Verdidebatt

Tro som inspirasjon

Hvorfor er vi så redde for å ta troen med i samfunnsengasjementene våre? Jeg mener troen har mye å si på den offentlige arena i Norge i 2011, ikke mindre.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Morgenbladets Frank Rossavik måtte i 2008 (den gang jobbet han i Bergens Tidende)  mane kristne til å komme på banen. Han skrev på bt.no: Er virkelig det norske, offentlige rom blitt så snevert at konservative – eller verdikonservative – må søke tilflukt under jorden, eller i bedehusene?

I Morgenbladet 15.7 i år etterlyser førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo, Øystein Brekke, større meningsbrytninger i forhold til tro og samfunn, og mener vi i Norge lider av en klam berøringsangst for spørsmål knyttet til tro og det offentlige rom. Han skriver: "I botnen ligg det, for meg å sjå, ein særlig norsk berøringsangst tett knytt til den religionssynshistoria som har prega kulturen vår."

Jeg vil ikke her gjøre en religionskritisk eller religionskomparativ øvelse for å påvise enkelte religioners fortreffelighet eller svakhet.

Mitt formål er å påpeke den flotte arven vi som kristne har i demokratibygging og utvikling av det norske samfunnet. Selv om det er mye som kan sies om kirkens- og pietismens innhold og fremferd også de siste to hundre år, er det svært mye vi kan være stolt av: levende troende var nyskapende gründere, initiativtakere til bygging av skole- og helsevesen, til det frivillige Norge og ikke minst til utvikling av parlamentarisme og det mangfoldige politiske liv.

Den kulturen statsminister Stoltenberg på vegne av oss alle har ærklært skal vernes om; åpenhet, frihet og demokrati har blant annet røtter i bibelske verdier som preget våre forfedres tenkning. Da er det ingen grunn til å stå med luen i hånden for oss som tror på Gud i Norge i dag!

Nå var det selvsagt ikke bare kristnes engasjement som bygget Norge – det har også svært mange andre vært sammen om. Slik vil det også være fremover.

Når Norge i 2011 fremstår som verdens beste land å bo i, er det en sannhet med modifikasjoner. Det er svært mange utfordringer, blant annet økende psykiske lidelser blant barn og unge, økende marginalisering av enkeltgrupper (inkludert innvandrere) og en generell økning i ensomhet. I følge FAFOs undersøkelse fra 2009 utført for Røde Kors betyr summen av dette av vår sosiale kapital gradvis er i ferd med å svekkes.

I møte med dette må alle gode kreftet mobiliseres. Politisk – på tvers av politiske skillelinjer. Organisatorisk i frivillighets-Norge – på tvers av interesser. Mest av alt krever det av hver av oss at vi setter til side noe individualistisk livsnytelse, bretter opp armene og bidrar til å bygge et godt Norge også etter Utøya.

For oss som tror, er det lov å la troen inspirere. Det er lov å være åpen om det. I slutten av ferien for en ukes tid siden leste jeg beretningen om dronning Ester i Bibelen. Hun ble utfordret til å ta en risiko for å redde folket sitt fra folkemord. Hun var gitt dronningverdigheten ”for en tid som denne” som det står.

Historier som den om dronning Ester inspirerer. Jeg tror hver av oss, i vår tid, er født ”for en tid som denne”. Vi skal ikke tie om vår inspirasjon, like lite som vi skal ta æren for alt som er godt.

Det er ingen grunn til å stå med luen i hånden. Det er på tide å få på trosluen, brette opp armene og bidra med all kraft og med all frimodighet. ”Aldri mer 22.7” skal også vi som tror være sterke bidragsytere til. Men pakk ikke ned troen når du holder på.

Referanser:

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt