Jeg har i to tidligere kommentarer tatt til orde mot bruken av korset i det norske flagget. Til og med en forsker og skribent som jeg synes burde bedømme dette i idéhistoriske perspektiver (slik vi er nødt til å vurdere det), har den senere tid uttrykt sin begeistring for vårt nasjonale korsflagg. Vi bør snarest innse at korset som nasjonalsymbol har utspilt sin rolle.
Det burde være en enkel og selvfølgelig oppgave å fornye nasjonalsymbolets innhold med tanker og forestillinger som definitivt overfører korsets voldsmettede historie til kronikører og religionsforskere. Statskirkens (herskere og kirkefyrster) bruk av militært pregede symboler tilhører en autoritær tidsalder. Det gir håp for fremtiden at den yngre generasjon synes mer våken og kreativ, slik tre unge mannlige kunstnere i sommer demonstrerte sin protest mot korsflagget gjennom en installasjonskunst i Kristiansand.
Den kristne romerske keiser og despot Konstantin så (i følge tradisjonen) under et av sine hærtokter på 300-tallet et kors forme seg på himmelen, mens han hørte ordene: I dette tegn skal du seire. Hans hoffbiskop og biograf, kirkefader Eusebius, uttalte at keiserens seier "beordret et langt spyd i form av et kors til å plasseres i hånden på en statue, i den mest trafikkerte delen av Roma".
Korset og sverdet ble kirkens og kristendommens viktigste symboler, med terror, tortur og død til følge for millioner av "vantro", "hedninger" og religiøst-teologisk ulydige. Kampen mot de "vantro" ble siden alltid ført i den kristne gudens navn, med korsets symbol på sine bannere, drakter, emblemer og medaljer.
"Ingen kirke, ingen offentlig religion i historiens løp har dekorert så mange krigere med sitt symbol: den romerske galge - korset. Det ligger meget nær å anta at det er en intim sammenheng mellom disse fakta på den ene side, og det gudsbilde, det menneskesyn og den historieoppfatning på den annen side som preger vår overleverte folkereligion. Det krever sin forklaring at det er folk som er dypt preget av den kristne religionen som i de siste tusen år har de fleste av verdenshistoriens kriger på samvittigheten og som i dag driver produksjonen av draps- og ødeleggelsesmidler høyest i været." (Andreas Edwien: Er kirken en fare for verdensfreden?, Human-Etisk Forbund 1977/1986)
Krigskorset med sverd ble i vårt statskirkeland utdelt 8. mai i år til norske spesialsoldater, med tjeneste i Afghanistan (et muslimsk land).
Jerusalem fikk i løpet av 1000-tallet større og større betydning i Vesteuropa. Jerusalem ble oppfattet som Den hellige stad, verdens sentrum. Der hadde korset blitt reist. Mange pilegrimer hadde besøkt Jerusalem. Biskoper, prester, konger og stormenn konkurrerte om å bringe hellige relikvier hjem til deres egne kirker. De fleste kirker ble utsyrt med kristenhetens viktigste relikvie, et stykke av Det Hellige Kors.
Tidligere hadde kirken alltid hatt et dobbelttydig forhold til krig, skjønt tanken om "hellig krig" er gammel i kristendommen. Krig var nødvendig for å bekjempe "det onde", men kristne soldater som deltok i krig (også såkalt "rettferdig krig") pådro seg synd som de måtte gjøre bot for. Botens størrelse var avhengig av hvor mange fiender soldaten/krigeren hadde myrdet (for bueskyttere gjaldt en standardbot).
Med korstogene skjer et radikalt skifte i synet på krig. Nå ble det en botshandling i seg selv å gå til krig, vel og merke hvis det var en krig mot de "vantro". Ved å slå muslimer i hjel kunne de kristne nå sone sine synder og gjøre seg fortjent til Paradis. Gud hadde skapt en ny frelsesvei, skrev en av samtidens teologer. Stormenn kunne kjempe og slå ihjel med god samvittighet.
Korsfarerne kom fra alle samfunnslag og fra alle Europas hjørner. Mange skandinaver seilte gjennom hele Gibraltar og Middelhavet, og noen kom helt fra Island. Sigurd Jorsalfar er den mest kjente norske korsfarer. I fødselskirken i Betlehem er den norske krigerkongen Hellig-Olav malt som en velkledd korsridder med krone, glorie og bysantisk kongemantel. I hendene holder han korsspire og skjold. Ved hans føtter er det malt en knelende pilegrim.
"Reis deg, Gud, og døm din sak". Disse advarende ord prydet Inkvisisjonens banner gjennom århundrer, sammen med det grønne kors, olivengren og sverd. Den spanske Inkvisisjonen oppmuntret til angiveri. Den er blitt omtalt som "et øye som aldri sov". Spesielt dyktige angivere fikk "utmerkelser" i form av en dolk og en oljegren i kors. En konvertert jøde kunne bli brakt til forhør og tortur for Inkvisisjonsdomstolen bare ved å gi barna sine gammeltestamentlige navn, eller vaske hendene før man ba. De ble angitt for å være "falske kristne". Å gjennomføre jødiske seremonier var straffbart. Først i 1858 fikk jøder igjen adgang til Spania. Det første (jødiske) åpenlyse bryllup i Spania siden 1492 ble avholdt i 1931.
(Inkvisisjonen utarbeidet også lange lister over forbudte bøker som skulle brennes, dvs. skrifter som var farlig for kirken eller kongemakten.)
På torturbenken ble ofrene utsatt for alt fra vanntortur til radbrekking for å få dem til å tilstå og angi andre "syndere". I kanslerpalasset i Granada (Spania) er torturkammeret bevart. Her kan man bl.a. se det såkalte globekkenet der jernstenger ble oppvarmet med glør. Fordi kirken i følge tradisjonen ikke kunne utgyte blod, ble de dødsdømte brent (man henviste gjerne til Joh. ev.). Kjetterbålet var i følge Inkvisisjonen bestemt av Kristus selv. Den mest beryktede storinkvisitor var dominikanermunken TORQUEMADA.
Noen av de mest pinefulle former for tortur er skildret i kalkmalerier. I Linderød kirke i Skåne kan man se hvordan tarmene til en kristen martyr langsomt blir trukket ut av bukhulen hans. Kirkegjengerne skulle advares om hvor galt det kunne gå når de brøt "Guds lov". Pisking, gapestokk og henrettelser samlet tusener av skuelystne ved byens galgebakke og på byens torg. Sosial ydmykelse var en del av straffen. Mot slutten av middelalderen ble tortur mer skjult i godt gjemte torturkjellere. Torturmetodenes grusomheter toppet seg etter Reformasjonen. Muligheten for å gi straffer i form av bot og faste falt bort.
Kirke og kongemakt inngikk i Reformasjonens tid sin "symbiotiske" allianse - kongen ble betraktet som innsatt av Gud (den som forbrøt seg mot kongen, forbrøt seg mot Gud). I vår kirkes viktigste konfesjonelle bekjennelse I DAG blir "muhammedanerne" eksplisitt fordømt (Augustana art. 1).
I art. XXVIII Om kirkemakten står følgende:
"Øvrigheten verger ikke sjelene, men legemene og de legemlige ting mot åpenbar urett og holder menneskene i tømme med sverd og legemlige straffer. Evangeliet verger sjelene mot ugudelige meninger, mot djevelen og den evige død...Den kirkelige og den borgerlige makt må altså ikke blandes sammen...På denne måte skiller våre mellom hver av de to makters plikter og befaler å holde begge i ære og anerkjenne at begge er en gave og en velgjerning fra Gud".
Martin Luthers lære om "de to regimenter", sverdet (den verdslige øvrighet) og korset (den åndelige øvrighet), er mildt sagt dobbelttydig. Vår protestantiske og luthersk-evangeliske kirkehistorie de siste 500 år viser da også at disse to "regimenter" har vært og er intimt forbundet. I det protestantiske Danmark-Norge på 1600-tallet ble Moseloven innført som grunnlag for all lovgivning. Avhugging av lemmer ble en vanlig straff (eks. hånd, finger, nese, øre). Blasfemi kunne medføre at tungen ble revet ut. Bøddelens torturkamre var fullt av barbariske instrumenter som skulle forlenge pinslene.
Med OPPLYSNINGSTIDEN ble rettspleien gradvis mildnet og omsider forbudt.
KORSTOGENE
"Gud vil det", jublet folkemengden da pave Urban 2 i 1095 proklamerte det første korstog. Man regner med at opp mot 350 000 europeere dro til Midtøsten for å delta i korstogene, hvor målet var å erobre, forsvare eller gjenerobre Jerusalem. Korsfarerne terroriserte ikke bare muslimer og jøder, men også de kjetterske katarene i den sør-franske byen Carcassone. Like mange korsfarere dro i krig mot de "vantro" i Øst-Europa, Baltikum, Finland, Sør-Frankrike og Spania langt inn på 1400-tallet. Korstogene ble ofte ledet av Europas mektigste fyrster, og paven lovet full tilgivelse for korsfarernes/krigernes synder.
Gjennom åtte korstog til Palestina (1096 - 1270) var de europeiske korsfarerne utsatt for en rekke farer, ikke minst for å bli såret og drept i kamp. Så godt som hver tredje av de mer velstående korsfarerne overlevde ikke korstogene (antall falne og sårede menige soldater var trolig langt høyere, ettersom de ikke hadde særlig gode rustninger - om de hadde noen beskyttelse overhodet). Det oppstod derfor en rekke ridderordener som hadde til formål å pleie syke og sårede pilegrimer og korsfarere.
I 1172 sendte paven ut en befaling om "hellig krig" mot de gjenstridige folkene i Baltikum. Korstogene her pågikk i hele 200 år! Disse nordiske korsridderne - sverdridderordenen - fikk løfte om samme privilegier som korsridderne i Det hellige land: himmelens tilgivelse for alle synder. Men det viste seg at krigermunkene ikke var så fromme og veldisiplinerte - de gudfryktige krigerne forvandlet seg snart til en bande som plyndret, drepte og voldtok. Dagens Estland og Litauen ble erobret av sverdridderordenen i 1207 og kom raskt under den romerske kirkes kontroll. Først etter 200 år lot de siste litauiske "hedninger" seg døpe.
Noen av de tyske korsfarere utførte fryktelige massakrer på jødiske menigheter og samfunn i Rhinområdet i mai måned i 1096. De hadde oppdaget at de ikke trengte å dra helt til Jerusalem for å kjempe mot "Guds fiender", når de som hadde korsfestet Kristus bodde midt blant de kristne. Jøder som ikke ble drept flyktet til Sør-Frankrike og Nord-Spania. De grusomme detaljer i de kristne korsfarernes ville ferd gjennom Europa, via Konstantinopel og frem til erobringen av Jerusalem skal jeg spare leserne for. De kristne korsfarerne har selv fremstilt erobringen som en total renelse av byen i blod.
"Det første korstogets erobring av Den Hellige Stad var usedvanlig blodig og motbydelig. De kristne korsfarerne oppfattet sine handlinger som et bibelsk drama, hvor de oppførte et dommedagsslag slik det er beskrevet i NT's siste bok: Johannes Åpenbaring. Der står det beskrevet hvordan Guds vrede skal knuse de vantro i det siste slag, så blodet når til hestenes bisler i en avstand av 100 stadier fra byen. Korsfarerne forsto erobringen som Guds hevn og seg selv som Guds redskaper... Samtidens muslimske verden var sjokkert over grusomhetene, og med god grunn". (Kurt Villads Jensen: Korstogene, Politiken 2005).
Det første korstog førte til opprettelsen av det latinske kongedømme og fyrstedømmene i Palestina, som tross indre strid besto i to hundre år. Hvorvidt de kristne korsfarerstatene i Palestina utviklet seg til apartheidsamfunn er det delte meninger om blant forskere og historikere. Noen korsfarere tilpasset seg i noen grad de lokale skikker, mens andre var når som helst parat til å kjempe MOT de samme muslimer som de ellers kunne omgås på like fot. Sikkert er det at de erobrede korsfarerstatene i Palestina ble sentrum for ideologiske kamper, hvor teologer og historikere beskrev islam og hedenskapet som et vrengebilde av kristendommen OG som en stadig fare det var nødvendig å bekjempe med våpen. Langt viktigere var det kanskje at selve ideen om korstog bredte seg ut over hele Europa og fikk en enorm innflytelse. Korstogene skapte en felles identitet som europeere, og korstogsideen levde videre i Europa og ble grunnlaget for krig og ekspansjon helt opp til moderne tid.
Katolske munkeordener hadde bygget titusenvis av klostre i hele den kristne verden. De nye klostrene var ikke beregnet på fredelig meditasjon, men på krig. Munkene ble ansett for å være krigere som kjempet mot djevelen og hans håndlangere. De største klostrene ble rike og mektige som nasjoner, og abbedene ble mektige som konger og keisere. Dominikanerne ble på 1200-tallet av paven satt til å lede Inkvisisjonen.
TEMPELRIDDERNE var en katolsk orden som ble grunnlagt i 1118. Ni franske adelsmenn søkte audiens hos den kristne kongen Baudoin I av Jerusalem. Disse ni ridderne uttalte at deres mål var å beskytte landeveiene, med særlig tanke på tilreisende pilegrimer. De bygget opp sitt hovekvarter på tempelhøyden (der Klippemoskeen ligger i dag). Hvorvidt de rekrutterte flere tilhengere og hva de foretok seg de første ni årene i Det hellige land er lite kjent.
En av dem som bidro til ordenens stiftelse i Europa var den hellige munk, Bernhard av Clairvaux. I en traktat som bærer hans navn blir tempelridderne holdt frem som representanter for "kristne verdier". Han uttaler følgende: "En tempelridder frykter verken demoner eller mennesker. Han er heller ikke redd for døden". Bernhard av Clairvaux's skrift "Lovprisning av det nye ridderskap" ble et av middelalderens mest utbredte skrifter om krig i troens tjeneste. Et av hans viktigste tema er MARTYRIET. De kristne riddere tjener Kristus med sitt sverd. De er ikke manndrapere eller mordere, for de kriger, slåss og faller i strid mot den onde selv - djevelen.
TEMPELRIDDERNE var Guds, pavens og kirkens egne krigere i Det hellige land. Da de vendte tilbake til Europa ble ordenen på et kirkemøte i Troyes i 1128 offisielt anerkjent og opptatt i kirkens tjeneste som en religiøs orden. Ordenens stormester var Hugues de Payens. Disse ridderene skilte seg skarpt fra kongens riddere, ved at de bar hvite ordensdrakter med rødt kors og et sverd i hånden. Det røde kors på hvitt symboliserte martyriet. Ordenens regelverk ble utformet av Bernhard de Clairvaux. Den kombinerte et strengt klosterliv med militær aktivitet. I 1136 kunngjorde paven at tempelridderne ikke sto til ansvar for noen annen verdslig eller geistlig makt enn paven selv.
Med korsmerket på kappen ledsaget tempelridderne kong Ludvig 8. på det andre korstog. Deres berømmelse og rikdom økte det følgende århundret. De gjorde seg ikke bemerket bare på slagmarken, men også i finansverdenen. De lånte ut penger, transporterte og forvaltet skatter og kapital. Korstogene var en innbringende inntektskilde. Tempelridderne mottok eiendommer og donasjoner av konger og fyrster i hele Europa. Ordenens slott i Paris ble et viktig finanssentrum. I sin storhetstid eide ordenen minst 870 kirker og borger, fra England i vest til Det hellige land i øst.
TEMPELRIDDERNE var den kristne verdens hellige krigere, kristendommens elitetropper. Det er blitt sagt at disse munkene skapte den første europahæren og det første tverrstatlige militærsamarbeidet i Europa. Ca. 1000 riddere fra tempelherrenes orden og johannitterordenen deltok i et av de blodigste og mest avgjørende slag i korstogstiden, slaget ved Hattin vest for Genesaretsjøen. Den kristne hæren led nederlag og Jerusalem falt kort tid etter i muslimenes hender.
Tapet av Det hellige land svekket ordenens posisjon og anseelse. Renkespillet mellom den gjeldstyngede franske konge og den svake paven av Avignon bidro til ordenens undergang. Ordenens ledere ble stilt for Inkvisisjonens domstol, torturert og henrettet. Flere hundre av ordenens riddere endte på bålet. I 1932 ble tempelridderordenen offisielt oppløst.
Krigermunkenes runde kirker (ofte med skyteskår) kan man i dag besøke både i Frankrike, i Segovia i Spania og på Bornholm i Danmark. På en av de hellige krigeres gravsteiner er inngravert et sverd sammen med et korsmerket skjold.
Andre militante munkeordener var Johannitterordenen og Den Tyske Orden (også kalt Den teutoniske orden). Denne siste fikk et dystert rykte for brutalitet. Den sprang ut av et feltsykehus opprettet av tyske handelsmenn under beleiringen av den palestinske byen Acre i 1190. Ordensmesteren var en bekjent av keiser Fredrik 2. Ordenens kjennetegn var et svart kors på hvit bunn.
Johannitterordenen (også kalt Hospitalordenen) ble stiftet i 1099 i Jerusalem. Deres hovedoppgave var i utgangspunktet veldedighet og pleie av syke og sårede pilegrimer. Men også denne ordenen hadde riddere som med våpen i hånd forsvarte de reisende mot de "vantro" muslimene. Da tempelridderordenen ble oppløst ble store deler av dens eiendommer overdratt til johannittene. I Europa fikk de stor støtte fra konger og lokale adelsmenn. Ridderne fra johannitterordenen utviklet seg til de best trente og utrustede krigerne middelalderen kunne by på. De ble militarisert i 1160-årene, men hadde allerede i mange tiår fått landområder og borger å forsvare i de kristne kongeriket Jerusalem. Johannittene bar svart kappe forsynt med et hvitt kors med like lange armer - malteserkorset.
(Til Danmark kom johannittene i 1160-årene, og her måtte hver eneste husstand bevilge dem en skatt på en penning. Den danske kongen Valdemar I den Store var dypt engasjert i korstogene).
Overalt hvor ridderne viste seg i sine korsprydete våpendrakter vakte de frykt. Fra mektige festninger kontrollerte ridderne (johannittene) Det hellige land i hundre år, helt til muslimene fordrev dem til Rhodos og Malta. Noen grener av johannittene eksisterer den dag i dag.
Nevnes må også den spanske Santiago-ordenen, som startet kampen mot muslimene på 800-tallet. Denne ordenen hadde som banner et rødt sverdkors (et kors med liljer og spiss fot). I 1499 avgjorde paven at kong Ferdinand II av Avignon skulle være ordenens stormester. I dag er Santiago-ordenen et katolsk brorskap som står under beskyttelse av Spanias konge. Adelig herkomst er avgjørende for opptakelse i ordenen.
Tempelriddernes hemmelige ritualer bidro til både å mystifisere OG mistenkeliggjøre dem. Deres æreskodeks og religiøse fanatisme gjorde dem både fryktet og beundret. Mange rykter har florert om ordenens aktiviteter, bl.a. at de voktet over skjulte skatter, som "paktens ark" og "den hellige gral"... I følge en legende gikk noen av tempelridderne under jorden etter forfølgelsene i Frankrike og dannet FRIMURERLOSJER. Noen tror at disse losjene i dag skjuler ordenens skatter.
En annen forklaring på FRIMURERIETS oppkomst er håndverkslaugene i middelalderen. Håndverkere og kjøpmenn hadde sluttet seg sammen i egne laug og/eller gilder, alle med sine ritualer og symboler. De sørget for medlemmene både i livet og i det hinsidige. Disse laugene fungerte som et sosialt sikkerhetsnett i de nye kjøpsteder som vokste frem i middelalderen. Kirken og laugene samarbeidet tett. Laugene satte opp altere i byens kirker der det ble lest bønner over sjelene til avdøde brødre. Laugene tok ofte navn etter en kristen helgen. Disse sammenslutningene ("brorskap") hadde tidlig inkludert ulike samfunnslag og yrker. Da de utviklet seg til mer lukkete klubber, oppstod FRIMURERLOSJENE. Mange av laugenes hemmelighetsfulle ritualer går igjen i frimurerlosjene. De første frimurerlosjene oppstod angivelig i England på 1600-tallet. De bygget på laugenes troskap overfor edsbrødrene og overfor Gud. Som symbol tok de steinhoggerens redskaper: vinkelen og passeren.
Det religiøst-kristne militaristiske vanvidd har bølget frem og tilbake gjennom hele 1700 år! Det er derfor få eller ingen kristen-troende som kan påberope seg en såkalt human "ekte kristendom". Også protestantismen genererte sine utgrupper, som med sverdet gikk løs på sine katolske "trosbrødre". Den nordtyske byen, Münster, ble valplass for plyndring, skjending og uhyggelige massakrer i striden mellom protestanter og katolikker på 1500-tallet. 50 år etter striden kunne borgerne i Münster se de dødes knokler i burene som var blitt hengt opp på kirketårnet. Religionskrigene - og Barthemoleusnatten - er bare ytterligere eksempler på den bedrøvelige fanatisme og galskap de kristne europeiske kirker utfoldet gjennom ufattelige århundrer. Den reformerte Jean Calvins terrorregime i Geneve (Sveits) er et kapittel for seg.
Middelalderen fortjener i høy grad betegnelsen "de mørke århundrer". Troen på Satan og hans demoners makt ble forsterket og utbrodert i middelalderen. En lærd kristen på 1500-tallet hevdet at det bodde 7405926 demoner i helvete. De var fordelt på 1111 legioner, hver med 6666 medlemmer (en omvendt beregning av engle-hierarkiet i himmelen). Satan var hersker over et glohett torturkammer med mange avdelinger.
I en rekke avbildninger av helvete fra middelalderen er jødene spesielt fremhevet, gjennom den spisse hatten - eller jøderingen - som de ble pålagt av kirken å bære. Renessansedikteren Dante beskriver de fordømtes lidelser i groteske detaljer i boken "Den guddommelige komedie". Også maleren Hieronymus Bosch (1450 - 1516) utpensler de fortaptes pinsler i helvete. Død, dommedag og helvete var sentrale motiver i hans malerier.
I vårt statskirkeland i dag er vi heldigvis forskånet for denne type mildt sagt heftige og groteske helvetes-beskrivelser. Men de kristen-troende tror og mener fortsatt - i samsvar med kirkens offisielle bekjennelse og teologi - at det onde/den onde eksisterer som selvstendig reell makt /vesen i verden. Det betyr at vår europeiske og norske åndskultur ennå ikke er befridd for middelalderens religiøst-mytologiske mørke, og at opplysningstidens begynnende spirer til rasjonalitet, humanisme og demokrati er en kamp som må føres på bred front også i dag. Vårt demokrati er en skjør og hardt tilkjempet samfunnsform, som vi aldri kan eller må ta for gitt. Vårt lands konfesjonelle og konstitusjonelle Statskirke - med sine udemokratiske og inhumane bekjennelsesskrifter - er en stående påminnelse om den oppgave alle sanne demokrater og humanister har.
Det handler ikke om teisme eller a-teisme, men om å fremelske og understreke "de human-etiske og sosial-etiske verdier som må skilles endelig ut fra sitt nedbrytende, barbariske miljø i den kristne krigs- og voldsteologien. Å bekjempe denne teologien, å påvise og avsløre uholdbarheten i de kristne kirkers påstander og dogmer om det bibelske gudsbilde som en overhistorisk ånds- og sannhetsåpenbaring, det vil i dag være fredsarbeid i beste forstand". (Andreas Edwien)
(Jeg skal gjerne oppgi kilder hvis noen ønsker det)
Mvh. G. Ullestad