Valgkamp i rosenes tegn

22. juli har preget hele nasjonen. Å sitte å følge nyhetssendingene de første dagene, kombinert med twitter og Facebook var en absurd opplevelse. Å tenke på hva de vi kjente i AUF opplevde, er absurd. Og nå skal vi være uenige igjen. Nå skal skillelinjene frem, for det trenger demokratiet.

Jeg vet at vi er nødt til å vende tilbake til normal politisk virksomhet, men jeg kan ikke si at jeg gleder meg. Jeg håper, og tror, at den politiske retorikken er forandret i lang tid fremover - og at personfokuset og personangrepene vil glimre med sitt fravær.

Men etter å ha hørt om AUF-ere som forteller at de må velge hvilke venners begravelse de skal delta i, så føles det absurd å skulle diskutere lokale saker som flyplass, skolestruktur, eldreomsorg og næringsutvikling. Viktige saker, som har betydning for Rana. Jeg kan ikke for det - perspektivene er endret.

Spesielt tøft må dette være for AUF og Arbeiderpartiet. Den sorgprosessen de står i, kan jeg knapt fatte. Og samtidig skal de styre et land - og drive valgkamp. At de orker. Som alle andre, er jeg dypt imponert over regjeringens håndtering av krisen, og over statsminister Stoltenberg i særdeleshet. Jeg håper vi som politiske motstandere fremdeles klarer å slå ring om dem, selv om vi kjemper om de samme stemmene.

Jeg forstår at valgkampen bør og må starte. Og jeg skal selvsagt ta del i den. Jeg har saker som er viktige for meg, og som jeg tror vi bidra til å gjøre Rana til et bedre sted å bo i. Men valgkampen bli dempet - den må bli dempet. Og ideene skal få stå alene, ikke ledsaget av personangrep og for mye stafasje. Da kan valgkampen bli verdig.

I morgen starter valgkampen.