Hva er det med den røde volden som gjør den så spiselig for oss? Teller vi antall døde kommer ikke venstresiden spesielt godt ut, snarere tvert imot, og stadig lever millioner av mennesker under uhyggelige forhold i kommunistiske regimer, men vi frykter ikke våre egne marxister av den grunn. De er jo så få, og partiet Rødt har tatt avstand fra væpnet revolusjon, som om det skulle bety noe fra eller til. Det er ikke slik at din akademiske karriere går fløyten om de finner ut at du er marxist, ofte skjer det motsatte, du blir interessant, du blir en samfunnsrefser, en samfunnsengasjert person, ja, en som mener noe. Og bildet av Mao på veggen er en del av din identitet, du tøyser ikke med den. Du kan til og med bli statsråd i en Ap-regjering uansett hvor blodrød fortiden din er, og i SV står man med armene hevet og hånden knyttet som om de var undertrykte slaver. Men det er Norge vi snakker om, ikke Kina eller Vietnam.

Har du en fortid som brun er imidlertid løpet kjørt, uansett hvor mye du tar avstand fra gamle ideer. En gang brun, alltid brun. Ingvar Kamprad kommer ikke bort fra sin fortid som nazist, hans beklagelser teller åpenbart ikke, beklagelser vi ikke hører fra venstresiden synes å telle mer. Har du vært aktiv i SV, hyllet DDR og det kommunistiske paradis, er det ingen grunn til å nektes å tale i Stavanger Domkirke. Døde østtyske flyktninger er tause, de visste åpenbart ikke sitt eget beste, og her blander man ikke religion og politikk, for sosialismen er jo sannheten.

Klassekampen blir lest, sitert og redaktøren holdes frem som sannhetens talerør. Å påpeke at man muligens bør være litt skeptiske til hva det ytterste venstre oppfatter som riktig, blir av pressefolk stort sett oppfattet som en personlig fornærmelse, og imens lønner den norske stat palestinske terrorister som sitter fengslet i Israel. Okkupasjon skaper terror, hevder venstresiden, og aksepterer drap på barn. Man argumenterer ikke mot sannheten.

En kollega av meg sa at det er en kvalitativ forskjell på rød og brun vold, og jeg lurte på om ofrene mente det samme. Den røde volden var åpenbart godt ment, og da ble kritikken på en måte litt usaklig. Marx’ ideer var jo så gode, ja, i prinsippet i alle fall, det var bare det at mennesket ikke var modent til å realisere ideene på en rettferdig måte. Hensikten var jo alles beste, uten at det åpenbart var relevant å spørre folket først Den brune volden derimot, den var bare ond, den hadde ingen målsetting utenom ondskapen selv. At noen av oss også oppfatter det klasseløse samfunnet som en smule utrivelig teller ikke, vi har bare ikke innsett hva som er sant.

Vi sørger over våre, men den norske stat lønner palestinske drapsmenn som soner i Israel. Abdallah Banghouti har nesten like mange liv på samvittigheten som ABB. Familien hans er sikret økonomisk med hjelp fra Norge. Noen vil kalle det klokt diplomati, andre vil si at det er i dette landskapet ABB er blitt formet.

Selv overvåking blir annerledes når det er potensielle brune terrorister vi snakker om. At venstresiden selv anklaget storsamfunnet for ulovlig overvåking, og fikk Lund-kommisjonen med seg på det, gjør dagens politiske virkelighet til en surrealistisk opplevelse. Overvåkingen av dem var etter sigende et overgrep, nesten som politisk forfølgelse å regne, at de hadde vært allierte med demokratiets fiender betydde ingenting. Europas erfaringer med venstreekstrem terror hadde åpenbart ikke noe med saken å gjøre. De som arbeidet for revolusjonen fant seg ikke i at demokratiets forsvarere beskyttet seg.

Men tidene forandrer seg. En gal manns verk gjør at SVs Bård Vegar Solhjellforlanger at PST starter overvåking av høyreekstreme, uten at noen synes å forstå at det innebærer overvåking av alle som kritiserer den konsensus  SV forlanger, for ABB fremstod ikke som spesielt radikal før terroren, og SVs krav viser at de oppfatter alle opposisjonelle som potensielle terrorister. Solhjells ønske tydeliggjør at venstresidens opplevelse av overgrep er en studie av relativismens sanne ansikt; Ondskap er først og fremst det som rammer dem selv og dem de sympatiserer med.

Jeg beklager, men jeg klarer ikke å se forskjell på rød og brun vold, jeg klarer ikke å se forskjell på ABB, Hamas og Che Guevara. Deres virkelighetsoppfatning er forskjellig, det er riktig, men deres virkemidler er og blir de samme, og neste gang du ser en t-skjorte med bilde av Che på, bør du tenke på ofrene på Utøya og Oslo den 22.juli og vurdere om det hadde vært greit med et bilde av ABB i stedet.