"Who is fighting for justice and who is just fighting for a wide-screen, hi-def plasma telly?"

Urbane opprør, slik de finner sted i Storbritannia i disse dager, er som oftest komplekse fenomener som sjelden kan forstås gjennom endimensjonale analyser. Enkelte har forsøkt å forklare opprøret som et produkt av rasemotsetninger (hva nå det egentlig skal bety) og/eller som et resultat av fattiges umoral (som også er årsaken til deres fattigdom!). Disse forståelsesmåtene skal jeg la ligg her. Leser man kommentarene i de britiske avisene er det i hovedsak to perspektiver dominerende: Kriminell opportunisme eller effekter av sosial marginalisering, rasisme og trakassering fra politiet.  Men som forfatteren Tony Parson twitret: “You can never tell who is fighting for justice and who is just fighting for a wide-screen, hi-def plasma telly”.

Denne kommentaren viser at vi heller ikke kommer så langt med en sammenligning med opprørene på 80-tallet. Disse opprørene var i mye større grad klare politiske opprør. Det som har formet Storbritannia siden den gang er en politikk sterkt preget av nyliberalisme, der en underpriviligert minoritet må ta støyten for det meste som går galt, og av en bestemt form for multikulturalisme.

Med begrepet multikulturalisme sikter jeg ikke til innvandring i seg selv eller til at landets befolkning består av flere "raser" og "kulturer", men at myndighetenes politikk har vært basert på gruppetenkning der folks hudfarge og kulturelle og religiøse bakgrunn eller opprinnelse har vært utgangspunktet. I stedet for å fungere som redskap for integrering, har denne politikken medført at store deler av innvandrerbefolkningen har blitt marginalisert fra det Cameron i dag kaller det Big Society. (Noe annet er at enn kombinasjon av mer nyliberalisme og autoritær reaksjonær politikk neppe vil endre på det faktumet).

Ikke minst har forholdet mellom det politiske systemet og myndighetene på den ene siden og innvandrerbefolkningen på den andre i stor grad blitt forvaltet av udemokratisk oppnevnte community-leaders og rådsmedlemmer. Samtidig har folk mer eller mindre blitt tvunget inn i etniske og religiøse identiteter som andre har definert innholdet i for dem. En av konsekvensene er at sosiale og politiske interesser og motsetninger i stor grad har blitt omformet til et spørsmål om kulturelle og religiøse identiteter. I tillegg har den nyliberalistisk politikk medført at samfunnsborgerrollen i stor utstrekning har blitt omgjort til en forbrukerrolle.

Satt på spissen har de siste tiårenes utvikling, slik jeg har skissert det ovenfor, medført at individer ikke ser seg selv som del av sosiale fellesskap med særskilte politiske interesser, men som individuelle forbrukere med kulturelle identiteter (der referansene like gjerne er abstrakte og mytiske som konkrete og reelle). Veien til et bedre liv blir dermed vanskelig å koble til sosiale og økonomiske ordninger som er mer rettferdige. I stedet oppfatter nok mange intuitivt at veien heller finnes i adgangen til forbruksvarer. For i en slik kontekst er forbruksvarer også viktige  redskaper i utforming av såkalte livsstiler som uttrykk for de kulturelle identitetene. Slik sett er det kanskje ikke tilfeldig at det har vært kjøpesentre, og ikke først og fremst myndighetenes bygninger, som angripes.

Denne formen for "avpolitiseringen" av virkeligheten er et av resultatene multikulturalistiske politikken som har blitt ført i Storbritannia, men kanskje i like stor grad av den sterke nyliberalistiske politikken. Som Kenan Malik kommenterte på sin blogg i går, har dette hatt som følge framveksten en generasjon unge og marginaliserte som ikke helt kan se for seg hvem og hva de skal rette frustrasjonen og sinnet sitt mot, som ikke ser hvordan sosiale og politiske forhold kan endre den situasjonen de befinner seg i, og som derfor heller ikke kan se konsekvensene av egne handlinger på en slik måte som resten av samfunnet forventer.

Det perspektivet jeg har tatt til orde for her, er for øvrig noe annet enn å hevde at de som deltar opprørene i alle tilfeller utelukkende er kriminelle pøbler. Det er også noe annet enn å påstå at alt sammen er produkt av at politiet og myndigheten på grunn av multikulturalismen har blitt tvunget til å ”ta med silkehansker på” ungdommene i bydelene det gjelder. Det er også noe annet enn å mene at Storbritannias marginaliserte er fattige og maktesløse som følge av at de har en annen rase og kultur og dermed ikke passer inn i samfunnet de utrettmessig har trengt seg inn i eller blitt lokket til å bosette seg i, slik noen har en tendens til å framstille det. I første rekke er det resultatet av den nyliberalistiske og multikulturalistiske politikken som har resultert i alt annet enn det vi forbinder med integrasjon.