Dan Lyngmyr

168    980

Far fortsatt savnet

Publisert: 4. aug 2011 / 11974 visninger.

                                                JØRGEN ; dagbok 2029.

 Oslo i året 2029. Savnet jeg føler, hvem har ansvaret for fortvilelsen.

 Jeg har vært så heldig å ha vokst opp sammen med en omsorgsfull mor. Sammen med både sin første og andre ektefelle, eller medmor (Som de kalles etter loven fra 2008) så fikk jeg oppleve trygghet i hverdagen, og mye livsglede. Min mor var blant annet på landslaget i en stor idrett, og var en svært profilert og kjent spiller.

Hun benyttet seg av mulighetene som politikerne gav gjennom lovgivningen som tillater at lesbiske par kan få befruktning på statens bekostning. Når jeg ser på uttalelser gitt til pressen av en rekke kjente personer i tiden rundt min mors graviditet, så uttaler de seg alle med udelt begeistring. Sånt sett så var jeg definitivt et etterlengtet og ønsket barn.

Landets største aviser omtalte da også begivenheten som en gla`nyhet, uten annet forbehold enn at dette kunne medføre at min mor kunne komme til å vurdere å legge karrieren på hylla.  

Det som imidlertid har vært et savn gjennom hele oppveksten, har vært savnet etter en far. Stadig større og stadig dypere.

 Når jeg leser betraktningene som ble gjort av tilhengerne av lovene før de ble vedtatt, så var man tydelig opptatt av å forklare at mannlig kontakt selvsagt ville bli ivaretatt, og at dette derfor ikke kunne være et gyldig argument mot den kommende/foreslåtte lovgivningen. 

Neida , i mitt tilfelle så har kontakten med menn ikke vært så aller verst. 

Hvorfor har jeg da hele livet, allikevel følt på at noe mangler. Hvorfor denne sorgen og fortvilelsen overfor det faktum bare å savne en far. Hvorfor har ikke argumentet om at bare jeg fikk nok kontakt med menn ”så ville det dekke mitt behov”, vært gyldig for meg. 

Jeg har nylig startet samfunnsvitenskapelige studier, og har gjennomgått mye litteratur som dekker perioden fra 1980 og frem til 2010. Dokumentasjonen viser at mange politikere i disse årene var svært opptatt av fars rolle i familien.

Ikke minst så ble argumentet om fars viktige tilstedeværelse og deltagelse fremmet i den årelange debatten om svangerskapspermisjon. Dette synspunktet fikk da også gjennomslag i lovgivningen som ble vedtatt på denne tiden, ved at far- som en følge av den nevnte forutgående debatten - skulle tilkjennes en stadig større rolle i egne barns liv.

Det kan derfor se ut som om man i hele denne tidsperioden var spesielt opptatt av at fars deltagelse var både nødvendig og viktig, både for barnets utvikling generelt, men også den positive effekt dette ville ha for farsrollen i seg selv. 

I 2008 ble det vedtatt en rekk nye lover som - til tross for den forutgående debatten som understreket fars betydning - allikevel i praksis gjorde kjønnsspørsmålet uvesentlig i spørsmålet om oppdragelse og oppvekst. F.eks den nye barneloven og ekteskapsloven.

Et gjennomgående trekk var at denne debatten synes å være politikerstyrt, og at fagmiljøene i liten grad fikk delta med sine synspunkter. I den grad fagmiljøene fikk slippe til, så kan det se ut som om disse miljøene og ”forskerne” i sin helhet var valgt av oppdragsgiver ( I praksis datidens regjering) basert på deres allerede (uformelt uttrykte) positive holdning til lovforslagene. Dokumentasjonen fra 1987 da den forrige ekteskapsloven ble vedtatt, viser at man brukte 16 år på hele prosessen frem til loven ble vedtatt. I 2008 versjonen- som var langt mer radikal- så brukte man i realiteten ett drøyt år.

Et paradoks var det også at lovene ble vedtatt til tross for at f.eks FN`s barnekonvensjon  fastslår barnas rett til å kjenne begge sine foreldre. (For øvrig også ratifisert av Norge)

Jeg husker da jeg i barnehagen 4-5 års alderen fikk spørsmål fra mine lekekamerater om faren min var politi. Jeg svarte som sant var, jeg hadde jo aldri truffet han, at det visste jeg ikke, og deretter hvor utrolig lei meg jeg var da jeg ble mobbet fordi jeg ikke visste hva min far var eller gjorde, eller for den saks skyld om han var i live. Dette pågikk over flere år, og var svært vanskelig å takle.

Jeg husker godt jeg syntes det var vanskelig å skulle spørre min mor om dette, jeg ønsket ikke å såre henne.

For åtte år siden da jeg var tolv år, og bevisstheten rundt mitt eget liv og historie vokste, så reflekterte jeg over det faktum at jeg faktisk hadde en biologisk far (sannsynligvis) fortsatt, og muligens en farfar og kanskje også en farmor, og annen familie.

Savnet etter en far ble etter dette større for hvert år. Mitt røde hår og fregner står i sterk kontrast til min mors farger og utseende. 

Dette var fortsatt spørsmål jeg ikke våget å ta opp med min mor. Jeg ønsket ikke å såre henne ved å fortelle om mitt, etter hvert dype savn etter min far, spesielt med utgangspunkt i at hun var den som hadde valgt å gjøre meg formelt, og i praksis farløs. (Sammen med politikerne)

Selve valget om å frivillig sette til verden et farløst barn (Formelt og praktisk) har vært svært vanskelig å forstå, og da ikke annet enn som et mulig forståelig, men allikevel rent egoistisk voksen behov.

Etter at jeg ble myndig for to år siden, mannet jeg meg opp til å skulle oppsøke min biologiske far, ettersom loven gir adgang til å kunne gjøre dette når man fyller atten. 

I det statlige registeret, som for øvrig ble foreslått nedlagt for noen år siden, så fikk jeg opplyst at han var bosatt i en mindre by på Østlandet. Jeg reiste deretter til denne byen etter å ha fått oppgitt adressen. Det var så vidt jeg våget meg fram til døra i det som så ut til å være et stille og rolig villa strøk, og ringte på. En hyggelig dame kom ut, jeg presenterte meg, og spurte etter ”Rolf”

Hun gikk inn i huset og hentet ”Rolf” som kom til døra med et spørrende ansikt, med rødslett i håret, og med fregner. Han var mitt eget speilbilde.

Jeg fikk stotret frem, i både usikkerhet og forventning antar jeg, at jeg var hans sønn Jørgen, og at var min biologiske far. 

Han svarte på en høflig måte at det var hyggelig, men at han i utgangspunktet ikke ønsket kontakt med noen av dem som han var blitt biologisk far til på denne måten. Det var nødvendig av hensyn til hans nåværende familie, ellers så kunne vi sikkert hatt kontakt. 

Beklager og adjø ! Et litt fåret smil fra meg. Døra ble lukket igjen.

Annenrangs. Ikke prioritert. 

På veien ned til bilen, jeg hadde lånt for anledningen, gikk jeg forbi et eldre ektepar i følge med en gutt på min egen alder som svingte inn porten til ”Rolf”. De var svært like min biologiske fars utseende, og de stirret veldig på meg.

Jeg nikket kort i forbifarten, mumlet et forsiktig ”hei” og gikk videre fylt av sorg og fortvilelse over avvisningen jeg nettopp hadde opplevd. 

Mitt liv var altså etablert på voksnes premisser helt og fullt. Uten refleksjon, annet en forestillingen om at et barn åpenbart måtte betraktes som en menneskerett, og at andre betraktninger og synspunkter i den debatten var diskriminerende.

Ofret til enkeltgruppers og enkeltmenneskers særinteresser etter mitt enkle skjønn. 

Dokumentasjonen fra denne tiden viser at denne tankegangen var et sørgelig men rådende faktum i mange kretser, også i landets lovgivende forsamling, blant politikere på Stortinget.

Jeg føler meg ikke verdiløs, og livet vil sikkert by på mange utfordringer. Min mor er fortsatt en god mor. Studiene er spennende, selv om de i disse dager avdekker et menneskesyn i min nære fortid som skremmer meg.

Det er allikevel ikke mulig for meg å forstå hvorfor norske politikere ved sin lovgivning har gjort meg farløs.

Hvorfor ? 

Svært mange av landets stortingsrepresentanter, fra en rekke partier, gav sin tilslutning til år med savn, sorg og fortvilelse. Som måtte komme. Min og mange andres.

Var det ikke ille nok med dem som allerede var farløse, som en følge av all menneskelig galskap, ansvarsløshet og ondskap, om ikke man også skulle vedta farløshet. 

De måtte vite, lovgiverne. De måtte ha visst at denne dagen ville komme, da de ikke lenger kunne gjemme seg for konsekvensene av sin stemmegivning.

 

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Sølvi Sveen

32 innlegg  4497 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Dan Lyngmyr. Gå til den siterte teksten.

da de ikke kunne lenger kunne gjemme seg for konsekvensene av sin uhyrlighet.

Enda godt du hadde en kjærlig og omsorgsfull mor. Da blekner ordet uhyrlighet :)

Det viktigste er vel at man vet at foreldrene gjorde det de trodde var best. Og at de dersom noe ble feil for barna, er i stand til å be om unnskyldning for det de gjorde galt.

Da kan man i det minste ta fatt på voksenlivet, og ta ansvar for egen lykke videre fremover :)

Hilsen ei som har en svært dårlig barndom bak seg fordi min mor tok mange feil valg. (men som har tilgitt, og er takknemlig for å faktisk ha fått livet i gave).

Svar
Kommentar #2

Rune Huseby

1 innlegg  1079 kommentarer

Og hva er endret?

Publisert nesten 7 år siden

Jeg kan fra egen familie fortelle en identisk historie, men flyttet 50 år bakover i tid. Så spørsmålet blir jo hva du mener er endret.

Du trekker frem loven fra 2008, som endrer ingenting hva angår forhold barn og et dets biologiske foreldre. Den gjorde at man istedetfor å ha en ikke-biologisk far kan ha en ikke-biologisk medmor. Men en ting endret den; den gjorde at svært mange plutselig ble veldig opptatt av forholdet mellom et barn og dens biologiske foreldre.

Svar
Kommentar #3

Dan Lyngmyr

168 innlegg  980 kommentarer

Far savnet fortsatt....

Publisert nesten 7 år siden

Rune Halvdan Holst Huseby skrev :

Jeg kan fra egen familie fortelle en identisk historie, men flyttet 50 år bakover i tid. Så spørsmålet blir jo hva du mener er endret.

Du trekker frem loven fra 2008, som endrer ingenting hva angår forhold barn og et dets biologiske foreldre. Den gjorde at man istedetfor å ha en ikke-biologisk far kan ha en ikke-biologisk medmor. Men en ting endret den; den gjorde at svært mange plutselig ble veldig opptatt av forholdet mellom et barn og dens biologiske foreldre.

.. Likefullt så vil de mange barn som er fratatt far gjennom loven, og kun gitt muligheten til å oppsøke sin biologiske far etter fylte atten, garantert komme til å stille spørsmål ved dette når tiden er moden.

At loven ikke endrer noenting er selvsagt grunnleggende feil i og med at far formelt sett ikke eksisterer hverken formelt eller praktisk. (Før tidligst fylte atten).

Lovene som ble vedtatt ble ikke på noe tidspunkt gjenstand for normal åpen debatt med utgangspunkt i fremtidige barns behov og deres liv, som heretter må leves farløst (frem til atten år) fordi politikerne ikke maktet, eller ble manipulert til å gi etter for de organisasjonene som frontet forslaget til lovgivning.

Sølvi Sveen Skrev :

Det viktigste er vel at man vet at foreldrene gjorde det de trodde var best. Og at de dersom noe ble feil for barna, er i stand til å be om unnskyldning for det de gjorde galt.

Da kan man i det minste ta fatt på voksenlivet, og ta ansvar for egen lykke videre fremover :)

:Det er sant, og jeg tror nok vår "Jørgen" velger å ta fatt på voksenlivet med livslyst.Jeg håper bare at det er mange der ute som vil ta vare på alle de andre vedtatt farløse når den tiden kommer.

At foreldre, både kjente og ukjente (donorer) ,vil være i stand til å be sine barn om unnskylding for sine valg, og som har påført dem smerte, sorg og savn, vil forhåpentligvis også skje i fremtiden 

Det forander alikevel ikke på det faktum - etter min oppfatning - at det er galt å sette barn til verden når man allerede i utgangspunktet ønsker å ta fra barnet f.eks dets far. At dette har skjedd, og desverre fortsatt vil skje er en beklagelig erkjennelse.

Spørsmålet er imidlertid ,hvorfor skal enda flere barn oppleve farløshet eller morløshet når verdens farløse og morløse allerede skriker etter hjelp og omsorg.

Det faktum at mange kvinner og menn som ikke lever i ekteskap eller parforhold ønsker seg barn,er selvsagt forståelig, men etter min oppfatning galt når konsekvensen f.eks blir den formelt(Og i praksis) vedatte farløshet som gjør disse barna først og fremst til en tilfredstillelse av voksnes behov.

1 liker  
Svar
Kommentar #4

Rune Huseby

1 innlegg  1079 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Dan Lyngmyr. Gå til den siterte teksten.

At loven ikke endrer noenting er selvsagt grunnleggende feil i og med at far formelt sett ikke eksisterer hverken formelt eller praktisk. (Før tidligst fylte atten).

Jeg sa: den endrer ingenting hva angår forhold barn og et dets biologiske foreldre. Før ekteskapsloven hadde vi bioteknologiloven som åpnet for kunstig befruktning med sæd fra annen. Det ekteskapsloven og relaterte endringer åpnet for, var at gifte lesbiske par fikk samme mulighet.

Så det nye er at et barn nå kan ha mor og medmor. Fra før hadde vi "bare mor" og "mor og ikke-biologisk far" (som ikke engang hadde krav på å vite at han ikke var barnets biologiske far) og adopsjon, hvor verken mor eller far hadde biologisk slektskap. Så hvorfor det ikke var noen debatt om dette alle de årene dette var mulig, må du kanskje spørre deg selv om. Hvorfor var ikke du opptatt av barns rettigheter i forhold til sin biologiske far før ekteskapsloven?

Svar
Kommentar #5

Sølvi Sveen

32 innlegg  4497 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Dan Lyngmyr. Gå til den siterte teksten.

en tilfredstillelse av voksnes behov

Gjelder ikke dette svært mange som får barn, selv om de er alene eller to om det?

Det er jo fortsatt svært mange foreldreløse barn der ute i verden. Og skal barna virkelig komme først, så handler det vel om å ta vare på dem før man får sine egne?

Men vi er vel alle egoister på det området. Og det er hvertfall ikke noe nytt, for slik har det vært til alle tider.

Svar
Kommentar #6

Sølvi Sveen

32 innlegg  4497 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden

Så dersom jeg hadde blitt gravid, og faren til barnet sa at han ikke ønsket barnet. Og at han aldri kom til å stille opp på noe som helst vis, så ville det være egoistisk av meg å ikke ta abort?

For da hadde jo jeg bevisst valgt å sette et barn til verden som jeg visste at sannsynligvis aldri ville bli kjent med sin biologiske far. Og som med stor sannsynlighet ville fått en dør slengt i ansiktet dersom den dagen kom at barnet selv oppsøkte sin far fordi ønsket om å finne sine røtter ble for store.

