Asbjørn Kvalbein

65

Mørkest før soloppgang

Publisert: 21. sep 2009

Den verdenskjente komponisten George Friedrich Händel var forfulgt av uhell. Han hadde den ene gjelden større enn den andre, han gikk gjennom den ene fortvilelsen etter den andre. Han fikk en hjerneblødning slik at han ble lammet i den høyre siden. Gjennom fire år kunne han verken gå eller skrive. Legene nærmest ga ham opp. Han skrev flere operaer, men så havnet han i alvorlig gjeld på nytt. Seksti år gammel følte Händel at livet hans var forbi.

 Da ble han utfordret av en venn, som ba ham skrive en religiøs opera. Han leste i Bibelen og bestemte seg for å gå i gang med et oratorium om Messias. Gjennom 24 dager spiste han nesten ikke en brødbit. Han arbeidet fanatisk for å skrive om Messias, om Jesus Kristus, både om profetiene, om Jesu fødsel, liv, død og oppstandelse. Mange mener at Händels Messias er det mest fremragende oratoriet som noen gang er skrevet.

 Det storslåtte kan komme fra forbløffende mennesker, uventede steder og fra overraskende perioder av en persons liv. Det skjønner vi fra Bibelen, der det fortelles om disiplene til Jesus. En gang følte de seg mislykkede i det som de var ganske gode til, nemlig å fiske. Det var blitt svarte garn. Men Jesus ba Peter og de andre om å prøve på nytt. De hadde nok en sterk følelse av at det ikke nyttet. Peter sa: «Mester, vi har strevd hele natten og ikke fått noe.» Det er som han sier: I dag er det håpløst. Men Peter viste likevel sin tro ved å si til Jesus: «Men på ditt ord vil jeg kaste ut garna.» Da holdt nota på å revne, så full ble den av fisk.

 I Bibelen ser vi mange eksempler på at menneskelige nederlag og tragedier blir etterfulgt av storverk og underlige demonstrasjoner av Guds kraft. Tenk på den gamle beretningen om vannflommen. Da alt på jorden var oversvømt, grep Gud inn og skapte en ny begynnelse ved hjelp av Noa og familien hans. Enhver regnbue er en påminnelse om denne hendelsen.

 Men det er mange andre eksempler i Bibelen.

 Det gamle Egypt ble rammet av ti plager, helt til Herren fridde ut folket sitt fra slaveriet.

 Byen Jeriko ble ødelagt, men ut fra dette ble det født en ny nasjon i et lovet land.

 Ved Jesu død kom frelse til hele menneskeheten. Og etter mange veer i denne verden skal det fødes et nytt rike, Guds evige Rike, der Kristus er konge.

 Gud er glad i sine barn både i gode og onde tider. Men han trer sterkere frem i livet vårt når vi opplever tøffe tider.

 Mennesker som flykter fra all slags motgang, kan komme til å flykte fra den beste muligheten til å vokse.

 For å si det slik: Like bak fjellet er det en vakker dal. Men du må klatre til topps for å få se den. Det er alltid mørkest før soloppgangen begynner. Har vi gått lenge i Guds skole, kan vi begynne å ane noe av det gledelige ved at motgang i et større perspektiv er medgang.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Mette Solveig Müller

57 innlegg  4939 kommentarer

Godt å lese

Publisert nesten 11 år siden

Det var godt å lese dette innlegget :) 

Det er så sant så sant.  Vi har erfart det i "småskala" i våre egne liv, - men det gjelder nok også i et større perspektiv som vår kultur og sivilisasjon. Men da handler det om at vi evner å se etter det som er godt - gi vår energi til det - slik at det er det gode som vokser i alt og alle.

Det er sagt at mørket ikke har sin egen eksistens. - Det er bare fravær av lys!

Ditt innlegg var "Et lys i mørket".

mvh  Mette

Kommentar #2

Solveig Johanne Grønstøl

75 innlegg  350 kommentarer

Tusen takk

Publisert nesten 11 år siden

Takk for at du delte dette:-) 

Kommentar #3

Kjell G. Kristensen

119 innlegg  13843 kommentarer

Re: Mørkest før soloppgang

Publisert nesten 11 år siden

Flott innlegg dette!

Menneskenes motgang gav meg erindringer om stoff jeg tidligere har lest om at jorden ikke lengre er ung. Jo svakere verden blir på grunn av sin alderdom, desto større ulykker vil ramme den. Apokryfene fra 4.Esra, 14.10 -17 gir opplysninger om dette, men et annet sted har jeg lest at det er fra de svakeste redningen skal komme.

1.Kor.12.21-25 forteller litt om dette i form av en illustrasjon av kroppen:

Øyet kan ikke si til hånden: Jeg trenger deg ikke! - eller hodet til føttene: Jeg har ikke bruk for dere!

Men tvert imot: De lemmer på legemet som synes å være de svakeste, de er nødvendige.

De lemmer som vi synes er mindre ære verdt, dem kler vi med desto større ære, og dem som vi blyges ved, kler vi med desto større bluferdighet.

Våre edlere lemmer trenger ikke til dette. Men Gud satte legemet slik sammen at han gav de ringeste størst ære, for at det ikke skal være splittelse i legemet, men lemmene ha samme omsorg for hverandre.

Vers 27 sier det til slutt slik: Dere er Kristi legeme, og hver for seg hans lemmer.

Derfor er jeg absolutt enig i konklusjonen at motgang er medgang, eller slik Matt.11.28 sier det: Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere