Anders Tyvand

57

Livssynsnøytralt blindspor?

Kunnskapsdepartementet oppfordrer alle skoler til å gjennomføre markeringer av terrorangrepet 22. juli ved skolestart, og Kristin Halvorsen understreker at seremoniene må være for alle. Derfor mener hun at de også må være livssynsnøytrale.

Publisert: 15. aug 2011

Jeg er helt enig i at seremoniene må være for alle. Jeg tror likevel det er uklokt å alltid skyve religionen under teppet i slike situasjoner. Religion er en vesentlig del av identiteten til mange både ofre og etterlatte etter terrorangrepet, og jeg mener det blir feil å alltid legge lokk på dette aspektet ved mennesket.

Nøytralitetsbegrepet er i seg selv problematisk. Er det i det hele tatt mulig å forholde seg nøytral til livssyn? Og jeg tror målet om nøytralitet i alle sammenhenger er en dårlig vei å gå dersom målet er økt forståelse og respekt for mennesker på tvers av kultur og religion.

Det er opplagt at nettopp troen har betydd mye for mange etter 22. juli. Mennesker har strømmet til både kirkerommene og moskeene for å være sammen i stillhet, bønn og ettertanke. Vi har sett bilder av en biskop og en imam som omfavner hverandre. Vi har sett bilder av en prest og en imam gå side om side foran et gravfølge på vei mot graven. Vi har sett kristne og muslimer stå sammen for å vise hverandre respekt og sammen verne om våre felles verdier. 

Folket gav religionen plass. De viste respekt for hverandres tro og ståsted. Jeg tror de bildene vi har sett de siste ukene bidrar langt sterkere til å skape respekt og forståelse på tvers av kultur og religion enn det Kristin Halvorsen gjør gjennom sin oppfordring om å stenge religionen ute.

Vi blir tryggere i møtet med andre dersom vi er trygge på oss selv, og vi blir trygge i møtet med andre dersom vi har kunnskap om hva de andre står for. Derfor mner jeg at vi er inne på et blindspor dersom religionsutøvelsen alltid holdes utenfor det offentlige rom. 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Mette Solveig Müller

57 innlegg  4939 kommentarer

Enig

Publisert over 9 år siden
Anders Tyvand. Gå til den siterte teksten.

Jeg tror likevel det er uklokt å alltid skyve religionen under teppet i slike situasjoner.

Så barna skal bare se på at Kristin og Jens får komme i kirken daglig  i disse tider, og til og med få si det de ønsker der? - Men kirkerommet er for farlig for barna?

Kirkerommet er vakkert for de fleste. - La barna få oppleve det, få oppleve musikken, slik at vi kan begynne å ta vare på våre flotte kirker. Ordene i kirken har endret seg de senere årene, og humanister trenger ikke å nære noen frykt etter mitt skjønn.

Det forundret meg for flere år siden, at den eneste som var opptatt av å ivareta kirkene våre som de kulturskatter de er, nettopp var en muslim på gamle "veggavisen" til Nettavisen?

Viktig innlegg. Alle har "strukturer i sin åndsverden" som de sorterer sine kunnskaper i forhold til.  - Det er der våre møter starter.

med vennlig hilsen mette

Kommentar #2

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

Livssynsnøytralt

Publisert over 9 år siden

Mine barn er ennå ikke i skolealder, men jeg husker fra min egen oppvekst på Stabekk utenfor Oslo hvordan det var å vokse opp som ikke-kristen i et samfunn der kristen tilhørighet var normen. Det var ikke så mye "forfølgelse" jeg kan skryte på meg (selv om jeg husker den dag i dag den håndarbeidstimen i 1. eller 2. klasse, der de mest kristelige i klassen satt og snakket om hvor leit det var at jeg skulle havne i helvete og hvordan mon det ville bli...).

Det vanskeligste var kanskje det at jeg opplevde en form for annerledeshet, et utenforskap, basert på noe så absurd som at jeg hadde et annet livssyn enn de andre barna, at jeg (og vi hjemme hos oss) ikke trodde det fantes noen guddom. Det er mange stigma man kan ha som barn, jeg hadde vel andre stigma også, men det opplevdes da (og jeg mener det fortsatt idag) som noe feil at mitt personlige livssyn skulle være med på gjøre meg annerledes.

Livssyn var jo den gang, slik det er idag, først og fremst et personlig spørsmål, og det var åpenbart alt den gang at mange av de som opplevde felles tilhørighet som kristne, var forskjellig seg i mellom på andre, like viktige felter av sitt syn på tilværelsen. Samtidig var det jo ikke mye som skilte meg fra "de kristne" - snare tvert om hadde vi mye til felles. Dette med forskjeller til tross for felles livssyn, og fellestrekk på tvers av livssynene, er noe som bare har blitt tydeligere for meg med årene.

Det gjelder også nå som islam har blitt en viktig del av den norske identiteten - jeg har inntrykk av at f.eks. mange muslimer og mange kristne oppdager stadig flere fellestrekk hos hverandre. Det gjenstår selvsagt mange ulikheter, noen av dem tilsynelatende uoverstigelige. Men samtidig er det altså ulikheter, like uoverstigelige, innad i de religiøse grupperingene. F.eks. er holdningene og livsstilen til noen av de "ekstreme" kristne miljøene uspiselige for de fleste som i dag vil si at de har en kristen tilhørighet. Tilsvarende finner vi i muslimske miljøer, dersom vi tar bryet med å undersøke.

For meg er dette en viktig grunn til å tenke at det er noe vettugt med humanetikken, som har som ambisjon å tone ned det som anses som kulturelt betingede og tradisjonelt nedarvede særegenheter og skiller mellom ulike livssyn, og heller framheve det som er felles for oss alle: De grunnleggende humanistiske verdiene som alle kan kjenne seg igjen i. Dog innser jeg at det også mellom humanetikken og religionene går et avgjørende skille, som for mange kan være uoverstigelig. Humanetikken har kanskje ikke mye å gi de som søker etter noe større, noe åndelig, etter svar der hvor ingen svar finnes.  Så heller ikke humanetikken kan tjene som et minste felles multiplum som alle mennesker kan finne mening i.

Anders Tyvand, noe av det folk søkte til etter 22/7 var følelsen av fellesskap i et velkjent rom, samling om noe felles som vi alle kjente igjen, ønsket om stillhet og verdighet som en motreaksjon mot inferno og kaos, muligheten til å stenge ståket ut og lukke seg inne et sted der bare stille ettertanke og minner fikk plass. Dette er felles verdier vi alle kan kjenne på, og det er bl.a. slikt som gjør at også jeg synes det er behagelig å være i kirker, for så vidt også når det er prester tilstede. Men jeg kan underskrive på at det ikke er noe direkte religiøst ved dette - med mindre man da reduserer eller transformerer "religiøsitet" til "høytidsfølelse".

Det norske folk, i hvert fall de med "kristen tilhørighet", har blitt svært sekularisert i hvert fall gjennom det siste århundret (om almenheten tidligere var genuint religiøst tenkende eller om den tilsynelatende altomfattende religiøsiteten mer var uttrykk for autoritetstro og gruppepress, kunne kanksje være interessant å fundere mer på). Det er vel ikke å gå for langt om man påstår at "de aller fleste" bryr seg fint lite om Gud på sin vei gjennom livet; enten de søker trøst, etisk veiledning eller forklaring på eget liv og naturen omkring oss, så er det andre kilder som spiller en større rolle enn religionen. Når nå folk "flokker seg om Kirken" i krisetider - er det det religiøse ved Kirken de kommer for, eller er det dette andre jeg nevnte? Behovet for fellesskap, stillhet, verdighet?

Jeg tror mest på det siste. Det er fint dersom Kirken vil åpne sine hus (som historisk sett tilhører hele det norske folk, vil jeg mene, ikke bare de kristne - for hvis det var slik, hvor kristen skal man være, hvor Bibeltro, for å kvalifisere til å ha et større eierskap til et kirkebygg enn andre nordmenn?) for å gi plass til disse følelsene. Det er også fint, dersom Kirken vil bidra med seremonier og møteformer som kan gi slike følelser rom, bidra til å skille ut en minnestunds høytid fra den travle hverdagen. Men dersom Kirken virkelig skal virke samlende, være med på å gi oss alle et tilbud, da er det viktig at det spesifikt religiøse tones ned, slik at det ikke kommer i veien for det vi egentlig kommer for.

Det er mange historier fra bryllup og gravferd, og ikke minst fra sykehusprestens besøk, om hvordan Kirkens kvinner og menn kan framstå som helstøpte mennesker med evnen til å inngi trøst, verdighet, samhørighet. Men det er også mange eksempler på at religionen kommer i veien for det som var poenget: Det å sørge sammen, det å glede seg, det å reflektere over livet og meningen med det hele.

Jeg tåler litt forkynnelse. Men blir det for mye, for messende, da hektes jeg av. Slik har mange det i Norge, antagelig også blant de som definerer seg som "kristne". Men også vi har behov for, og kanskje en slags "rett" til, å dele de følelsene av fellesskap, sorg, høytid, som har vært så viktige i dagene etter 22/7. Dersom vi skal ha et ekte felleskapssamfunn, som åpner seg for hver enkelt av oss, er det viktig å tone ned det som skiller oss og fokusere på det vi har til felles som mennesker.

I dette ligger bl.a. å tone ned det religiøse i slike seremonier som nå står foran oss. De som er kristne vil helt sikkert klare å kjenne på høytiden i en slik seremoni, hvis de åpner hjertet sitt for troen de bærer inni seg og gir seg hen. Vi som ikke er religiøse, vi bør også få delta i felleskapet om sorgen,  uten å bli revet ut av høytiden med påminnelser om at vi er annerledes, at vi egentlig ikke hører til. 

Jeg støtter derfor dette at slike minnemarkeringer bør være livssynsnøytrale. Det behøver ikke bety kalde, kjedelige, ufølsomme - snare tvert imot.

Kommentar #3

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert over 9 år siden

Du har helt rett, skolen bør ikke være livssynsnøytral. Jeg forslår at det blir holdt ateistiske seremonier, hvor kristne selvsagt ikke bare er velkomne men pålagt å møte. Det er en del av det å føle seg trygge på dem vi er og den kulturen vi er en del av.

Dette er selvsagt meningsløst, det er det også hvis vi bytter ateistisk med kristen. Skolen skal være nøytral, det betyr ikke at elevene er nøytrale. Det betyr at individets manglende nøytralitet betyr beviste valg og beviste handlinger. Skolen i seg selv skal være nøytral og romme alle, være seg kristne eller ateister, gutter og jenter, heterofile og homofile.

Synd å se at kristne bruker denne anledningen til å argumentere for å tråkke over individets trosfrihet. Hadde vært å håpe at denne forkjemperen for kristen kultur kunne spore til noe annet enn å tvinge kristen tro på folk i en fase der alle burde være inkludert.

Kommentar #4

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Men de fikk ikke

Publisert over 9 år siden
Anders Tyvand. Gå til den siterte teksten.

Mennesker har strømmet til både kirkerommene og moskeene for å være sammen i stillhet, bønn og ettertanke. Vi har sett bilder av en biskop og en imam som omfavner hverandre. Vi har sett bilder av en prest og en imam gå side om side foran et gravfølge på vei mot graven. Vi har sett kristne og muslimer stå sammen for å vise hverandre respekt og sammen verne om våre felles verdier.

Noen klem av agnostikeren eller ateisten. At religiøse går sammen er vel ikke så oppsiktsvekkende det tankevekkende er vel at de religiøse ser ut til å trives best med å gå alene eller sammen med andre religiøse.

Det jeg lurer litt på er hvorfor man skal markere 22. juli ved skolestart. La nå ungene få begynne på skolen, de fleset av dem har vel hørt nok om 22. juli alt.

Så kan heller hjemmene stå for markeringen slik vi gjør ved de fleste andre anledninger som dødsfall i familien, 17. mai eller andre merkedager.

Det de unge har felles når de møtes på skolen er at de skal lære og få kunnskap slik at de senere kan få seg en jobb og klare seg selv.

Kommentar #5

Anders Tyvand

57 innlegg  37 kommentarer

Lars -

Publisert over 9 år siden

jeg er enig i at skolene ikke bør dvele for lenge ved det. Barn må få lov til å være barn, og møter opp til første skoledag med helt spesielle forventninger. Den forventningen må skolene møte! Samtidig er det nok endel barn som har behov for å snakke litt om det som har skjedd - dette har opptatt tankene til mange barn i lang tid.

Og jeg tror at det var mange både ateister, agnostikere, kristne og muslimer som omfavnet hverandre i dagene etter 22. juli. Jeg opplevde det slik at ulike religioner fikk plass uten at det ble ødeleggende eller førte til at noen ble hindret fra deltakelse. Det er synd hvis noen følte det annerledes.

Kom innom meg i Tønsberg når som helst hvis du har lyst på en real kristenklem! :)

Kommentar #6

Anders Tyvand

57 innlegg  37 kommentarer

Hverdagskost?

Publisert over 9 år siden

Lars - jeg deler nok heller ikke oppfatningen av at kristne og muslimer har det med å finne sammen på tvers av religionene. Mitt inntrykk er snarere at det stadig er konflikter mellom disse gruppene - om ikke her hjemme, så i alle fall ute i den store verden.

Jeg er glad for at imam og biskop viste hverandre respekt i en slik situasjon. Vi skal selvfølgelig ikke glemme å vise mennesker uten en religiøs tro den samme respekten.

Kommentar #7

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Spørsmålet er

Publisert over 9 år siden
Anders Tyvand. Gå til den siterte teksten.

Og jeg tror at det var mange både ateister, agnostikere, kristne og muslimer som omfavnet hverandre i dagene etter 22. juli. Jeg opplevde det slik at ulike religioner fikk plass uten at det ble ødeleggende eller førte til at noen ble hindret fra deltakelse. Det er synd hvis noen følte det annerledes.

Spurte de først hva den andre var før de omfavnet vedkommende? Min omfavnelse stopper ved gudshusene, ikke av forakt men av respekt fordi det ikke er mitt hus. Det føles ikke sårt men litt underlig at det skulle kreve noen forklaring hvorfor jeg stopper utenfor og gir dem omfavnelsen der.

Ingen av oss er uten livssyn og slik sett er ingen ting livssynsnøytralt. Men det betyr ikke at vi ikke kan møtes som mennesker og legge til side en del av det som skiller oss i de møtene.

For når jeg kan tone ned mitt livssyn i møte med andre gir jeg dem rom for å senke skulderne og møte meg som menneske uten å skjele til merkelapper eller forutbestemte riter. Vi kan dele stunden sammen selv om vår opplevelse av stunden er forskjellig.

I arbeidslivet pleier vi å si at når man har en medarbeidersamtale møtes man i nøytrale omgivelser og som likemenn. En sjef som foretar en medarbeidersamtale på sitt kontor sittende i sin sjefsstol bak sitt skrivebord vil muligens oppnå noe men det spørs om det er det han ønsker som oppnås.

Livssynsnøytrale møter er møter hvor ingen livssyn har forrang men hvor alle livssynene kan møtes med samme respekt og aksept som de selv ønsker å bli møtt med. Man skyver ikke noen under teppet men lar alle stå på det.

Kommentar #8

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert over 9 år siden
Anders Tyvand. Gå til den siterte teksten.

Og jeg tror at det var mange både ateister, agnostikere, kristne og muslimer som omfavnet hverandre i dagene etter 22. juli. Jeg opplevde det slik at ulike religioner fikk plass uten at det ble ødeleggende eller førte til at noen ble hindret fra deltakelse. Det er synd hvis noen følte det annerledes.

Det er helt greit om det oppstår spontant, det er noe annet hvis skolen velger å fremme sorgbearbeiding/minnesmarkeringer ved hjelp av kristendommen. Det vil utelate en god del mennesker. En nøytral minnesmarkeing vil favne alle, og så har man dertil egende steder for tro.

Ved å kreve at skolen tar en slik posisjon så ødelegger du det du beskriver som fint, at mennesker med ullik tro omfavner hverandre. Du skaper tvang og du skaper splid.

Frivillig bra, tvang ikke bra. Så enkelt er det.

Klemmen din kommer med noen holdninger og noen krav som gjør at den er lite velkommen. Hvis du ikke ser den du gir en klem, så er det for din skyld du gir klemmen, ikke for den personen du klemmer.

Kommentar #9

Henry Michael Ødegaard

20 innlegg  83 kommentarer

Inkluderende, ikke nøytralt

Publisert over 9 år siden

Hvordan kan en seremoni være livssynsnøytral? Hva vil det si? Først og fremst synes det som om den i hvert fall ikke skal være kristen. For da er den i hvert fall ikke livssynsnøytral. Skal den være ateistisk, kanskje med et islett av human-etisk et eller annet? Da er i hvert fall ikke Gud der, og da er det litt mer livssynsnøytralt.

 

Brukes ikke livssynsnøytralt for å dekke til at det faktisk er noe som har rangen; et slags sekulært ateistisk human-etisk livssyn. Bruken av livssynsnøytral tilslører virkeligheten.

 

Hvorfor ikke si det som det er? – det er flere livssyn, mer eller mindre artikulert, som har sine mer eller mindre utviklede seremonier. I fellesskapets navn må det vel da være et poeng å prøve å la alle komme til orde; en seremoni som ikke er nøytral, men inkluderende.

Kommentar #10

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Utfordringen

Publisert over 9 år siden
Henry Michael Ødegaard. Gå til den siterte teksten.

Hvordan kan en seremoni være livssynsnøytral? Hva vil det si? Først og fremst synes det som om den i hvert fall ikke skal være kristen. For da er den i hvert fall ikke livssynsnøytral. Skal den være ateistisk, kanskje med et islett av human-etisk et eller annet? Da er i hvert fall ikke Gud der, og da er det litt mer livssynsnøytralt.

Som ikke-religiøs har jeg en utfordring med sermonier. For i og med at jeg som ikke-religiøs ikke tilber noen Gud/guder kan min måte å gjennomføre arrangementer bli sett på som en promotereing av ikke-religiøsitet en slags forkynning. videre kan jeg bli beskyldt for å ville motarbeide det religiøse i og med at det ikke har noen plass i mine arrangementer.

Samme hva jeg gjør vil jeg derav bli kritisert. Det skaper lite rom for å inkludere religiøse som har et slikt syn på meg og mitt livssyn. Jeg har rett og slett ikke noe virkemidler for å inkludere dem uten at jeg legger meg flat og fremmer deres religion på deres premisser.

Heldigvis er det få områder hvor slik konflikt oppstår. Men de områdene hvor konflikt oppstår er ofte de store merkedagene i våre liv, fødsel, kjærlighet mellom mennesker, ulykker og død. Temperaturen kan dog bli høy nettopp fordi dette ikke er hverdagsområder men merkedager som betyr mye for mange.

Det finnes vel kulturer i verden hvor Gud/guder er en del av hverdagsritene mellom mennesker. De kan avslutte en samtale må Gu være med deg eller lignende. I Norge er vel dette ikke like vanlig og jeg undres da på om avskjedshilsnen "ha det bra" i fremtid også vil bli sett på som ikke inkluderende og fornærmende ovenfor mange religiøse?

Langt på vei er dette et minefelt hvor vi legger ut minene forran den vi samhandler med etter hvert som vi går. Ikke blir de merket og varselskiltet overlater man ansvaret for å sette opp til den man ønsker skal rammes av minene.

Kommentar #11

Havard Moen

0 innlegg  221 kommentarer

Publisert over 9 år siden
Anders Tyvand. Gå til den siterte teksten.

Religion er en vesentlig del av identiteten til mange både ofre og etterlatte etter terrorangrepet, og jeg mener det blir feil å alltid legge lokk på dette aspektet ved mennesket.

Så da skal vi bare legge lokk på de som har "feil" religion?

Kommentar #12

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Mulig vi ikke kommer lenger

Publisert over 9 år siden
Havard Moen. Gå til den siterte teksten.

Så da skal vi bare legge lokk på de som har "feil" religion?

For de fleste slike debatter ender uten svar og/eller med taushet. Muligens utfordringen ikke ligger hos de med "feil" livssyn men hos de som ikke aksepterer at annet enn deres eget livssyn blir satt som standard eller i det minste får en dominerende plass.

Det gjelder vel også at man ikke mister gangsynet, det er ikke nødvendigvis de som roper høyest som har definisjonsmakten selv om de kan fremstå som støyende.

Trådstarter er jo inne på det, det at det handler om trygghet på seg selv og eget ståsted. Egentlig krever det ikke så mye kunnskap om andres ståsted for å bli trygg på eget ståsted. Argumentet med god kjennskap til andre er ofte ført i pennen av mennesker som ønsker mer blest om eget ståsted. Ofte ser man at det ikke bunner i at de selv skal forstå mer men at andre må forstå dem bedre. Det er vel det motsatte av trygghet på eget livssyn.

Det er også verdt å legge merke til at slike litt lavmelte debatter ikke tiltrekker seg de mest dominerende debattantene. Hva det skyldes er ikke godt å si men hvis vi bare velger de store slagene tror jeg vi overser hvor endring kan påvirkes. For selv om noen har mye makt vil de aldri klare å utøve denne optimalt uten at de har støtte fra alle de lavmelte og de uten makt.

Kommentar #13

Annette Heyerdahl

21 innlegg  88 kommentarer

Livssynsnøytrale markeringer

Publisert over 9 år siden
Henry Michael Ødegaard. Gå til den siterte teksten.

Hvordan kan en seremoni være livssynsnøytral? Hva vil det si?

Jeg ser at flere har problemer med å klare å tenke seg at noe kan være livssynsnøytralt. Her gir jeg derfor noen eksempler på livsynsnøytrale hendelser knyttet til tradisjoner og/eller seremonier:
Borgerlig vielse, 17. mai, nyttårsaften, skoleavslutning og utdeling av eksamenspapirer, sportsbegivenheter... vi har en rekke seremonier uten religiøst innhold. 

Å tenne lys, legge ned en blomst og synge "Kringsatt av fiender" er livssynsnøytralt innhold. Poenget er at man lar seremonien få et innhold som er meningsfullt uten å bruke ord på guder eller andre overnaturlige ting. Vanskeligere er det ikke.

 

Kommentar #14

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert over 9 år siden
Henry Michael Ødegaard. Gå til den siterte teksten.

Hvorfor ikke si det som det er? – det er flere livssyn, mer eller mindre artikulert, som har sine mer eller mindre utviklede seremonier. I fellesskapets navn må det vel da være et poeng å prøve å la alle komme til orde; en seremoni som ikke er nøytral, men inkluderende.

En nøytral seremoni er inkluderende.

Vi er samlet for å minnes ofrene på ....

VS.

Vi er her i Guds navn for å , Vi er her i Allahs navn etc.

Den første kan vi alle kjenne oss igjen i, de to andre eksemplene er inkluderende kun for de som tror på de respektive Guder.

I en skole skal man inkludere alle.

Kommentar #15

Anders Tyvand

57 innlegg  37 kommentarer

Borgerlig = nøytralt?

Publisert over 9 år siden

Det er klart det finnes seremonier som ikke har noe som helst med livssyn å gjøre, men jeg deler nok ikke oppfatningen av at alt som er uten religiøst innhold nødvendigvis er livssynsnøytralt. 

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere