Et nytt Norge?

Honnørord har gode dager. Ungdommene fra Utøya berømmes med rette. «Ungdom har vært ledestjernen i måten man har møtt terroren på.» Heltemot. Ofret livet for andre. Svømte til land med skuddskader. Omtanke. Ansvarlighet og modenhet. «Dere vil forandre vårt samfunn til det bedre.»

Nasjonen har finstemt sitt emosjonelle register. Vi har stått uforstående overfor en ondskapens manifestasjon. Har stått tettere sammen, holdt hender, grått.
Fra altanen på Aulestad ville Bjørnstjerne Bjørnson, svingt dikterhatten og utbryte: «De store følelsers tid er vendt tilbake!». Henrik Ibsen ville reist seg fra stambordet på Grand Cafe og si til ungdommen: «Det er fra dere fremskrittet må komme», mens Henrik Wergeland ville stige ned fra Veslebrunen, se blomsterhavene og lysene, høre ektefølte og gripende ord, registrere engasjementet og godviljen, og lede an i allsangen:
Vårt hjerte vet, vårt øye ser
hvor godt og vakkert Norge er

Vi har opplevd et Norge slik vi gjerne vil ha det, sett at hat og ondskap vinner aldri over oss når vi holder omkring hverandre i tro, håp og kjærlighet. Erfart en statsminister som står frem som medfølende landsfader, langt utover ordene fra en dyktig taleskriver.
Vi har gjennomlevd 12 uvirkelige dager, og erfart med Predikeren at alt som skjer under himmelen, har sin tid:
en tid til å plante, en til å rykke opp;
en tid til å drepe, en til å lege,
en tid til å gråte, en til å le,
en tid til å sørge, en til å danse;
en tid til å kaste steiner, en til å samle dem,
en tid til å elske, en tid til å hate,

Det er sorgens og gråtens og raseriets og blomstenes og minnenes og de mange ubesvarte spørsmålenes tid.

Når det siste offer er lagt i jorden, når Gro og statsrådene er på plass i Oslo, da skal hverdagen langsomt igjen bli vår egen for de fleste av oss. Men for noen vil sorgen og traumene alltid være der.
Måtte de bli stående, disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Og størst blant dem er kjærligheten.

Og så?
Nordahl Grieg, som har fått sin store renessanse, gir oss det overordnede svar:
Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd

Svaret på Utøya-tragedien skal også bli mer frihet, mer demokrati, mer solidaritet, mer humanitet, mer åpent samfunn, mer vekt på menneskerettigheter.

Her blir det vanskeligere. Hva betyr ordene, hva legger Stoltenberg i dem, hva legger du og jeg i dem? Ord som flasker vi kan fylle med svært ulikt innhold fordi vi ser verden og ser hverdagen gjennom ulike brilleglass, fra ulike vinkler.

Hva er mer demokrati? Stemmerett for 16-åringer? Datavalg? Større muligheter for velgerne til å påvirke personvalgene til Stortinget? Færre broilere i det politiske apparatet som har liten erfaring fra arbeidslivet der ute? Færre og større kommuner med økt lokalt selvstyre?

Mer solidaritet? Mellom nordmenn, eller mellom nordmenn og verden der ute? Med alle som ikke var vunnet i Lotto uten å kjøpe lodd, med dem som ikke har noen oljeformue?

Med fattige mennesker i sør som vil merke konsekvensene av klimagassene som rike land har sluppet ut i hundrevis av år?
Vil vi kjøre Mercedes og lar fremtiden i beste fall få en C2v?
Synes vi innerst inne at en årlig temperaturøkning på 3-4 grader egentlig bare vil være en fordel for Norge?
Er vi små pompadur-madamer som greit konstaterer at etter oss kommer syndfloden?

Er politikerne så redde for ikke å vinne et valg at fremtiden blir taper?

Mer humanitet i asyl- og flyktningepolitikken?

Mer åpenhet i departementsskuffene?

Vil Stoltenberg få oppfylt sitt ønske om at spiren til mer anstendig dialog og toleranse må slå rot, eller vil debattugresset bre seg ? Blir det større aksept for det flerkulturelle Norge og samtidig respekt for at her er det standpunkter over hele skalaen som det er helt legitimt å fremme, der rasismekortet ikke spilles i utide, der de politisk flertallskorrekte ikke ekskluderer de vekster som er annerledes?
Vil det politiske Norge bli flinkere til å håndtere rasisme og fremmedfrykt? Hva vil jeg gjøre når jeg møter et rasistisk utsagn? Vil de nye generasjoner bli flinkere enn oss til å si imot?

"Paneldebatter på skolene har blitt mer og mer sirkus – og mindre og mindre seriøs politikk. Det er veldig mye sprit og nynorsk, eller andre ting som i hverdagen betyr veldig lite. Der må de politiske ungdomspartiene ta mye av ansvaret" (Trygve Slagsvold, Vedum, Sp). Debattene er avlyst i år - vil ungdomspariene få til en endring i 2013 eller blir da alt ved det gamle?

Skal halvautomatiske og militærlignende våpen fortsatt ha plass i det norske våpenskapet?

Vil ordene om et åpnere samfunn og ønsket om at statsministeren må kunne sykle til jobben, hvis han vil, kunne kombineres med krav om strengere sikkerhetstiltak?

Ingen generasjon huskes for sine ord og holdninger, men for sine handlinger. For sin mangel på handling da de visste. «Hand og munn skal følgjast åt», målbærer Ivar Aasen på vegne av det gamle samfunnet. Vil Henrik Ibsen om noen år måtte reise seg opp i stolen på Grand og konstatere: "Tenke det, ønske det, ville det med; - men gjøre det?"

Eller har vi klart målet: Et nytt Norge stiger frem? Også vi når det blir krevet?

Dessverre – jeg tviler.Vi er de vi er. Men la oss snakkes om 5-6 år. Kanskje kan jeg da glede meg over at jeg tok feil.