Verdidebatt

Det vanskelige rasismebegrepet

De siste dagers hendelser har gjort at jeg har forsøkt å reflektere over hva som gjør at det er så vanskelig å føre en saklig og noenlunde kjølig debatt om rasisme og det flerkulturelle samfunnet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg er fullt klar over at jeg beveger meg ut i et terreng som både er minelagt og som har mange fallgruver. Ikke desto mindre mener jeg det er nødvendig i det minste å søke en begrepsmessig avklaring rasismebegepet, en avklaring som kan gi grunnlag for en saklig debatt om dette følsomme temaet.

Grunnlaget for dette innlegget har jeg i hovedsak hentet fra Kai Sørlanders viktige bok ”Den politiske forpligtelse”. I kapitlet om ”det demokratiske ideal og den etniske realitet” behandler han disse spørsmålene på en for meg opplysende og avklarende måte.

Debatten om rasismen må for evig foregå i skyggen av nazistenes forfølgelse og utryddelse av jødene. Holocaust har for alltid lært oss at rasisme utelukkende kan og må betraktes som politisk og menneskelig ondskap. Enhver tanke om at en rase er mindreverdig, eller at en person er mindreverdig på grunn av etnisk opphav, religion eller kjønn er ren og skjær ondskap. Det samme er alle tanker om at det finnes noe slags rasehierarki hvor noen raser er bedre enn andre. Denne avklaringen er viktig å ha klart for seg før vi går videre.

Den farlige spørsmål Sørlander nå stiller er følgende: ”Skal et demokrati, som tillater seg å ta etniske hensyn, når det tar i mot asylsøker, også automatisk plasseres i samme bås som nazistenes jødepolitikk?”(side 180). Den herskende oppfatning er at dette spørsmålet besvares bekreftende. Enhver form for asylpolitikk som tar etniske hensyn er per definisjon rasisme, egentlig en form for nazisme.

Nå må det, for å unngå misforståelser, sies at jeg har alltid delt den rådende oppfatning om at det er rasisme å diskriminere på etnisk grunnlag hvem som skal få asyl eller ikke. Sørlander mener det er to forhold som er relevante når denne problematikken skal drøftes: Lar mennesker av ulik etnisk (og religiøst) opphav seg integrere i en demokratisk orden med samme letthet eller vanskelighetsgrad? Dersom noen med etnisk og religiøst opphav fjernt fra oss vanskeligere lar seg integrere enn de som etnisk (og religiøst) står oss nærmere, skyldes det i så fall rasisme eller kan det være andre forklaringer?

For å kunne svare på dette mener Sørlander er det er nødvendig å ha en forståelse for den indre samfunnsstrukturen i de demokratiene som skal ta i mot asylsøkere, og hvordan mottaket av asylsøkere påvirker denne indre strukturen.

Demokratiet forutsetter politisk likeverd mellom alle borgere. Alle skal i prinsippet ha like mye de skulle ha sagt. Men demokratiet kan ikke forutsette at alle skal være økonomisk like. Demokratiet kan forsøke å utjevne økonomisk ulikhet, men det er utopisk å tro at det noen gang kan bli fullstendig likhet.

Økonomisk ulikhet betyr i praksis at folk vil ha ulik levestandard og ulik boligstandard. De beste boligene vil være å finne i de områdene hvor det er best miljø. De litt mindre rike vil bo i min gunstige områder, og de aller fattigste vil bo i de områdene som er minst ettertraktet. Denne sosiale oppdelingen av boligmarkedet er en naturlig følge av økonomisk ulikhet, også i etnisk homogene samfunn.

Flyktninger vil normalt være økonomisk fattige, og de vil derfor i de fleste tilfeller kun ha tilgang til de områdene hvor de økonomisk svakeste allerede bor. Dersom det er få flyktninger som slår seg ned i dette området, vil de slukes av mengden. Men dersom det blir mange flyktninger i området, vil den sosiale karakter endres. Ulike språk og sosiale normer vil gjøre hverdagen mer krevende for de gamle naboene som var vant med en mer enhetlig kultur.

De med midler som opplever situasjonen stressende kan flytte til et annet område. Men de økonomisk svake blir igjen, og det er disse som i størst grad har fått sin vante trygghet utfordret, og som derfor må betale den høyeste prisen med å bo i et slikt nabolag.

Hva slags konsekvenser snakker vi om? I følge en omdiskutert undersøkelse gjennomført av den amerikanske sosiologien Robert Putnam er det en korrelasjon mellom sosial tillit og etnisk sammensetning. I områder med stor etnisk homogenitet er den sosiale tillit større, og i etnisk blanding er det lavere sosial tillit. Det ser ut til at etniske motsetninger ikke avtar ved å skape økt kontakt mellom etniske grupper. Politiske tiltak for å skape heterogene områder vil med stor sannsynlighet øke mistilliten.

Svært mye empirisk forskning synes altså å bekrefte tesen om at like barn leker best sammen. Hva skyldes denne menneskelige tendens til å ville favorisere mennesker av samme etniske gruppe? Skyldes det oppdragelse? Skyldes det noe genetisk? Har det en biologisk forklaring? Er dette følelser som lett kan endres?

Sørlander viser til forholdet mellom foreldre og barn. Blant annet i israelske kibbutzer ble det drevet eksperimenter med kollektiv oppdragelse av barna hvor målet var at de voksne skulle ha de samme emosjonelle bånd til alle barn. Så vidt jeg vet ble disse forsøkene oppgitt fordi det viste seg at båndene mellom foreldre og barn var så sterke at de ikke lot seg bryte eller overstyre. Kan etnisk affinitet forklares på en tilsvarende måte? I så fall vil det være vanskelig, for ikke å si umulig, å endre denne affiniteten.

Kai Sørlander argumenterer altså for at det å foretrekke å bo i sosiale omgivelser hvor flertallet etnisk likner på en selv, ikke bør klassifiseres som rasisme. For det å ville bo i et slik samfunn behøver ikke å innebære, selv om det selvsagt kan innebære, at man mener at mennesker med en annen etnisk tilhørighet er mindreverdige eller at de bør undertrykkes, noe som ville være renspikket rasisme (s.187).

Ut fra det som tidligere er sagt om samfunnets struktur, vil de fleste flyktninger søke bolig i de minst attraktive områdene fordi det er de eneste stedene de har råd til å slå seg ned. Hvilke utveier har den opprinnelige, relativt fattige, befolkningen dersom de ønsker å endre situasjonen? Vel, de kan enten flytte, dersom de har råd til det. Eller de kan gi uttrykk for sin frustrasjon på Internett. Eller de kan forsøke å påvirke situasjonen ved å stemme på partier som er kritiske til innvandring. Og de kan, som vi dessverre med smerte og forferdelse har fått erfare, gå fullstendig amok og ty til bestialsk terror for å forsøke å endre på situasjonen.

I lys av 22/7 må vi vel være glad for at flertallet velger å stemme på innvandringskritiske partier. Sverigedemokratene i vårt naboland fikk vel størst oppslutning nettopp i de områdene hvor den flerkulturelle utfordringen var størst. Dette bekrefter i alle fall teorien om at de som som har kjent det multietniske samfunn på kroppen, er de som reagerer, i samsvar med Putnams funn, med størst frustrasjon på denne situasjonen.

Nå kan man, og bør vel kanskje også, innvende at partier som Sverigedemokratene appellerer til det selviske instinkt i mennesket når det vil stenge mennesker, som sårt trenger asyl, ute. Særlig fremføres vel dette som et argument av de herskende klasser og partier. For Sverigedemokratene og tilsvarende partier blir stort sett fordømt av de som har de riktige meningene for å være innvandrerfiendtlige og egoistiske.

Selviskheten er naturligvis etisk problematisk. Vi har ganske enkelt ikke lov til bare å tenke på oss selv og vårt eget gode. I en fullkommen verden, hvor menneskene elsker hverandre, og har like stor omsorg for andre som for seg selv, ville antakelig de fleste sosiale ulikheter ikke eksistert. Men det moderne demokrati tar høyde for at selviskheten eksisterer, og derfor har vi et økonomisk hierarki, noen er ganske enkelt betydelig mer velsituerte enn andre, og dette aksepterer vi. For i et fritt samfunn må mennesker, i alle fall til en viss grad og innenfor bestemte grenser, få gjøre det de selv vil. De som har penger bruker disse til å kjøpe seg en bolig i et bedre strøk, og forholder seg mer eller mindre kynisk til dem som må bo under mer kummerlige forhold. Denne formen for selviskhet er akseptert. Men hvorfor er det da så vanskelig å akseptere den selviskhet som den svakere del av befolkningen utviser når de ikke vil bære de tyngste byrdene med asylpolitikken og vil ha den samme sosiale trygghet som de med penger kan kjøpe seg til? Er de velhavendes selviskhet mindre mindre å klandre enn de relativt fattiges selviskhet?

Jeg finner Sørlanders tanker om dette svært interessante og utfordrende. For han hevder at ”eliten har ignorert sin egen selviskhet, mens den samtidig har mistolket og fordømt de sosialt svakes (selviskhet) som rasisme. Således har vi i Europa sett, hvordan den politiske elite har nektet å forstå den interne protest mot asylpolitikken som utslag av berettiget bekymring for den sosiale trygghet i de sosialt svakeste boligområdene og i stedet har valgt å oppfatte protesten som uttrykk for en moralsk forkastelig rasisme” (s.192)

Sørlander mener det finnes en ekte rasisme, som må bekjempes med alle midler. Men det skaper moralsk forvirring når man kaller det for rasisme å ville unngå den sosiale usikkerhet som følger når den etniske ulikhet overstiger en viss grense og blir dominerende. ”Når den politiske elite i et demokrati forsøker å gjøre en realistisk bekymring, som deles av en stor del av befolkningen, til noe moralsk forkastelig, da er det noe galt med demokratiet, og særlig den herskende elite (s.193).

For min del tror jeg det etter 22/7 er nødvendig å tenke grundig gjennom de synspunktene Sørlander framfører. De indre spenningene vi aner konturene av i flere land i Europa i dag, skyldes antakelig at en relativt stor del av befolkningen opplever at den sosiale tryggheten blir mindre og frustrasjonene med å bo i områder dominert av fremmedkulturelle større. Det er nødvendig med en debatt om hvem som har ansvaret for det som skjer, og hva som kan gjøres for å oppnå et redusert spenningsnivå. Men en slik debatt må handle om noe langt mer enn innvandringskritiske og innvandringsfiendtlige blogger, slik vi har sett en tendens til. Slike blogger er antakelig mer å forstå som et symptom på en underliggende spenning og polarisering, enn som årsaken til denne polariseringen.

Rasismebegrepet må ikke ødelegges ved å defineres for vidt eller for smalt. Svært mye står på spill, og vi har alle et ansvar for å bidra til en saklig debatt som forholder seg til realiteter og ikke til myter og vrangforestillinger.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt