Verdidebatt

Et nyansert homofilisyn?

I Kirkevalget, eller rettere sagt i all særdeleshet bispedømmerådsvalget er det gjerne homofilispørsmålet som blir sentralt. Men er alt svart eller hvitt? Hva med oss som beveger oss i gråtoner?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Disse har intervjuet kandidater og lansert sine lister med hvilke kandidater de anbefaler sine tilhengere å stemme inn i bispedømmeråd og Kirkemøte. Jeg er blant disse kandidatene, og det jeg får tilbakemelding på fra andre er at jeg er utydelig i hvor jeg står i "homofilispørsmålet".

Dette er noe jeg har reflektert mye over selv, og jeg har slått meg til ro med at jeg ikke vil plassere meg selv tydelig i noen av leirene. Så kan man spørre: Hvorfor?

Jeg tenker at dette er en sak med veldig mye engasjement og følelser i begge leire, både på den veldig konservative siden og den veldig liberale siden. Den rokker ved noe grunnleggende i utrolig manges menneskesyn. Jeg velger å kalle meg selv nyansert i denne saken. Jeg tenker at man i et organ ikke bare kan ha kandidater som står veldig sterkt på den ene eller den andre siden i enkeltsaker, og spesielt ikke i saker som det ligger så mye følelser i som denne. Hvorfor kan ikke vi i kirkesaker, som i politikken generelt, ha et "sentrumsområde"?

Jeg kjenner mange homofile, og det gjør meg vondt å høre hvor uvelkomne en del føler seg i kirken. Samtidig er det trist å lese hvordan Carissimi-prestene opplever sin situasjon.

Når denne saken skal behandles på Kirkemøtet i årene som kommer, er måten den behandles på utrolig viktig. Alle skal høres, og vi må i fellesskap forsøke å komme frem til en løsning alle kan leve med. Jeg ser meg selv som en kandidat som vil jobbe spesielt mye med dette i den prosessen, skulle jeg bli valgt inn.

I økumenikken snakker man mye om hvordan man skal akseptere og respektere hverandre, uten å måtte "konvertere" til samme syn som den man samtaler med, og konsensusbegrepet brukes mye. Dette er på samme måte ikke noe som kan avgjøres ved simpelt flertall på et eller annet kirkemøte, vi må bruke den tiden vi trenger på å komme frem til noe vi kan samles om.

En overkjøring fra én av sidene i denne saken vil gjøre at den andre siden vil føle seg krenket, og splittelsen i kirken vil øke. Med samarbeidsvilje og tålmodighet kan det meste la seg gjøre, men om en gruppering setter seg på bakbeina vil ikke noe skje. Behandlingen av denne saken er, og må være, en samarbeidssak.

Samtidig må ikke dette bli et valg der kandidater velges inn utelukkende på grunn av homofilisyn. Kirken har mange andre saker den må behandle, og det må absolutt ikke glemmes. Gudstjenesteoppslutning, skaperverksforvaltning, rekruttering, kirkeordning og mye mer står på dagsorden for de neste fire år (det skal sies at Raus Folkekirke også har spurt om mye av dette og tatt det med i utformingen av sine kandidatlister).

For å bruke et uttrykk som kommer frem til stadighet i økumenikken: vi må søke kristen enhet, ikke splittelse. Som Jesus selv ba: Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. [joh 17,21]

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt