Verdidebatt

Kors og sverd: den kristne militarismens symboler

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg  har  i  to  tidligere  kommentarer  tatt  til  orde  mot  bruken  av  korset  i  det  norske  flagget.  Til  og  med  en  forsker  og  skribent  som  jeg  synes  burde  bedømme  dette  i  idéhistoriske  perspektiver  (slik  vi  er  nødt  til  å  vurdere  det),  har  den  senere  tid  uttrykt  sin  begeistring  for   vårt  nasjonale  korsflagg.  Vi  bør  snarest  innse  at  korset  som  nasjonalsymbol  har  utspilt  sin  rolle.

Det  burde  være  en  enkel  og  selvfølgelig  oppgave  å  fornye  nasjonalsymbolets  innhold  med  tanker  og  forestillinger  som  definitivt  overfører  korsets  voldsmettede  historie  til  kronikører  og  religionsforskere.  Statskirkens  (herskere  og  kirkefyrster)  bruk  av  militært  pregede  symboler  tilhører  en  autoritær  tidsalder.  Det  gir  håp  for  fremtiden  at  den  yngre  generasjon  synes  mer  våken  og  kreativ,  slik  tre  unge  mannlige  kunstnere  i  sommer  demonstrerte  sin  protest  mot  korsflagget  gjennom  en  installasjonskunst  i  Kristiansand.

Den  kristne  romerske  keiser  og  despot  Konstantin  så  (i  følge  tradisjonen)  under  et  av  sine  hærtokter  på  300-tallet  et  kors  forme  seg  på  himmelen,  mens  han  hørte  ordene:  I  dette  tegn  skal  du  seire.  Hans  hoffbiskop  og  biograf,  kirkefader  Eusebius,  uttalte  at  keiserens  seier  "beordret  et  langt  spyd  i  form  av  et  kors  til  å  plasseres  i  hånden  på  en  statue,  i  den  mest  trafikkerte  delen  av  Roma".

Korset  og  sverdet   ble  kirkens  og  kristendommens  viktigste  symboler,  med  terror,  tortur  og  død  til  følge  for  millioner  av  "vantro",  "hedninger"  og  religiøst-teologisk  ulydige.  Kampen  mot  de  "vantro"  ble  siden  alltid  ført  i  den  kristne  gudens  navn,  med  korsets  symbol  på  sine  bannere,  drakter,  emblemer  og  medaljer.

"Ingen  kirke,  ingen  offentlig  religion  i  historiens  løp  har  dekorert  så  mange  krigere  med  sitt  symbol:  den  romerske  galge  -  korset.  Det  ligger  meget  nær  å  anta  at  det  er  en  intim  sammenheng  mellom  disse  fakta  på  den  ene  side,  og  det  gudsbilde,  det  menneskesyn  og  den  historieoppfatning  på  den  annen  side  som  preger  vår  overleverte  folkereligion.  Det  krever  sin  forklaring  at  det  er  folk  som  er  dypt  preget  av  den  kristne  religionen  som  i  de  siste  tusen  år  har  de  fleste  av  verdenshistoriens  kriger  på  samvittigheten  og  som  i  dag  driver  produksjonen  av  draps-  og  ødeleggelsesmidler  høyest  i  været."   (Andreas  Edwien:  Er  kirken  en  fare  for  verdensfreden?,  Human-Etisk  Forbund  1977/1986)

Krigskorset  med  sverd   ble  i  vårt  statskirkeland  utdelt  8.  mai  i  år  til  norske  spesialsoldater,  med  tjeneste  i  Afghanistan  (et  muslimsk land).

Jerusalem  fikk  i  løpet  av  1000-tallet  større  og  større  betydning  i  Vesteuropa.  Jerusalem  ble  oppfattet  som  Den  hellige  stad,  verdens  sentrum.  Der  hadde  korset  blitt  reist.  Mange  pilegrimer  hadde  besøkt  Jerusalem.  Biskoper,  prester,  konger  og  stormenn  konkurrerte  om  å  bringe  hellige  relikvier  hjem  til  deres  egne  kirker.  De  fleste  kirker  ble  utsyrt  med  kristenhetens  viktigste  relikvie,  et  stykke  av  Det  Hellige  Kors.

Tidligere  hadde  kirken  alltid  hatt  et  dobbelttydig  forhold  til  krig,  skjønt  tanken  om  "hellig  krig"  er  gammel  i  kristendommen.  Krig  var  nødvendig  for  å  bekjempe  "det  onde",  men  kristne  soldater  som  deltok  i  krig  (også  såkalt  "rettferdig  krig")  pådro  seg  synd  som  de  måtte  gjøre  bot  for.  Botens  størrelse  var  avhengig  av  hvor  mange  fiender  soldaten/krigeren  hadde  myrdet  (for  bueskyttere  gjaldt  en  standardbot).

Med  korstogene  skjer  et  radikalt  skifte  i  synet  på  krig.  Nå  ble  det  en  botshandling  i  seg  selv  å  gå  til  krig,  vel  og  merke  hvis  det  var  en  krig  mot  de  "vantro".  Ved  å  slå  muslimer  i hjel  kunne  de  kristne  nå  sone  sine  synder  og  gjøre  seg  fortjent  til  Paradis.  Gud  hadde  skapt  en  ny  frelsesvei,  skrev  en  av  samtidens  teologer.  Stormenn  kunne  kjempe  og  slå  ihjel  med  god  samvittighet.

Korsfarerne  kom  fra  alle  samfunnslag  og  fra  alle  Europas  hjørner.  Mange  skandinaver  seilte  gjennom  hele  Gibraltar  og  Middelhavet,  og  noen  kom  helt  fra  Island.  Sigurd  Jorsalfar  er  den  mest  kjente  norske  korsfarer.  I  fødselskirken  i  Betlehem  er  den  norske  krigerkongen  Hellig-Olav  malt  som  en  velkledd  korsridder  med  krone,  glorie  og  bysantisk  kongemantel.  I  hendene  holder  han  korsspire  og   skjold.  Ved  hans  føtter  er  det  malt  en  knelende  pilegrim.       

"Reis  deg,  Gud,  og  døm  din  sak".  Disse  advarende  ord  prydet  Inkvisisjonens  banner  gjennom  århundrer,  sammen  med  det  grønne  kors olivengren  og  sverd.  Den  spanske  Inkvisisjonen  oppmuntret  til  angiveri.  Den  er  blitt  omtalt  som  "et  øye  som  aldri  sov".  Spesielt  dyktige  angivere  fikk  "utmerkelser"  i  form  av  en  dolk  og  en  oljegren  i  kors.  En  konvertert  jøde  kunne  bli  brakt  til  forhør  og  tortur  for  Inkvisisjonsdomstolen  bare  ved  å  gi  barna  sine  gammeltestamentlige  navn,  eller  vaske  hendene  før  man  ba.  De  ble  angitt  for  å  være  "falske  kristne".  Å  gjennomføre  jødiske  seremonier  var  straffbart.  Først  i  1858  fikk  jøder  igjen  adgang  til  Spania.  Det  første  (jødiske)  åpenlyse  bryllup   i  Spania  siden  1492  ble  avholdt  i  1931.

(Inkvisisjonen  utarbeidet  også  lange  lister  over  forbudte  bøker  som  skulle  brennes,  dvs.  skrifter  som  var  farlig  for  kirken  eller  kongemakten.)

På  torturbenken  ble  ofrene  utsatt  for  alt  fra  vanntortur  til  radbrekking  for  å  få  dem  til  å  tilstå  og  angi  andre  "syndere".  I  kanslerpalasset  i  Granada  (Spania)  er  torturkammeret  bevart.  Her  kan  man  bl.a.  se  det  såkalte  globekkenet  der  jernstenger  ble  oppvarmet  med  glør.  Fordi  kirken  i  følge  tradisjonen  ikke  kunne  utgyte  blod,  ble  de  dødsdømte  brent  (man  henviste  gjerne  til  Joh. ev.).  Kjetterbålet  var  i  følge  Inkvisisjonen  bestemt  av  Kristus  selv.  Den  mest  beryktede  storinkvisitor  var  dominikanermunken  TORQUEMADA.

Noen  av  de  mest  pinefulle  former  for  tortur  er  skildret  i  kalkmalerier.  I  Linderød  kirke  i  Skåne  kan  man  se  hvordan  tarmene  til  en  kristen  martyr  langsomt  blir  trukket  ut  av  bukhulen  hans.  Kirkegjengerne  skulle  advares  om  hvor  galt  det  kunne  gå  når  de  brøt  "Guds  lov".  Pisking,  gapestokk  og  henrettelser  samlet  tusener  av  skuelystne  ved  byens  galgebakke  og  på  byens  torg.  Sosial  ydmykelse  var  en  del  av  straffen.  Mot  slutten  av  middelalderen  ble  tortur  mer  skjult  i  godt  gjemte  torturkjellere. Torturmetodenes  grusomheter  toppet  seg  etter  Reformasjonen.  Muligheten  for  å  gi  straffer  i  form  av  bot  og  faste  falt  bort.

Kirke  og  kongemakt  inngikk  i  Reformasjonens  tid  sin  "symbiotiske"  allianse  -  kongen  ble  betraktet  som  innsatt  av  Gud  (den  som  forbrøt  seg  mot  kongen,  forbrøt  seg  mot  Gud).  I  vår  kirkes  viktigste  konfesjonelle  bekjennelse  I  DAG  blir  "muhammedanerne"  eksplisitt  fordømt  (Augustana  art.  1).

I  art.  XXVIII  Om  kirkemakten  står  følgende:

"Øvrigheten  verger  ikke  sjelene,  men  legemene  og  de  legemlige  ting  mot  åpenbar  urett  og  holder  menneskene  i  tømme  med  sverd  og  legemlige  straffer.  Evangeliet  verger  sjelene  mot  ugudelige  meninger,  mot  djevelen  og  den  evige  død...Den  kirkelige  og  den  borgerlige  makt  må  altså  ikke  blandes  sammen...På  denne  måte  skiller  våre  mellom  hver  av  de  to  makters  plikter  og  befaler  å  holde  begge  i  ære  og  anerkjenne  at  begge  er  en  gave  og  en  velgjerning  fra  Gud". 

Martin  Luthers  lære  om  "de  to  regimenter",  sverdet  (den  verdslige  øvrighet)  og  korset   (den  åndelige  øvrighet),  er  mildt  sagt  dobbelttydig.  Vår  protestantiske  og  luthersk-evangeliske  kirkehistorie  de  siste  500  år  viser  da  også  at  disse  to  "regimenter"  har  vært  og  er  intimt  forbundet.  I  det  protestantiske   Danmark-Norge  på  1600-tallet  ble  Moseloven  innført  som  grunnlag  for  all  lovgivning.  Avhugging  av  lemmer  ble  en  vanlig  straff  (eks.  hånd,  finger,  nese,  øre).  Blasfemi  kunne  medføre  at  tungen  ble  revet  ut.  Bøddelens  torturkamre  var  fullt  av  barbariske  instrumenter  som  skulle  forlenge  pinslene.

Med  OPPLYSNINGSTIDEN  ble  rettspleien  gradvis  mildnet  og  omsider  forbudt.

KORSTOGENE

"Gud  vil  det",  jublet  folkemengden  da  pave  Urban  2  i  1095  proklamerte  det  første  korstog.  Man  regner  med  at  opp  mot  350 000  europeere  dro  til  Midtøsten  for  å  delta  i  korstogene,  hvor  målet  var  å  erobre,  forsvare  eller  gjenerobre  Jerusalem.  Korsfarerne  terroriserte  ikke  bare  muslimer  og  jøder,  men  også  de  kjetterske  katarene  i  den  sør-franske  byen  Carcassone.  Like  mange  korsfarere  dro  i  krig  mot  de  "vantro"  i  Øst-Europa,  Baltikum,  Finland,  Sør-Frankrike  og  Spania  langt  inn  på  1400-tallet.  Korstogene  ble  ofte  ledet  av  Europas  mektigste  fyrster,  og  paven  lovet  full  tilgivelse  for  korsfarernes/krigernes  synder.

Gjennom  åtte  korstog  til  Palestina  (1096  -  1270)  var  de  europeiske  korsfarerne  utsatt  for  en  rekke  farer,  ikke  minst  for  å  bli  såret  og  drept  i  kamp.  Så  godt  som  hver  tredje  av  de  mer  velstående  korsfarerne  overlevde  ikke  korstogene  (antall  falne  og  sårede  menige  soldater  var  trolig  langt  høyere,  ettersom  de  ikke  hadde  særlig  gode  rustninger  -  om  de  hadde  noen  beskyttelse  overhodet).  Det  oppstod  derfor  en  rekke  ridderordener  som  hadde  til  formål  å  pleie  syke  og  sårede  pilegrimer  og  korsfarere.

I  1172  sendte  paven  ut  en  befaling  om  "hellig  krig"  mot  de  gjenstridige  folkene  i  Baltikum.  Korstogene  her  pågikk  i  hele  200  år!  Disse  nordiske  korsridderne  -  sverdridderordenen  -  fikk  løfte  om  samme  privilegier  som  korsridderne  i  Det  hellige  land:  himmelens  tilgivelse  for  alle  synder.  Men  det  viste  seg  at  krigermunkene  ikke  var  så  fromme  og  veldisiplinerte  -  de  gudfryktige  krigerne  forvandlet  seg  snart  til  en  bande  som  plyndret,  drepte  og  voldtok.  Dagens  Estland  og  Litauen  ble  erobret  av  sverdridderordenen  i  1207  og  kom  raskt  under  den  romerske  kirkes  kontroll.  Først  etter  200  år  lot  de  siste  litauiske  "hedninger"  seg  døpe.

Noen  av  de  tyske  korsfarere  utførte  fryktelige  massakrer  på  jødiske  menigheter  og  samfunn  i  Rhinområdet  i  mai  måned  i  1096.  De  hadde  oppdaget  at  de  ikke  trengte  å  dra  helt  til  Jerusalem  for  å  kjempe  mot  "Guds  fiender",  når  de  som  hadde  korsfestet  Kristus  bodde  midt  blant  de  kristne.  Jøder  som  ikke  ble  drept  flyktet  til  Sør-Frankrike  og  Nord-Spania.  De  grusomme  detaljer  i  de  kristne  korsfarernes  ville  ferd  gjennom  Europa,  via  Konstantinopel  og  frem  til  erobringen  av  Jerusalem  skal  jeg  spare  leserne  for.  De  kristne  korsfarerne  har  selv  fremstilt  erobringen  som  en  total  renelse   av  byen  i  blod.

"Det  første  korstogets  erobring  av  Den  Hellige  Stad  var  usedvanlig  blodig  og  motbydelig.  De  kristne  korsfarerne  oppfattet  sine  handlinger  som  et  bibelsk  drama,  hvor  de  oppførte  et  dommedagsslag  slik  det  er  beskrevet  i  NT's  siste  bok:  Johannes  Åpenbaring.  Der  står  det  beskrevet  hvordan  Guds  vrede  skal  knuse  de  vantro  i  det  siste  slag,  så  blodet  når  til  hestenes  bisler  i  en  avstand  av  100  stadier  fra  byen.  Korsfarerne  forsto  erobringen  som  Guds  hevn  og  seg  selv  som  Guds  redskaper... Samtidens  muslimske  verden  var  sjokkert  over  grusomhetene,  og  med  god  grunn".   (Kurt  Villads  Jensen:  Korstogene,  Politiken  2005).

Det  første  korstog  førte  til  opprettelsen  av  det  latinske  kongedømme  og  fyrstedømmene  i  Palestina,  som  tross  indre  strid  besto  i  to  hundre  år.  Hvorvidt  de  kristne  korsfarerstatene  i  Palestina  utviklet  seg  til  apartheidsamfunn  er  det  delte  meninger  om  blant  forskere  og  historikere.  Noen  korsfarere  tilpasset  seg  i  noen  grad  de  lokale  skikker,  mens  andre  var  når  som  helst  parat  til  å  kjempe  MOT  de  samme  muslimer  som  de  ellers  kunne  omgås  på  like  fot.  Sikkert  er  det  at  de  erobrede  korsfarerstatene  i  Palestina  ble  sentrum  for  ideologiske  kamper,  hvor  teologer  og  historikere  beskrev  islam  og  hedenskapet  som  et  vrengebilde  av  kristendommen  OG  som  en  stadig  fare  det  var  nødvendig  å  bekjempe  med  våpen.  Langt  viktigere  var  det  kanskje  at  selve  ideen  om  korstog  bredte  seg  ut  over  hele  Europa  og  fikk  en  enorm  innflytelse.  Korstogene  skapte  en  felles  identitet  som  europeere,  og  korstogsideen  levde  videre  i  Europa  og  ble  grunnlaget  for  krig  og  ekspansjon  helt  opp  til  moderne  tid.

Katolske  munkeordener  hadde  bygget  titusenvis  av  klostre  i  hele  den  kristne  verden.  De  nye  klostrene  var  ikke  beregnet  på  fredelig  meditasjon,  men  på  krig.  Munkene  ble  ansett  for  å  være  krigere  som  kjempet  mot  djevelen  og  hans  håndlangere.  De  største  klostrene  ble  rike  og  mektige  som  nasjoner,  og  abbedene  ble  mektige  som  konger  og  keisere.  Dominikanerne  ble  på  1200-tallet  av  paven  satt  til  å  lede  Inkvisisjonen.

TEMPELRIDDERNE  var  en  katolsk  orden  som  ble  grunnlagt  i  1118.  Ni  franske  adelsmenn  søkte  audiens  hos  den  kristne  kongen  Baudoin I  av  Jerusalem.  Disse  ni  ridderne  uttalte  at  deres  mål  var  å  beskytte  landeveiene,  med  særlig  tanke  på  tilreisende  pilegrimer.  De  bygget  opp  sitt  hovekvarter  på  tempelhøyden  (der  Klippemoskeen  ligger  i  dag).  Hvorvidt  de  rekrutterte  flere  tilhengere  og  hva  de  foretok  seg  de  første  ni  årene  i  Det  hellige  land  er  lite  kjent.

En  av  dem  som  bidro  til  ordenens  stiftelse  i  Europa  var  den  hellige  munk,  Bernhard  av  Clairvaux.  I  en  traktat  som  bærer  hans  navn  blir  tempelridderne  holdt  frem  som  representanter  for  "kristne  verdier".  Han  uttaler  følgende:  "En  tempelridder  frykter  verken  demoner  eller  mennesker.  Han  er  heller  ikke  redd  for  døden".  Bernhard  av  Clairvaux's  skrift  "Lovprisning  av  det  nye  ridderskap"  ble  et  av  middelalderens  mest  utbredte  skrifter  om  krig  i  troens  tjeneste.  Et  av  hans  viktigste  tema  er  MARTYRIET.  De  kristne  riddere  tjener  Kristus  med  sitt  sverd.  De  er  ikke  manndrapere  eller  mordere,  for  de  kriger,  slåss  og  faller  i  strid  mot  den  onde  selv  -  djevelen.

TEMPELRIDDERNE  var  Guds,  pavens  og  kirkens  egne  krigere  i  Det  hellige  land.  Da  de  vendte  tilbake  til  Europa  ble  ordenen  på  et  kirkemøte  i  Troyes  i  1128  offisielt  anerkjent  og  opptatt  i  kirkens  tjeneste  som  en  religiøs  orden.  Ordenens  stormester  var  Hugues  de  Payens.  Disse  ridderene  skilte  seg  skarpt  fra  kongens  riddere,  ved  at  de  bar  hvite  ordensdrakter  med  rødt  kors  og  et  sverd  i  hånden.  Det  røde  kors  på  hvitt  symboliserte  martyriet.  Ordenens  regelverk  ble  utformet  av  Bernhard  de  Clairvaux.  Den  kombinerte  et  strengt  klosterliv  med  militær  aktivitet.  I  1136  kunngjorde  paven  at  tempelridderne  ikke  sto  til  ansvar  for  noen  annen  verdslig  eller  geistlig  makt  enn  paven  selv.

Med  korsmerket  på  kappen  ledsaget  tempelridderne  kong  Ludvig  8.  på  det  andre  korstog.  Deres  berømmelse  og  rikdom  økte  det  følgende  århundret.  De  gjorde  seg  ikke  bemerket  bare  på  slagmarken,  men  også  i  finansverdenen.  De  lånte  ut  penger,  transporterte  og  forvaltet  skatter  og  kapital.  Korstogene  var  en  innbringende  inntektskilde.  Tempelridderne  mottok  eiendommer  og  donasjoner  av  konger  og  fyrster  i  hele  Europa.  Ordenens  slott  i  Paris  ble  et  viktig  finanssentrum.  I  sin  storhetstid  eide  ordenen  minst  870  kirker  og  borger,  fra  England  i  vest  til  Det  hellige  land  i  øst.

TEMPELRIDDERNE  var  den  kristne  verdens  hellige  krigere,  kristendommens  elitetropper.  Det  er  blitt  sagt  at  disse  munkene  skapte  den  første  europahæren  og  det  første  tverrstatlige  militærsamarbeidet  i  Europa.  Ca.  1000  riddere  fra  tempelherrenes  orden  og  johannitterordenen  deltok  i  et  av  de  blodigste  og  mest  avgjørende  slag  i  korstogstiden,  slaget  ved  Hattin  vest  for  Genesaretsjøen.  Den  kristne  hæren  led  nederlag  og  Jerusalem  falt  kort  tid  etter  i  muslimenes  hender.

Tapet  av  Det  hellige  land  svekket  ordenens  posisjon  og  anseelse.  Renkespillet  mellom  den  gjeldstyngede  franske  konge  og  den  svake  paven  av  Avignon  bidro  til  ordenens  undergang.  Ordenens  ledere  ble  stilt  for  Inkvisisjonens  domstol,  torturert  og  henrettet.  Flere  hundre   av  ordenens  riddere  endte  på  bålet.  I  1932  ble  tempelridderordenen  offisielt  oppløst.

Krigermunkenes  runde  kirker  (ofte  med  skyteskår)  kan  man  i  dag  besøke  både  i  Frankrike,  i  Segovia  i  Spania  og  på  Bornholm  i  Danmark.  På  en  av  de  hellige  krigeres  gravsteiner  er  inngravert  et  sverd  sammen  med  et  korsmerket  skjold. 

Andre  militante  munkeordener  var  Johannitterordenen  og  Den  Tyske  Orden  (også  kalt  Den  teutoniske  orden).  Denne  siste  fikk  et  dystert  rykte  for  brutalitet.  Den  sprang  ut  av  et  feltsykehus  opprettet  av  tyske  handelsmenn  under  beleiringen  av  den  palestinske  byen  Acre  i  1190.  Ordensmesteren  var  en  bekjent  av  keiser  Fredrik  2.  Ordenens  kjennetegn  var  et  svart  kors  på  hvit  bunn.

Johannitterordenen  (også  kalt  Hospitalordenen)  ble  stiftet  i  1099  i  Jerusalem.  Deres  hovedoppgave  var  i  utgangspunktet  veldedighet  og  pleie  av  syke  og  sårede  pilegrimer.  Men  også  denne  ordenen  hadde  riddere  som  med  våpen  i  hånd  forsvarte  de  reisende  mot  de  "vantro"  muslimene.  Da  tempelridderordenen  ble  oppløst  ble  store  deler  av  dens  eiendommer  overdratt  til  johannittene. I  Europa  fikk  de  stor  støtte  fra  konger  og  lokale  adelsmenn.  Ridderne  fra  johannitterordenen  utviklet  seg  til  de  best  trente  og  utrustede  krigerne  middelalderen  kunne  by  på.  De  ble  militarisert  i  1160-årene,  men  hadde  allerede  i  mange  tiår  fått  landområder  og  borger  å  forsvare  i  de  kristne  kongeriket  Jerusalem.  Johannittene  bar  svart  kappe  forsynt  med  et  hvitt  kors  med  like  lange  armer  -  malteserkorset.

(Til  Danmark  kom  johannittene  i  1160-årene,  og  her  måtte  hver  eneste  husstand  bevilge  dem  en  skatt  på  en  penning.  Den  danske  kongen  Valdemar  I  den  Store  var  dypt  engasjert  i  korstogene).

Overalt  hvor  ridderne  viste  seg  i  sine  korsprydete  våpendrakter  vakte  de  frykt.  Fra  mektige  festninger  kontrollerte  ridderne  (johannittene)  Det  hellige  land  i  hundre  år,  helt  til  muslimene  fordrev  dem  til  Rhodos  og  Malta.  Noen  grener  av  johannittene  eksisterer  den  dag  i  dag.

Nevnes  må  også  den  spanske  Santiago-ordenen,  som  startet  kampen  mot  muslimene  på  800-tallet.  Denne  ordenen  hadde  som  banner  et  rødt  sverdkors  (et  kors  med  liljer  og  spiss  fot).  I  1499  avgjorde  paven  at  kong  Ferdinand  II  av  Avignon  skulle  være  ordenens  stormester.  I  dag  er  Santiago-ordenen  et  katolsk  brorskap  som  står  under  beskyttelse  av  Spanias  konge.  Adelig  herkomst  er  avgjørende  for  opptakelse  i  ordenen.

Tempelriddernes  hemmelige  ritualer  bidro  til  både  å  mystifisere  OG  mistenkeliggjøre  dem.  Deres  æreskodeks  og  religiøse  fanatisme  gjorde  dem  både  fryktet  og  beundret.  Mange  rykter  har  florert  om  ordenens  aktiviteter,  bl.a.  at  de  voktet  over  skjulte  skatter,  som  "paktens  ark"  og  "den  hellige  gral"... I  følge  en  legende  gikk  noen  av  tempelridderne  under  jorden  etter  forfølgelsene  i  Frankrike  og  dannet  FRIMURERLOSJER.  Noen  tror  at  disse  losjene  i dag  skjuler  ordenens  skatter.

En  annen  forklaring  på  FRIMURERIETS  oppkomst  er  håndverkslaugene  i  middelalderen.  Håndverkere  og  kjøpmenn  hadde  sluttet  seg  sammen  i  egne  laug  og/eller  gilder,  alle  med  sine  ritualer  og  symboler.  De  sørget  for  medlemmene  både  i   livet  og  i  det  hinsidige.  Disse  laugene  fungerte  som  et  sosialt  sikkerhetsnett  i  de  nye  kjøpsteder  som  vokste  frem  i  middelalderen.  Kirken  og  laugene  samarbeidet  tett.  Laugene  satte  opp  altere  i  byens  kirker  der  det  ble  lest  bønner  over  sjelene  til  avdøde  brødre.  Laugene  tok  ofte  navn  etter  en  kristen  helgen.  Disse  sammenslutningene  ("brorskap")  hadde  tidlig  inkludert  ulike  samfunnslag  og  yrker.  Da  de  utviklet  seg  til  mer  lukkete   klubber,  oppstod  FRIMURERLOSJENE.  Mange  av  laugenes  hemmelighetsfulle  ritualer  går  igjen  i  frimurerlosjene.  De  første  frimurerlosjene  oppstod  angivelig  i  England  på  1600-tallet.  De  bygget  på  laugenes  troskap  overfor  edsbrødrene  og  overfor  Gud.  Som  symbol  tok  de  steinhoggerens  redskaper:  vinkelen  og  passeren.

Det  religiøst-kristne  militaristiske  vanvidd  har  bølget  frem  og  tilbake  gjennom  hele  1700  år!  Det  er  derfor  få  eller  ingen  kristen-troende  som  kan  påberope  seg  en  såkalt  human  "ekte  kristendom".  Også  protestantismen  genererte  sine  utgrupper,  som  med  sverdet  gikk  løs  på  sine  katolske  "trosbrødre".  Den  nordtyske  byen,  Münster,  ble  valplass  for  plyndring,  skjending  og  uhyggelige  massakrer  i  striden  mellom  protestanter  og  katolikker  på  1500-tallet.  50  år  etter  striden  kunne  borgerne  i  Münster  se  de  dødes  knokler  i  burene  som  var  blitt  hengt  opp  på  kirketårnet.  Religionskrigene  -  og  Barthemoleusnatten  -  er  bare  ytterligere  eksempler  på  den  bedrøvelige  fanatisme  og galskap  de  kristne  europeiske  kirker  utfoldet  gjennom  ufattelige  århundrer.  Den  reformerte  Jean  Calvins  terrorregime  i  Geneve  (Sveits)  er  et  kapittel  for  seg.

Middelalderen  fortjener  i  høy  grad  betegnelsen  "de  mørke  århundrer".  Troen  på  Satan  og  hans  demoners  makt  ble  forsterket  og  utbrodert  i  middelalderen.  En  lærd  kristen  på  1500-tallet  hevdet  at  det  bodde  7405926  demoner  i  helvete.  De  var  fordelt  på  1111  legioner,  hver  med  6666  medlemmer  (en  omvendt  beregning  av  engle-hierarkiet  i  himmelen).  Satan  var  hersker  over  et  glohett  torturkammer  med  mange  avdelinger.

I  en  rekke  avbildninger  av  helvete  fra  middelalderen  er  jødene  spesielt  fremhevet,  gjennom  den  spisse  hatten  -  eller  jøderingen  - som  de  ble  pålagt  av  kirken  å  bære.  Renessansedikteren  Dante  beskriver  de  fordømtes  lidelser  i  groteske  detaljer  i  boken  "Den  guddommelige  komedie".  Også  maleren  Hieronymus  Bosch  (1450  -  1516)  utpensler  de  fortaptes  pinsler  i  helvete.  Død,  dommedag  og  helvete  var  sentrale  motiver  i  hans  malerier.

I  vårt  statskirkeland  i  dag  er  vi  heldigvis  forskånet  for  denne  type  mildt  sagt  heftige  og  groteske  helvetes-beskrivelser.  Men  de  kristen-troende  tror  og  mener  fortsatt  -  i  samsvar  med  kirkens  offisielle  bekjennelse  og  teologi  -  at  det  onde/den  onde  eksisterer  som  selvstendig  reell  makt /vesen  i  verdenDet  betyr  at  vår  europeiske  og  norske  åndskultur  ennå  ikke  er  befridd  for  middelalderens  religiøst-mytologiske  mørke,  og  at  opplysningstidens  begynnende  spirer  til  rasjonalitet,  humanisme  og  demokrati  er  en  kamp  som  må  føres  på  bred  front  også  i  dag.  Vårt  demokrati  er  en  skjør  og  hardt  tilkjempet  samfunnsform,  som  vi  aldri  kan  eller  må  ta  for  gitt.  Vårt  lands  konfesjonelle  og  konstitusjonelle  Statskirke  -  med  sine  udemokratiske  og  inhumane  bekjennelsesskrifter  -  er  en  stående  påminnelse  om  den  oppgave  alle  sanne  demokrater  og  humanister  har.

Det  handler  ikke  om  teisme  eller  a-teisme,  men  om  å  fremelske  og  understreke  "de  human-etiske  og  sosial-etiske  verdier  som  må  skilles  endelig  ut  fra  sitt  nedbrytende,  barbariske  miljø  i  den  kristne  krigs-  og  voldsteologien.  Å  bekjempe  denne  teologien,  å  påvise  og  avsløre  uholdbarheten  i  de  kristne  kirkers  påstander  og  dogmer  om  det  bibelske  gudsbilde  som  en  overhistorisk  ånds-  og  sannhetsåpenbaring,  det  vil  i  dag  være  fredsarbeid  i  beste  forstand".    (Andreas  Edwien)

(Jeg  skal  gjerne  oppgi  kilder  hvis  noen  ønsker  det)

Mvh.  G.  Ullestad

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt