Det er direkte ukristelig å hevde at Bibelen er en kokebok
med oppskrifter på politiske løsninger. Det finnes i Norge
praktiserende kristne i alle partier. Når kristentroen påvirker noen
politikeres avgjørelser for eksempel i lovgivningen er naturligvis det
helt legitimt. Men en slik kristen påvirkning gir ikke avgjørelsen en
kristen legitimitet. Hvis noen hevder det blander de det verdslige og
det åndelige regiment sammen og gjør kristendommen til en lovreligion.
Jeg prioriterer daglig hva jeg skal irritere meg over. Men debatten om
hva som er kristelig politikk som reises under hver valgkamp, har jeg
ikke helt klart å la være å irritere meg over. For når det går mot
valg, blir det ofte et tema om hvordan det kristne folket bør stemme.
Etter 22.juli har vi opplevd hva som binder oss sammen i landet her
høyt mot nord. Vi må gå til stemmeurnene 12.september for å vise at
vi vil verne om disse verdiene.
For det er viktig å ta vare på disse grunnverdier. Vi har blitt flinke på
likhet i kongeriket selv om levekårene for mange ikke er gode nok.
Vi har et stykke igjen å gå når det gjelder mangfoldet, det flerkulturelle
Norge.
Dersom samfunnet lar grunnverdiene flyte, vil markedet overta hele
styringen. Da vil de svake tape! Felles for oss kristne er en jo
nettopp en tro som utfordrer til engasjement for fattige, svake og
de som faller utenfor. Og en rettferdig fordeling.. Derfor er det viktig at
enkeltindividet ikke settes fremfor fellesskapet. Og det skal et visst
mot til å stemme på partier som gjennom ”sine kristne grunnverdier”
skaper angst for det ukjente og fremmede! For det er langt fra det
jeg vil kalle en kristen politikk!
Vi bør legge vinn på å bygge det politiske arbeid påverdier
som rettferdighet, fellesskap, omsorg og kjærlighet, noe som har preget nasjonen
etter 22.juli.
For kommunevalget 12. september handler dypest sett om verdier!