Det er med gru, jeg som ikke tidligere interesserte meg for historie, kjenner på hva vi har med oss i vår kulturelle bagasje? Vår kristne kulturarv?
Hele serien er tilgjengelig for oss i Norge også på nettet! - I går sendte de episode 26 om Algerie og avkolonialiseringen. Link her: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/674996/
...
Det påfallende var, at en hjerneforsker hadde sitt program rett etterpå. Han skulle prøve mennesker i gruppe, i forhold til deres solidaritet overfor den gruppa de selv tilhørte. Det skulle handle om å løse en oppgave i fellesskap, der ingen kjente oppgaven fra før. - Men forskeren hadde plassert en skuespiller i gruppa, som kjente oppgaven og hjalp gruppa til rask løsning. - I intervjuet etterpå, var det ingen som røpet denne skuespilleren! Er gruppetilhørigheten vår så sterk, at vi uansett ikke avslører eget juks eller feil? -
...
Jeg spør meg altså om det er slik vi forholder oss til vår egen grusomme historie? Det er bedre å stå sammen, enn å erkjenne noen av de grusomheter vi i vår kultur faktisk har stått for? Lettere å vise til «de andres feil», enn å trekke egne fram i lyset; - kulturelt som personlig?
I går kom det for eksempel fram, hvordan det var torturmetoder utviklet av de franske styrker i Algerie, som direkte var utnyttet og brukt av amerikanere i Irakkrigen? Det som ga store overskrifter og bare ga utslag for akkurat dem som var fotografert.
Vi fikk høre om hvordan den franske undergrunnsavisa COMBAT http://en.wikipedia.org/wiki/Combat_%28newspaper%29 nettopp sto for å bringe fram i lyset hva som egentlig hendte av grusomheter i Algerie. Interessant da, er hvordan nettopp COMBAT var avisa forfatteren Albert Camus var journalist i som ung. Han har skrevet så mange utrolig mange bra bøker http://no.wikipedia.org/wiki/Albert_Camus utfra sin egen erfaring med krigen og dets menneskelige mangfold. - En forfatter jeg finner virkelig aktuell igjen i vårt tid.
Hvordan klarer vi å bli kjent med slike fakta, uten å arbeide for en større rettferdighet på denne jord? Kanskje er det bare så enkelt, at hver og en av oss trenger å definere seg selv og hva jeg ønsker å stå for? - Hva jeg tror på? - Slik at vi våger å stå oppreist og alene for dette, våger å søke sannhet og ikke støtter meg til dem som fremstår med mer makt og autoritet i samfunnet? - «Det kan være farli det», for slik kan vi fort bli medskyldige?
Hvordan kan vi forholde oss til denne vår europeiske historie med alle dets grusomheter?
Med vennlig hilsen mette