Asbjørn Kvalbein

65

Ekte og sårbar

Publisert: 16. sep 2009

Jesus vant seg aldri disipler under falske forutsetninger. Nei, aldri. Han gjemte aldri sine sår. I stedet erklærte han: «Se mine hender og føtter.» Det eneste han virkelig var ivrig etter å vise frem etter oppstandelsen, var sårene sine.

 Sår er ekte tegn på trofast disippelskap og sant åndelig lederskap. Nå mener ikke jeg at de fleste kristne skal ha arr etter piskeslag eller tortur fordi de er troende. Men livet kan påføre oss sår som ikke syns. Et handikap, en sorg, et savn, en urettferdighet som vi lider under.

 Nå er det enkelte som ikke vil vise frem at de er såret eller sårbare. Det skal være en hemmelighet, ja, de ser det som et nederlag. Men er det så stas å bære en slags glorie i andres øyne? Kan det ikke tvert imot virke frastøtende? Fremfor alt: Er det i samsvar med sannheten?

 Den kjente amerikanske pastoren Rick Warren har i bloggen sin skrevet om det å være sårbar som kristen, og han peker på noen plussider ved sårbarhet.

 1. For det første er det sunt følelsesmessig. I Bibelen skrev Jakob: «Bekjenn derfor deres synder for hverandre og be for hverandre, for at dere kan bli helbredet.» Det er usunt å bære en maske, det krever en masse energi, ja, hos noen kan det føre til depresjon, utbrenthet og sykdom.

 2. For det andre får du styrke ved å vise svakhet. Jakob skrev også: «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.» Du kan ikke gjøre tjeneste uten Herrens nåde og kraft. Hvordan får vi da nåde? Svaret er: Ved å være ydmyke. Gud elsker å overvelde oss med sin nåde når vi innser hvor svake vi virkelig er.

 3. For det tredje skaper det gode relasjoner mellom venner og medarbeidere når vi ikke legger skjul på at vi er svake. De ekte og sårbare virker tiltrekkende på mennesker. Paulus var ikke redd for å la masken falle. Han skrev: «I inderlig kjærlighet til dere ville vi gjerne gi dere ikke bare Guds evangelium, men også vårt eget liv.» Han var åpen og utleverte seg selv. Han la vekt på å få et personlig forhold til de troende i menighetene. Når du er ærlig, vil folk sette stor pris på å være i nærheten av deg. Folk klarer ikke å få et forhold til det fullkomne. De vil oppsøke det sant menneskelige. Dessuten vil du oppdage at når du viser litt sårbarhet, får du del i et fellesskap på et nytt nivå. Føler du deg ensom? Kanskje er grunnen at du ikke er åpen, du vil ikke vise svakhet.

 4. Sårbarhet og svakhet oppmuntrer også andre til å kaste masken. De skjønner at det ikke er farlig å komme ut av skjulestedet de er i. Kan du være ærlig, kan andre tørre det også. Så kan vi sammen arbeide med det som er vanskelig. Det blir ny dybde i fellesskapet.

 5. Det er mye viktigere å være et vitne enn en fremragende taler. De som står frem som enere, kan imponere, og kanskje ikke så mye annet. Men våger du å være personlig og svak, virker du ekte, troverdig og overbevisende.

 Du kan skamme deg over tårene dine, men det gjør ikke Gud. Bibelen beskriver mange ganger personer som seiret, men ikke la bak seg svakhetene sine. Kanskje det er verdt å tenke på: Er jeg ekte, ærlig og sårbar?

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Per Søetorp

101 innlegg  2029 kommentarer

Styrke-svakhet

Publisert nesten 11 år siden

Hei Asbjørn

Takk for stykket ditt, som jeg kjenner appellerer til viktige verdier hos meg.

Dynamikken svakhet-styrke er utvilsomt svært undervurdert.  Man henfaller ofte for lett enten til ene eller andre grøftekanten, uten å erkjenne at de to faktisk er ment å være avhengige av hverandre.  Som motpolene pluss og minus er nødvendig for yteevnen i en elektrisk kabel (med eller uten jordingskontakt..), er dualismen styrke-svakhet avgjørende for i hvilken grad det "lyser" av Guds lys i våre jordiske liv.

Jeg tillater meg å sakse noen linjer fra min siste debattråd "Alle er like gærne!" her på VD:

Viktige forutsetninger for en genuint ny kur ser selverkjennelse og bekjennelse.  Hvorfor sitter det da tilsynelatende så innmari langt inne for politikere og ledere å kunne si det lille ordet ”unnskyld”, ta ansvar og uforbeholdent innrømme feil?  Hvorfor kan man ikke likeså godt vedkjenne seg selv og andre vårt felles behov for nåde, tilgivelse og overbærenhet som mennesker?  Hvor er rimeligheten i å avkreve andre for det vi ikke selv klarer å levere?  Trenger vi virkelig enda flere bevis på vår egen skrøpelighet og tilkortkommenhet for å forstå ”How fragile we are”, som Sting synger?

Å erkjenne egen svakhet, begrensninger og feil fortjener ikke lenger å bli sett på som ynkelig og dårlig.  Tvert imot bør det være et tillitsvekkende sunnhetstegn og et lovende tegn på troverdighet. Bondevik var et strålende eksempel i så måte, da han som landets statsminister våget å være åpen om å ha møtt veggen. Det er noe ynkelig over ledere som konstant viser fram sin blankpolerte ”oppside” av frykt for å miste ansikt, popularitet og terningkast. Ledere som gjemmer seg bak sin egen fortreffelighet, bortforklaringer og politisk korrekte forsvarsbarrikader avslører seg i mine øyne som svake.  Men sterk er den som våger som Paulus gjorde:  Å heller vise svakhet enn mesterskap i tale. Alt taler nemlig for at han nådde mye lengre med det..

Hvor er den leder i dag som ydmykt og bevende våger å be om forbønn og folkets overbærenhet, framfor selvsikkert å satse alle kort på egen kompetanse og tro på egne ressurser?  Hvor er den leder som Ola og Kari kan identifisere seg med, kjenne seg selv igjen i, og som appellerer til hjertet hos den enkelte av oss?  Ikke fordi de er fullkomne – men tvert imot:  For ærlig å vedstå seg sin ufullkommenhet -  og dermed også kanskje viktigste kvalifikasjon for å kunne lede andre.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere