"Det store VI" og det umistelige "Jeg"

"Det store VI" - den følelsen var suggestivt til stede da jeg beveget meg gjennom byen i rosetog forrige mandag. Toget beveget seg som en langsomt buktende orm fra Rådhusplassen til Stortorget, og vi fløt med og inn i den felles rytmen som om vi var ett legeme.

Men alt til sin tid. I enhver annen sammenheng enn de høyst spesielle, er all tale om «det store VI» farlig snakk.

For hva annet enn «det store VI» var det som var propagandaminister Goebbels' suksessoppskrift? Og hva annet enn «det store VI» har vært kommunismens revolusjonære visjon? Den som ikke ser at individet er det første og det siste, det alt begynner og slutter med, det all politikk til sjuende og sist kretser rundt, nærer allerede en Anders Behring Breivik ved sitt bryst. Hvis vi ikke ser dette – at det enkelte mennesket, også der hvor det fremtrer ufullkomment, evneløst eller sågar verdiløst for samfunnet - har en verdi som er uendelig og som ikke trenger annen begrunnelse enn det simpelthen å finnes, å eksistere – da har vi allerede begynt å klatre på den vindeltrappen som kan føre oss til et sted vi ikke hadde forutsett: til barbariet.

Mitt politiske credo har derfor alltid vært svært enkelt, så enkelt at selv et barn kan forstå det, og det er på linje med det beste i norsk sosialliberal tradisjon: «Enkeltmennesket i sentrum.» Mennesket defineres verken gjennom sin klassetilhørighet, sine økonomiske interesser, sin kulturelle eller rasemessige tilhørighet, sin IQ-grad eller sin rasetilhørighet. Mennesket, i politikkens verden så vel som i religionens og i de store filosofiers, kan ikke defineres gjennom annet enn dét det er: et menneske. Ved å være det vi er, har vi vår rett, vår byrde og vår plikt. Og ved å være det vi er – menneske – bærer vi også på det umistelige: vår menneskelighet.

«Han er ingen djevel, men han har gjort djevelske handlinger,» uttalte fengselsprest Odd Cato Kristiansen ved Ila fengsel til mediene da det ble klart at fengselsprestens tjenester er en av de få Anders Behring Breivik nå har anledning til å gjøre bruk av. La oss inderlig håpe han gjør det, for fengselsprest Kristiansen er en meget vis mann, visere enn noen andre Breivik har hatt party med.

Fengselspresten uttalte at i den grad Breivik vil gjøre bruk av hans tjenester, så var det dette hans arbeid måtte kretse om: å finne tilbake til det menneskelige i ham.

Men finnes det noe menneskelig i ham? Ja, definitivt. Breivik er ikke noe monster. Slike ord holder vi oss med når andre ord ikke duger. Samtidig som de midt i raseriet blender av for en viktig og nødvendig erkjennelse: Han er et menneske. Han kom krypende inn i denne verden som oss, han har gått i de samme barnehager, de samme skoler, sunget de samme sanger. Men gjennom en kjedereaksjon av mentale hendelser som for oss er ukjent, og næret av en pervers og menneskefiendtlig ideologi som ikke ser mennesker som mennesker, men som ideologiske eller rasemessige definisjoner, ble han umenneskelig.

Fengselspresten har en stor oppgave foran seg. Vil han lykkes? Det er umulig å vite. Alt tyder på at Anders Behring Breivik er godt armert der han nå troner i sin selvopphøyde gralsborg. Og kanskje må han være det også. For om festningen rundt ham faller, da står han der naken og er akkurat som vi: et menneske.

Keiserpingvinens visdom

Den store norske filosof Peter Wessel Zapffe sammenligner menneskets posisjon i universet med Keiserpingvinens, der den står på sin ensomme, kalde sydpol. Med ett ben står den i den antarkitiske isen, med det andre benet dekker den egget som en beskyttende vinge og som den holder tett inn til brystet for å beskytte det mot de rasende stormene.

Det ser tungt ut for Keiserpingvinen der den står på ett ben midt i universets raseri og forsøker å holde stand. Den kunne knust egget og satt det andre benet ned, og livet ville straks vært litt mer komfortabelt. Men det er nå engang dette som er Keiserpingvinens fordømte oppgave: å hegne om det umistelige, å ikke knuse egget. 

Keiserpingvinen er i sannhet klokere enn oss.