Hvorfor er Gud så fraværende?

Enkeltskjebnene til ungdommene som ble rammet av massakren på Utøya og bombeeksplosjonen i Oslo, en tragedie som har rammet de overlevende og deres pårørende så hardt at deres liv aldri vil bli som før og som har lamslått en hel nasjon og sjokkert store deler av verden er - altså som enkeltskjebner - hendelser som skjer i et ufattelig stort antall hver eneste dag over hele verden. Mange religiøse vil muligens føle seg provosert av å bli konfrontert med følgende spørsmål, men når grusomhetene kommer så nær som her, så blir også paradoksene som etableres i lys av religiøse doktriner så tindrende klare.

Selv føler jeg meg merkelig nok rammet av en slags barnslig naivitet når jeg nærmer meg spørsmålet, som om det er pinlig å stille det. Antagelig er grunnen nettopp at det er så innlysende, noe barn jo er så dyktige til å se; de stiller ofte spørsmål som i all sin åpenbare berettigelse gjør oss voksne skamfulle fordi vi nekter oss selv å se de samme paradoksene, her etablert av de egenskaper og den makt som religiøse mennesker selv påstår at deres Gud besitter:

Hvorfor gjør Han da aldri noe? 

Kanskje kan jeg formulere og oppsummere det hele på denne måten og utdype spørsmålet slik for å skape et grunnlag egnet til å vurdere hva som er å betrakte som mest provoserende:

A. Å konkludere med at slike hendelser er ugjendrivelige bevis for at Gud ikke finnes, eventuelt at hans eksistens betinger at han enten er ond eller hjelpeløs.

eller det...

B. ..å påstå at Gud eksisterer og at han, til tross for den endeløse menneskelige lidelsen han da i så fall må bevitne uten å gjøre noe, likevel både er allmektig, allvitende, rettferdig og god?

Jeg har min oppfatning, jeg mener at det å bekjenne seg til en slik gud er en grenseløs hån mot alle dem som rammes av hans like grenseløse likegyldighet. Du må gjerne ha en annen oppfatning, og jeg overlater til deg å vurdere det for å komme frem til den, men ta i betraktning dette konkrete eksempelet, som jeg, fordi det beveger seg inn på et område fullt av følelser, først vil understreke at jeg ikke kommer med for å såre noen, selvfølgelig ikke, jeg søker kun å understreke et poeng.

Men som sagt, tenk over dette: I minnegudstjenesten i etterkant av tragedien på Utøya og i Oslo, sa biskop Kvarme blant annet at "vi er samlet her for å minnes ofrene og i bønn til Gud for de mange skadde". En i utgangspunktet from og medmenneskelig formulering, og jeg tviler ikke på at den er ektefølt, men hva innebærer den egentlig? Kan man komme utenom at Gud i så fall - hvis han har makt til å hjelpe de sårede - også kunne ha hindret at de i det hele tatt havnet i den forferdelige situasjonen? Og at han også kunne hindret drapene på nesten åtti uskyldige mennesker? Og hvis han griper inn og gjør en forskjell i etterkant og på grunn av at mennesker gjennom bønn innstendig har bedt ham om det; betyr ikke det at han i så fall må være grenseløst selvsentrert og hovmodig, i den grad at han nekter å gjøre noe dersom ikke hans undersåtter bøyer hode, folder hendene og kneler i ren fortvilelse over det som har rammet deres kjære?

Kanskje er det et åpenbart poeng jeg ikke har fått med meg, noe som er avsondret fra å trenge inn i mitt sinn. I så fall appellerer jeg til den som måtte anse seg selv i stand til opplyse meg; pr. nå klarer jeg ikke å se at det kan forholde seg annerledes. Faktisk kan jeg i stedet bli litt trist av å registrere at et så stort antall mennesker, mange av dem direkte involvert i de utallige tragediene som skjer, ikke synes å registrere paradoksene som må stå så klart frem i det de entrer kirkene for trøst i etterkant. Som alle andre har jeg selvfølgelig stor sympati med disse menneskene og like stor forståelse for deres behov for å søke sammen i trøst, men det er likevel noe grunnleggende problematisk med kirkens retorikk som gir meg vond smak i munnen; den er både ulogisk og i bunn og grunn også umoralsk, av grunner jeg har har gitt.

Et enkelt menneske, eller en institusjon - for eksempel politiet - som hadde hatt sjansen til å avverge tragedien på Utøya, uten å benytte muligheten, ville med all rett ha blitt utsatt for voldsom kritikk, sinne og avsky. Hva skal man da si om en gud som påstås å ha mer makt enn noen kan forestille seg, men likevel ikke benytter den? Har Han virkelig fortjent henstillingen "La oss reise oss og prise Herren."; Biskop Ole Kristian Kvarmes avsluttende ord under minnegudstjenesten i Oslo Domkirke?