Meningsløst kirkevalg?

I et innlegg på E24 og på Kirkevalgets blogg kommenterer Elin Ørjasæter det kommende valget i Den norske kirke, og hevder at det å stemme i kirkevalget er som å stemme ut i tåka. Når man ikke vet noe særlig om hvem kandidatene er eller hva de står for, er det vanskelig å vite hva valget egentlig står om.

Ørjasæter har absolutt et poeng. Hadde Ørjaseter lett litt bedre på nettstedet kirkevalget.no, hadde hun riktignok funnet flere opplysninger om kandidatene. Når det gjelder kandidatene til bispedømmerådene/Kirkemøtet hadde hun også kunnet lese hva de har svart på spørsmål fra valgkomiteene i de ulike bispedømmene. Her er imidlertid problemet at valgkomiteene i liten grad har stilt spørsmål om mer kontroversielle tema. Å lese at kandidatene er for barn og unge i kirken eller at de vil at de ønsker engasjerende gudstjenester, gir ikke særlig hjelp til å skjønne hvor skillelinjene går.

Hva kan forklaringen på denne utydeligheten i presentasjonene være? Tradisjonelt har man i norsk kirkeliv ikke vært redde for konflikter og kontroverser. Slike konflikter har i mindre grad preget det kirkelige demokratiet. I mange viktige saker har man lagt vekt på å finne kompromisser og konsensus. På det siste Kirkemøtet var det en mengde avstemninger om detaljer, mens hovedlinjene gikk enstemmig gjennom.

Én grunn til dette er at man som kirke opplever seg å være i en forhandlingsposisjon overfor Staten og politikerne. Jo mer enig man er, jo sterkere vil man stå i forhold til en stat som fortsatt holder kirken i et forholdsvis fast grep. En kirke som er mer selvstendig i forhold til staten vil trolig i større grad våge å slippe uenigheten løs.

Et annet strukturelt forhold forklarer også hvorfor det er vanskelig å se skillelinjene, nemlig mangelen av et partisystem. Når vi opplever at det er lettere å orientere seg i de politiske valgene, er det fordi vi ikke trenger å bry oss så mye om enkeltpersoners meninger, men kan se på hva partiene mener. Det gode med partiene er dessuten at de ikke bare står for noe i enkelte saker, men har et helhetlig program.

Kanskje må det dannes kirkepolitiske partier for å få det kirkelige demokratiet til å fungere skikkelig. Eller kanskje vil slike partier føre med seg sementeringer av blokker og motsetninger som vi helst vil unngå. Her finnes det ikke noe entydig svar, men spørsmålet bør diskuteres.

De tilløp til aksjoner og grupperinger som har vært omkring kirkevalget har typisk nok dreid seg om enkeltspørsmål. Både i det forrige og dette valget ser det ut til at det store spørsmålet vil være synet på om kirken bør innføre en vigselsliturgi for samkjønnede par. En aksjon med navnet Raus folkekirke har riktignok stilt åtte ulike spørsmål til bispedømmerådskandidatene. De fleste spørsmålene handler imidlertid om slikt de fleste vil være enig om, og det som synes å være det avgjørende kriterium for "raushet" etter aksjonens mening, er holdningen til ekteskapsliturgien.

Mer entydig orientert ut fra denne ene saken, men med motsatt fortegn, er MorFarBarn.no som på sin nettside sier at de snart vil offentliggjøre sin anbefaling av kandidater som går imot å innføre en kjønnsnøytral ekteskapsliturgi.

Gitt de rammebetingelser som finnes for valget, har de som skal markedsføre kirkevalget ingen enkel oppgave. Det at valgalternativene i noen grad kan fortone seg som uklare, søker man i noen grad å kompensere gjennom å markedsføre selve valget. Budskapet synes å være at det viktigste er at man stemmer, ikke hvem man stemmer på. Et noe merkverdig utslag av dette er at man på en egen kirkevalgsblogg har invitert en rekke personer som ikke selv er kandidater til å skrive innlegg, mens kandidatene er henvist til kommentarplass. Det er også grunnen til at jeg publiserer dette innlegget på Verdidebatt, ikke på kirkevalgsbloggen.

Som en del av markedsføringen av valget arrangerer man også et debattmøte på Litteraturhuset 8. september. Dersom man legger den samme logikken som fra kirkevalgsbloggen til grunn vil det bety at panelet vil bestå av eksterne synsere, mens kandidatene ved valget noen dager senere er henvist til tilhørerplass. Det vil i så fall ikke være noe godt bidrag til å tydeliggjøre alternativene i kirkevalget.

Et demokratisk valg kan nemlig ikke abstraheres fra hvem som stiller til valg og hva de representerer. Kirkevalget er rett og slett valget mellom de kandidater som stiller til valg, verken mer eller mindre.

Harald Hegstad er kandidat til Oslo bispedømmeråd ved kirkevalget.