Verdidebatt

Med aksept til å krenke???

Skal vi kategorisk akseptere at medmennesker krenkes, fordi ytringsfriheten er viktigere? Det kan se ut som Marianne Tønnesen konkluderer med det i dagens kommentar i VL (9/8), med overskriften "Retten til å krenke".

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I siste avsnitt i kommentaren skriver hun, sitat: "Vi må akseptere Muhammed-tegningene, selv om vi kan mene det var uklokt. Akkurat som vi må akseptere bibelbrenning, høyreekstremisme og sleivete uttalelser om jødene." Jeg reagerte temmelig sterkt på den konklusjonen. Det er mulig jeg reagerte ekstra sterkt siden jeg hadde bosted Midtøsten da karikaturstriden stormet som verst. Jeg ble truet på livet fordi jeg var norsk, og mine kristne, arabiske venner ble truet på livet, fordi de kristne er linket til vesten, og kristne sentre og kirker ble av samme grunn angrepet. Og det "bare" fordi noen skandinavere, noen av dem også kristne, måtte demonstrere hvor viktig ytringsfriheten var. At de var villige til å risikere sitt eget liv, må de får velge selv, men hva med andres liv som også ble truet? Jada, vi har rett til å trykke, men vi bør også ha vett til å la være når det er lurt. La meg få si med all tydelighet at reaksjonen på karikaturtegningene var også forkastelige.

Det handler ikke først og fremst om den enkeltsaken for min del. Jeg nekter på et generelt grunnlag å akseptere at noen trykker noe som helst som krenker og tråkker på andre menneskers grunnleggende rettigheter, som tro, frihet, rett til verdig liv osv. Det betyr ikke at jeg ikke er for ytringsfriheten, og at den nødvendigvis må innskrenkes. For meg innebærer ytringsfriheten at jeg har et ansvar for hva jeg ytrer, og å vise ansvar og reagere på det som andre ytrer seg om når det krenker og tråkker på andre mennesker. Tønnesen skriver tidligere i kommentaren om at vi som har ytringsfrihet har ytringsansvar, og at noen ganger må en såre noen. Det er jeg enig i, men Muhammedkarikaturene var i mine øyne definitivt ikke et slikt tilfelle, ei heller annen form for hets av andre folkegrupper og religioner.

Det er mulig at vi definerer ordet "akseptere" ulikt, at jeg tolket utsagnet annerledes enn tanken var. For meg betyr akseptere først og fremst å godta og tolerere. Slike nevnte ytringer vil jeg ikke godta! Det må jeg protestere mot, fordi det som sagt krenker og tråkker på menneskers grunnleggende rettigheter. Settes ordet "respektere" inn istedet for "akseptere", da er det noe annet. Jeg kommer aldri til å akseptere høyreekstreme ytringer, krenkelser av andres tro og likeverd osv, men ja, jeg skal respektere at de får uttale seg (til en viss grad). Men å akseptere at det er ok å spre slik gift og krenke andre? Aldri! Det finner jeg rett og slett moralsk forkastelig.

Til slutt: Ikke minst med tanke på terroren her i Norge for et par uker siden, er det kanskje på tide å tenke litt nytt om ytringsfriheten? Er det ok at f.eks de mest høyreekstreme får spre sin gift i media, og det attpåtil anonymt? Går ikke grensen en plass? Jeg har ikke noe fasitsvar her, selv om jeg vel tenker at grensen må gå et sted. Men hvor?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt