Grunnskolen er ikke til for livssyn

Grunnskolen er til for læring i grunnleggende kunnskap elevene vil trenge for å utøve sitt voksenliv.  Det forunderlige, i det minste mener jeg det, er at engasjementet fra foresattesidene ofte ser ut til å konsentrere seg om alt utenom selve kunnskapsdannelsen i de viktige basisfagene. Dette kan skyldes at vi som foresatte tror at det vi lærer våre barn hjemme, som ikke er hovedfokus i skolehverdagen, får for liten plass i skolen.

Men snur vi på det kan vi jo stille oss spørsmålet om hvorfor vi er så lite interessert i hva skolen egentlig lærer våre barn av kunnskaper i basisfagene norsk, matte, biologi, samfunnsfag, fremmedspråk, kropsøvning, mat og helse og så videre.

For de fleste som har vært på et foreldremøte vet at det som ikke omtales eller debatteres er om elevene vitterligen lærer noe når man planlegger grillfester synser om bråk og uorden krangler om turer og egenbetaling og akker seg over alle som ikke er der men som burde være der.

Fritiden elevene har til rådighet er elevenes og hjemmets domene, her kan de boltre seg som de lyster men for mange er ikke dette godt nok. Det virker som om fritidssyslene ikke får sin rettmessige plass om de ikke også promoteres og stappes inn i en ellers tettpakket skolehverdag. Alle skal med ser ut til å være mantraet for oss på utsiden, vi må få vår rettmessige plass i elevenes læringsarena for det er så vanskelig og trøblete å skulle samle disse håpefulle på fritiden, på skolen sitter de jo stille som lys samlet og bare venter på all den viktige informasjonen vi forestatte mener de bør få.

Tausheten vi selv står for når det kommer til om elevene virkelig lærer noe på skolen i de viktige grunnfagene viser vel langt på vei hvor vi har fokus og det gir en god pekepinn på hvorfor mange elever faller ut etter endt grunnskolegang. Plutselig sitter de der som voksne mennesker frustrerte over at den kunnskapen deres forestatte menter var så uendelig viktig for dem i deres fremtidige voksenliv ikke er etterspurt av hverken samfunnet eller jobbmarkedet.

Det er ikke mange arbeidsgivere som etterspør mennesker med gode evner i avsluttningsfester, ballbingesparking, livssynskunnskap eller fritidssysler. De ønsker og ansetter mennesker med god skolsk kunnskap i basisfagene. At noen også synes det er interssant at man har spilt på lilleputtlaget eller sunget i tensing blir en marginal kuriosistet.

Våre barn blir desverre ofte ikke bedre enn det vi som foresatte har av ambisjoner for dem, der kan det virke som om mange foresatte rett og slett har en forstemmende evneoverføring til den kommende generasjon. Vi prioriterer våre egne preferanser uten å skjele til hva som virkelig er viktig for våre håpefulle resten av deres liv.