Olav Rune Ekeland Bastrup

98

"Det store VI" og det umistelige "Jeg"

I mobiliseringen mot Anders Behring Breiviks udåd, er det blitt talt om «det store VI». Men alt til sin tid. I enhver annen sammenheng enn de høyst spesielle, er all tale om «det store VI» farlig snakk. Livsfarlig snakk.

Publisert: 1. aug 2011

"Det store VI" - den følelsen var suggestivt til stede da jeg beveget meg gjennom byen i rosetog forrige mandag. Toget beveget seg som en langsomt buktende orm fra Rådhusplassen til Stortorget, og vi fløt med og inn i den felles rytmen som om vi var ett legeme.

Men alt til sin tid. I enhver annen sammenheng enn de høyst spesielle, er all tale om «det store VI» farlig snakk.

For hva annet enn «det store VI» var det som var propagandaminister Goebbels' suksessoppskrift? Og hva annet enn «det store VI» har vært kommunismens revolusjonære visjon? Den som ikke ser at individet er det første og det siste, det alt begynner og slutter med, det all politikk til sjuende og sist kretser rundt, nærer allerede en Anders Behring Breivik ved sitt bryst. Hvis vi ikke ser dette – at det enkelte mennesket, også der hvor det fremtrer ufullkomment, evneløst eller sågar verdiløst for samfunnet - har en verdi som er uendelig og som ikke trenger annen begrunnelse enn det simpelthen å finnes, å eksistere – da har vi allerede begynt å klatre på den vindeltrappen som kan føre oss til et sted vi ikke hadde forutsett: til barbariet.

Mitt politiske credo har derfor alltid vært svært enkelt, så enkelt at selv et barn kan forstå det, og det er på linje med det beste i norsk sosialliberal tradisjon: «Enkeltmennesket i sentrum.» Mennesket defineres verken gjennom sin klassetilhørighet, sine økonomiske interesser, sin kulturelle eller rasemessige tilhørighet, sin IQ-grad eller sin rasetilhørighet. Mennesket, i politikkens verden så vel som i religionens og i de store filosofiers, kan ikke defineres gjennom annet enn dét det er: et menneske. Ved å være det vi er, har vi vår rett, vår byrde og vår plikt. Og ved å være det vi er – menneske – bærer vi også på det umistelige: vår menneskelighet.

«Han er ingen djevel, men han har gjort djevelske handlinger,» uttalte fengselsprest Odd Cato Kristiansen ved Ila fengsel til mediene da det ble klart at fengselsprestens tjenester er en av de få Anders Behring Breivik nå har anledning til å gjøre bruk av. La oss inderlig håpe han gjør det, for fengselsprest Kristiansen er en meget vis mann, visere enn noen andre Breivik har hatt party med.

Fengselspresten uttalte at i den grad Breivik vil gjøre bruk av hans tjenester, så var det dette hans arbeid måtte kretse om: å finne tilbake til det menneskelige i ham.

Men finnes det noe menneskelig i ham? Ja, definitivt. Breivik er ikke noe monster. Slike ord holder vi oss med når andre ord ikke duger. Samtidig som de midt i raseriet blender av for en viktig og nødvendig erkjennelse: Han er et menneske. Han kom krypende inn i denne verden som oss, han har gått i de samme barnehager, de samme skoler, sunget de samme sanger. Men gjennom en kjedereaksjon av mentale hendelser som for oss er ukjent, og næret av en pervers og menneskefiendtlig ideologi som ikke ser mennesker som mennesker, men som ideologiske eller rasemessige definisjoner, ble han umenneskelig.

Fengselspresten har en stor oppgave foran seg. Vil han lykkes? Det er umulig å vite. Alt tyder på at Anders Behring Breivik er godt armert der han nå troner i sin selvopphøyde gralsborg. Og kanskje må han være det også. For om festningen rundt ham faller, da står han der naken og er akkurat som vi: et menneske.

Keiserpingvinens visdom

Den store norske filosof Peter Wessel Zapffe sammenligner menneskets posisjon i universet med Keiserpingvinens, der den står på sin ensomme, kalde sydpol. Med ett ben står den i den antarkitiske isen, med det andre benet dekker den egget som en beskyttende vinge og som den holder tett inn til brystet for å beskytte det mot de rasende stormene.

Det ser tungt ut for Keiserpingvinen der den står på ett ben midt i universets raseri og forsøker å holde stand. Den kunne knust egget og satt det andre benet ned, og livet ville straks vært litt mer komfortabelt. Men det er nå engang dette som er Keiserpingvinens fordømte oppgave: å hegne om det umistelige, å ikke knuse egget. 

Keiserpingvinen er i sannhet klokere enn oss.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Torleiv Haus

76 innlegg  3323 kommentarer

Takk for påminnelsen

Publisert rundt 8 år siden
Olav Rune Ekeland Bastrup. Gå til den siterte teksten.

Mitt politiske credo har derfor alltid vært svært enkelt, så enkelt at selv et barn kan forstå det, og det er på linje med det beste i norsk sosialliberal tradisjon: «Enkeltmennesket i sentrum.» Mennesket defineres verken gjennom sin klassetilhørighet, sine økonomiske interesser, sin kulturelle eller rasemessige tilhørighet, sin IQ-grad eller sin rasetilhørighet. Mennesket, i politikkens verden så vel som i religionens og i de store filosofiers, kan ikke defineres gjennom annet enn dét det er: et menneske. Ved å være det vi er, har vi vår rett, vår byrde og vår plikt. Og ved å være det vi er – menneske – bærer vi også på det umistelige: vår menneskelighet.

Takk for et glimrende innlegg, som straks førte mine tanker hen til avslutningen av C.S. Lewis mektige preken "Herlighetens byrde": Det er kanskje mulig at hver enkelt av oss tenker for mye på sin egen eventuelle herlighet hinsides. Det er neppe mulig å tenke for mye eller for ofte på vår nestes herlighet. Tyngden eller vekten eller byrden av min nestes herlighet burde daglig legges på  min rygg, en bør så tung at bare ydmykhet kan bære den, og den vil knekke ryggen på de stolte. Det er en alvorlig sak å leve i et samfunn av mulige guder og gudinner, å huske på at den kjedeligste og mest uinteressante person man kan snakke med, en dag kanskje kan være en skapning som man ville være sterkt fristet til å tilbe om man så den nå. eller også en skrekk og et bilde på fordervelse som man nå bare møter i mareritt. Hele dagen lang hjelper vi hverandre til en viss grad til det ene eller det andre av disse bestemmelsesstedene. Det er i lyset av disse overveldende mulighetene, det er med den ærefrykt og varsomhet de krever, at vi burde ferdes i alt vårt samkvem med hverandre, i all vennskap, all kjærlighet, all lek, all politikk. Det finnes ikke noen alminnelige mennesker. Du har aldri snakket med en som bare er dødelig. Nasjoner, kulturer, kunst, sivilisasjoner - disse er dødelige, og deres liv sammenliknet med vårt bare som livet til en liten mygg. Men de vi spøker med, arbeider sammen med, gifter oss med, fornærmer og utbytter, er udødelige - udødelige skrekkfigurer eller evige herlighetsskikkelser. Dette betyr ikke at vi skal være evindelig høytidelige. Vi må leke. Men vår munterhet må være av den sorten (og det er den som er mest ekte) som finnes mellom mennesker som fra først av har tatt hverandre alvorlig - ingen flåkjeftethet, ingen overlegenhet, ingen arroganse. Og vår velvillighet må være virkelig og dyrebar kjærlighet. Vi må elske synderen til tross for syndene som vi må ha en dyp følelse for - ikke hare toleranse eller overbærenhet. som er en parodi på kjærlighet, akkurat som flåkieftethet er en parodi på munterhet. Nest etter selve det Hellige Sakramentet er din neste den helligste gjenstand dine sanser er stillet overfor. Hvis han er din kristne neste, er han også hellig på nesten samme måte, for i ham er Kristus i sannhet skjult - Han som herliggjør og er herliggjort - Selve Æren og Herligheten.

Kommentar #2

Esther Walnum

0 innlegg  9 kommentarer

Glitrende

Publisert rundt 8 år siden

Dette var et glitrende innlegg fra Ekeland Bastrup. Jeg skriver ikke ofte og følger mest med, men skulle gjerne hatt mange braknapper å trykke på her.  Tusen takk.

Kommentar #3

Johan Rosberg

20 innlegg  444 kommentarer

Publisert rundt 8 år siden
Olav Rune Ekeland Bastrup. Gå til den siterte teksten.

Mitt politiske credo har derfor alltid vært svært enkelt, så enkelt at selv et barn kan forstå det, og det er på linje med det beste i norsk sosialliberal tradisjon: «Enkeltmennesket i sentrum.» Mennesket defineres verken gjennom sin klassetilhørighet, sine økonomiske interesser, sin kulturelle eller rasemessige tilhørighet, sin IQ-grad eller sin rasetilhørighet. Mennesket, i politikkens verden så vel som i religionens og i de store filosofiers, kan ikke defineres gjennom annet enn dét det er: et menneske. Ved å være det vi er, har vi vår rett, vår byrde og vår plikt. Og ved å være det vi er – menneske – bærer vi også på det umistelige: vår menneskelighet.

Jeg tror det er behov for enkle prinsipper som fungerer som målesnor. Noe å rette tankene etter. Som du trekker frem, og som vi kjenner så godt til - oss selv, som deg selv...

I denne tid synes jeg Tzvetan Todorovs ord (som jeg tilfeldigvis snublet over) gir noe å tenke over:

"En som ikke ser noen likhet mellom seg selv og sin fiende, som tror at all ondskapen er i den andre og ingenting i ham selv, er tragisk bestemt til å ligne sin fiende. Men en som, ved å gjenkjenne det onde i seg selv, oppdager at han er som fienden, er virkelig forskjellig. Ved å nekte å se likheten forsterker vi den; ved å vedkjenne oss den forminsker vi den."

Kommentar #4

Liv Gullaksen Strømsvåg

10 innlegg  213 kommentarer

Kan noen plukke opp dette innlegget?

Publisert rundt 8 år siden
Olav Rune Ekeland Bastrup. Gå til den siterte teksten.

Men alt til sin tid. I enhver annen sammenheng enn de høyst spesielle, er all tale om «det store VI» farlig snakk.

Ja, dette har jo vært det store og utfordrende dillemaet til alle tider: at hensynet til fellesskapet ikke skal gå på bekostning av hensynet til individet. Spørsmålet er så viktig og innlegget så fantastisk skrevet at jeg vil rope: "Kan noen plukke opp dette innlegget og sende det ut til alle medier?"

Innlegget tar opp så sterkt flere sider ved det vi står oppi nå, med en terrorist, bestialske handlinger og en nasjon i endeløs sorg. Vi er alle mennesker, og vi må bare vedkjenne oss vår menneskelighet på godt og vondt. Jeg vil i denne sammenhengen også sitere noen linjer fra Nordahl Griegs Til ungdommen: "Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd: troen på livet vårt, menneskets verd". Noen vers som sier to ulike sider ved din historie om keiserpingvinen: "Den som med høyre arm bærer en byrde, dyr og umistelig, kan ikke myrde." og "Vi vil ta vare på skjønnheten, varmen som om vi bar et barn varsomt på armen!"

Tzvetan Todorovs sitat som Johan Rosberg hadde funnet frem, er også ord som jeg vil rope ut i verden i disse dager. For fjorten dager siden hadde jeg kommet langt i en 900 siders roman av Ildefonso Falcones: Fatimas hånd". Den handler om den blodige religionskrigen mellom den muslimske og den kristne kulturen i Andalusia på 1500-tallet. Etter 22. juli har jeg ikke klart å åpne boken igjen. Beskrivelen av de bestialske overgrepene som blir begått av begge parter ble plutselig ikke mulig å lese. Todorovs-sitatet passet i den tiden og passer i dag, for vi er fremdeles mennesker. Men kan menneskeheten snart ha mulighet til å skape en tid der det er mulig å  mestre disse evigvarende dilemmaene? Det har skjedd før. Det har vært perioder i europeisk historie der ulike kulturer har levd side om side i sine hus og nytt godt av hverandres tilstedeværelse. I Spania kan nevnes Cordoba og Toledo, men det finnes mange eksempler.

Nordahl Grieg utfordrer oss til å "gå inn i vår tid". Jeg ble rørt av en historie jeg fikk fra en venninne på mail. Også den fikk jeg lyst til å rope ut. Jeg prøvde å fortelle den til min mann, men klarte det ikke uten å gråte. Det var da jeg forstod hvor sterk den var. Da er det lettere å formidle den skriftlig. Historien referer en ordveksling mellom min venninnes niese på 17 år og hennes bestemor, lørdagsmorgen, 23.juli:

Jenta: De har ikke funnet Bano ennå. Foreldrene hennes var i kapellet og fortale det lille de vet i dag.

Bestemor: åååå? er de kristne?

Jenta: Nei

Bestemor: Ja, jeg trodde også de er muslimer.

Jenta: Nei de er ikke muslimer heller, de er en mamma og en pappa som savner ungen sin.

Det var da jeg tenkte: Det er håp for fremtiden!

 

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
21 dager siden / 5188 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
29 dager siden / 3173 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
22 dager siden / 2338 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
29 dager siden / 2213 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
19 dager siden / 1780 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
23 dager siden / 1757 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
21 dager siden / 1740 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1676 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere