Den nye samtidsromanen

Vi har nå på mange måter fått et sikkerhetsnett for de sterke. Borgeren – eller rettere klienten kunden pasienten – skal nå ha en rekke minimumsrettigheter som den offentlige sektor skal garantere. Det er godt ment men det koster mye. Et enormt byråkratisk apparat skal holde styr på regnskapet mellom det offentlige og den enkelte. Og i denne prosessen er den ansvarlige borgerrasen som tar ansvar og bryr seg i ferd med å dø ut.

Jeg savner en fortelling som vi alle opplever som vår. En fortelling om hva som er vårt verdigrunnlag, om det som er limet som binder oss sammen. En fortelling om samfunnet politikken arbeidslivet skole og utdanning. Og integreringen. Vi har bruk for denne historien for å oppleve fellesskap og tilhørighet etter 22.juli. Den vil forklare oss hvem vi er hvor vi skal. Og ikke minst den vil samle oss alle som nordmenn

Symptomatisk for de fleste partier i dag er fokuset på enkeltmenneske og dets rettigheter. Det er viktig at den enkelte borger- eller kanskje rettere kunde – får den vare han/hun har krav på. De skriver fortellinger om hva den enkelte kan vente seg av velferdssamfunnet mens de lytter til de politiske meningsmålinger!

Jeg håper arbeiderbevegelsen kan skrive den store samtidsromanen som kan peke på våre felles moralske grunnverdier som kan veves sammen i et teppe morgendagens Norge. En felles fortelling er en god kur mot stress og depresjoner. Vi har bruk for den alle – for den peker på noen idealer og forskriver noen regler for atferd. Og ikke minst – den gir oss framtidsoptimisme og mot til å leve i et velferdssamfunn med fellesskap