Ville dette barnet blitt skånet dersom jeg faksisk aldri fortalte hvem faren var? Eller ville det vært best å fortelle at han ikke var ønsket av faren? Eller best å la barnet finne ut av dette med at h-n var uønsket selv den dagen barnet var voksent nok?

Hva mener du at vil være mest/minst egoistisk? Og hva er evt ikke egoistisk?

Har man en mening om farløse barn, så bør jo dette også gjelde for andre farløse barn. 

Svar
Kommentar #7

Turid Talita Manjana Holta

0 innlegg  2678 kommentarer

Sølvi så fint!

Publisert nesten 7 år siden
Sølvi Sveen. Gå til den siterte teksten.

Hilsen ei som har en svært dårlig barndom bak seg fordi min mor tok mange feil valg. (men som har tilgitt, og er takknemlig for å faktisk ha fått livet i gave).

Sølvi det er noe av det beste og viktigste man kan gjøre om man opplever at sine foreldre ikke har vært i en slik situasjon at de kunne ta de rette valg for familien livet og deg. Tigivelse er nøkkelen og det aller beste leger sår og helbreder. Vi er bare mennesker våre foredre var også det. De hadde nok sine grunner og vanskeligheter som gjorde at livet ble slik det ble. Tilgivelse er utrolig vakkert!!!Flott Sølvi!

Svar
Kommentar #8

Dan Lyngmyr

168 innlegg  980 kommentarer

Spørmålet var altså lovverket....

Publisert over 6 år siden
Turid Talita Manjana Holta. Gå til den siterte teksten.

Sølvi det er noe av det beste og viktigste man kan gjøre om man opplever at sine foreldre ikke har vært i en slik situasjon at de kunne ta de rette valg for familien livet og deg. Tigivelse er nøkkelen og det aller beste leger sår og helbreder. Vi er bare mennesker våre foredre var også det. De hadde nok sine grunner og vanskeligheter som gjorde at livet ble slik det ble. Tilgivelse er utrolig vakkert!!!Flott Sølvi!

Ikke vankelig å dele ditt synpunkt på dette Turid,tilgivelsens kraft visker ut mange sår, og er et bærende element i alt menneskelig samkvem,men utgangspunktet var altså stortingets vedtak.

Politikernes svik mot de ufødte barn ,de som tillot den planlagte farløshet.

Der hvor lovgiverne på forhånd måtte vite at " nå vedtar vi faktisk at barn fomelt og praktisk bli farløse"

Lovgivningen som tillater barnet å oppsøke sin biologiske far etter fyllte atten kan knapt tillegges  betydning i denne sammenhengen, hvor det jo nettopp er anonymiteten som er det bærende element i lovverket.

At " Jørgen" og andre i hans skjebnefelleskap i voksen alder vil peke på lovgiverne (og sine foresatte) og spør hvorfor de tiillot år med savn og lengsel og fortvilelse, må med all rimelighet kunne forventes.  

 

1 liker  
Svar
Kommentar #9

Dan Lyngmyr

168 innlegg  980 kommentarer

Far fortsatt savnet !

Publisert over 5 år siden

Sølvi Sveen skrev :

Så dersom jeg hadde blitt gravid, og faren til barnet sa at han ikke ønsket barnet. Og at han aldri kom til å stille opp på noe som helst vis, så ville det være egoistisk av meg å ikke ta abort?

For da hadde jo jeg bevisst valgt å sette et barn til verden som jeg visste at sannsynligvis aldri ville bli kjent med sin biologiske far. Og som med stor sannsynlighet ville fått en dør slengt i ansiktet dersom den dagen kom at barnet selv oppsøkte sin far fordi ønsket om å finne sine røtter ble for store.

Jeg beklager at jeg var upresis i mitt innlegg/kommentar 3, og mener at abort ikke på noen måte er løsning, til tross for en krevende og vanskelige livssituasjon som du beskriver.Selv om det naturligvis er mulig å forstå dem som i fortvilelse velger dette.

Forøvrig en situasjon som mange kvinner desverre har opplevd og vil oppleve, som en følge av mange menn`s uansvarlighet og egoisme. 

Men,mitt utganspunkt var altså; å gå til det skritt allerede før unnfangelse, å skulle tillate farløshet og formelt tillate dette slik stortingets flertall vedtok i 2008, er etter mitt skjønn feil.Graviditeten er da utelukkende knyttet til voksnes behov og ønsker, uten noen nærmere refleksjon over hva dette kan bety for barnet, av lengsel og sorg etter en far.

Når man på den måten fratar barnets "halve" identitet og livshistorie så er det etter min oppfatning helt feil.

Jeg mener alikevel ikke å hevde at lengselen og sårheten etter en far vil være mindre krevende og smertefull, både for mor og barn i den situasjonen du beskriver.

1 liker  
Svar
Kommentar #10

Turid Talita Manjana Holta

0 innlegg  2678 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Sølvi Sveen. Gå til den siterte teksten.

Det er jo fortsatt svært mange foreldreløse barn der ute i verden. Og skal barna virkelig komme først, så handler det vel om å ta vare på dem før man får sine egne?

Mennesker kommer til å fortsette å få barn slik er vi skapt. Og å ønske seg egne barn er veldig naturlig og selfølgelig.

Det er mange foreldreløse barn, og det jeg vet er at det er ikke bare for meg og deg å ta vare på dem der ute i verden.  De er jo langt unna og om de var nær kunne man ikke bare hente seg et foreldreløst barn og gi det omsorg. Det er en hel prosess som en må gå igjenom, og mange blir ikke godkjente til å få ta seg av dem. En lar dem heller dø der ute i verden eller  livnære seg på alle verdens mulige rare måter. 

En får jo rett og slett ikke ta vare på dem som du skriver. De er jo og uten for synsvidde og rekkevidde. Hadde det sittet en gjeng med foreldreløse barn på gata i mosjøen, noe det ikke gjør så hadde en i det minste kunne gitt dem mat og klær. Selv om makta ville forhindret at de fikk et hjem å bo i, selv om der fantes folk som ville hjelpt dem med en heim.

Svar
Kommentar #11

Turid Talita Manjana Holta

0 innlegg  2678 kommentarer

Publisert over 5 år siden

I mosjøen og Norge ville de sopa dem inn på en barnevernsinstitusjon. Men det er jo en tanke at det påståtte barnevernet stanset sin kidnapping av barn i Norge som har foreldre  som har slekt som har venner  som kan ta seg av dem dersom det var behov. Og heler brukte resurser på verdens barn  som er UTEN mamma og pappa og UTEN familie slekt og venner som kan ta seg av dem.

Svar
Kommentar #12

Solveig A. Wahl

20 innlegg  2667 kommentarer

Publisert over 5 år siden

Dan Lyngmyr, jeg tror jeg forstår hva du sier. Legger ved tanker jeg hadde i 1987 om ditt dilemma. Men jeg personlig legger ansvaret på kvinnen og mannen selv – ikke på politikere. 

 

Fremtiden i våre hender

jeg er så sint når du mann strør din sæd for alle vinder gir den til en bank uten bry å deg om resultatets kår                                                                                            

hvordan kan du gjøre deg overflødig

ansvarsløs overfor avkommet leker du videre din hjerne hender som enste redskap du tør ikke satse utholdende gode følelser

jeg er så sint når du ufruktbare kvinne selvutslettende lar mannen gi sin sæd til fruktbar kvinne

eller du ufruktbare mann lar kvinnen befruktes av annen manns sæd

utilstrekkelighet maktkamp misunnelse hat lurer under overflaten truer den spede begynnelse av liv

jeg er så sint når du kvinne vil ha sæd men ikke gi avkom far ikke er villig til å ta opp kampen i deg selv

jeg lengter etter at angst kampen mellom kjønnene viker plass for felles ansvar kjærlighet til morgendagen gi meg et bedre alternativ til fred

Solveig Albrecht Wahl, 1987                                                                                                                     

 

 

                                                                                                       

 

Svar
Kommentar #13

Dan Lyngmyr

168 innlegg  980 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Solveig A. Wahl. Gå til den siterte teksten.

Dan Lyngmyr, jeg tror jeg forstår hva du sier. Legger ved tanker jeg hadde i 1987 om ditt dilemma. Men jeg personlig legger ansvaret på kvinnen og mannen selv – ikke på politikere.

Takk for din respons på innlegget!

Svar
Kommentar #14

Dan Lyngmyr

168 innlegg  980 kommentarer

Publisert rundt 1 måned siden
Dan Lyngmyr. Gå til den siterte teksten.
Hvorfor har jeg da hele livet, allikevel følt på at noe mangler. Hvorfor denne sorgen og fortvilelsen overfor det faktum bare å savne en far. Hvorfor har ikke argumentet om at bare jeg fikk nok kontakt med menn ”så ville det dekke mitt behov”, vært gyldig for meg. 

Tankevekkende innlegg i Aftenposten som illustrerer at den rettighetsorienterte voksensaktivismen i liten grad er opptatt av barna .

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/3jg7xP/Jeg-er-et-donorbarn_-en-knottliten-minoritet-som-det-ikke-snakkes-sa-hoyt-om--Anonym

2 liker  
Svar
Kommentar #15

Marit Johanne Bruset

12 innlegg  25 kommentarer

Publisert rundt 1 måned siden

AP politikaren Ingvild Kjerkhol vart intervju på Dagsnytt 18 for kort tid sidan i samband med at partiet vil opne for at eit barn kan ha 3 biologiske foreldre.Ho sa m.a.at ho hadde sett kor vanskeleg det var for personar som stod i ein slik situasjon som dette forslaget vil angå og hadde stor sympati med dei.Eg skulle så inderlig ønske at Kjerkhol og andre politikarar ville ta seg bryet med å lytte til donorbarna sine historier.Kanskje ville bildet då bli meir opplyst og også meir samansett? Kanskje ville dei då klare å innsjå at dei donorbarna som strevar er ein svært viktig part i denne debatten; ein part som altfor mange har miste av syne i den viktige debatten om bioteknologi.

Svar
Kommentar #16

Marit Johanne Bruset

12 innlegg  25 kommentarer

Publisert rundt 1 måned siden

Der er donorbarn som har stått fram offentleg med fullt namn;t.d danske Ina Rosdal Lauridsen.For interesserte politikarar skulle det vel vere fullt mogleg å ta kontakt og snakke nærare med henne for å få inn det perspektivet i debatten? Og det hastar no før Stortinget i nær framtid skal evaluere bioteknologilova.

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Alf-Erik Hallert kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
23 minutter siden / 5104 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Bryr ikke palestinavenner seg om barna i Gaza
40 minutter siden / 134 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
44 minutter siden / 5104 visninger
Martin Sandstad kommenterte på
Orbaniseringen av norsk politikk
rundt 1 time siden / 1924 visninger
Martin Sandstad kommenterte på
Orbaniseringen av norsk politikk
rundt 1 time siden / 1924 visninger
Martin Sandstad kommenterte på
Orbaniseringen av norsk politikk
rundt 1 time siden / 1924 visninger
Erling Rimehaug kommenterte på
En stille død
rundt 1 time siden / 337 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
En stille død
rundt 2 timer siden / 337 visninger
Martin Sandstad kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
rundt 3 timer siden / 5104 visninger
Terje Gjovaag kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
rundt 3 timer siden / 5104 visninger
Rune Holt kommenterte på
Kling no, klokka
rundt 3 timer siden / 4270 visninger
Tore Olsen kommenterte på
En stille død
rundt 3 timer siden / 337 visninger
Les flere