Hallvard Thomas Hole

Prest i Den katolske kirke
29

Greenbags og Gud

Publisert: 3. mai 2009

<!-- /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-parent:""; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman"; mso-ansi-language:NO-BOK; mso-fareast-language:NO-BOK;} @page Section1 {size:612.0pt 792.0pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} -->

Den økologiske bevegelse er utvilsomt en realitet i vår hverdag. Ikke bare har filosofer som Arne Næss, som døde tidligere i år, gjort oss oppmerksomme på det trengende behovet for økologisk bevissthet, men også styresmaktene går konkret til verks for å begrense utslipp og avfall. Kildesortering, flaskesortering og greenbags er blitt hverdag. Den økologiske tankegang har trengt gjennom vårt ytre skall og inn i vår bevisshet. Men hvorfor? Er det fordi stadig innkommende miljørapporters profetier om en dyster fremtid skremmer oss? Er det fordi vi ønsker å bevare ressurser og miljø for våre barn? Årsakene, mer eller mindre begrunnede, kan være mange og forskjellige. Desto viktigere er det for oss kristne å foreta en grundig refleksjon i forhold til økologien, slik at den er for det første er i overenstemmelse med troen på den Treenige Gud, dernest for at troen kan rense og helliggjøre våre motiver og intensjoner. På den måten kan våre handlinger i det daglige liv i enda større grad være i overstemmelse med Guds vilje, som jo er vårt mål.

             1. Moseboks to komplementerende skapelsesberetninger (1,1-2,4a og 2,4b-25) danner fundamentet for den kristne holdning i forhold til verden. Skapelsesberetningen, slik som hele Den Hellige Skrift forøvrig, formidler ikke en naturvitenskapelig teori, men sannheten, at Gud har skapt hele verden og alt som er i den. Ikke bare skapte Gud alt, men Han så også at alt var godt (1,31). Gud skapte også mennesket i sitt bilde (1,26), lik Ham selv, med forstand og fri vilje, til å herske over jorden. Han plasserte mennesket i Edens have for at mennesket skulle dyrke og se til den (2,15). På bakgrunn av disse få henvisningene ser vi klart at alt det som Gud skapte, og som var veldig godt, det gav Han mennesket som en bolig, et hjem. Dermed ser vi at økologien (gr. oikos og logos, som betyr ”bolig” og ”lære”, altså ”læren om boligen”) først i den kristne sammenheng finner sin egentlige og dypere mening. I den grad vi fostår verden som en bolig, et hjem, som en gave fra Gud, må vi likeså forstå den som en oppgave, altså en bolig som mennesket skal ta vare på, og hvor mennesket ved hjelp av sin frie vilje og forstand skal utvikle seg.

            Det er altså menneskets oppgave og ansvar å ta vare på jorden, ingen dyr eller andre vesener kan ta over denne oppgaven. Som den eneste skapningen utstyrt med fri vilje og forstand er det bare mennesket som er i stand til å ER-kjenne at verden er GOD slik som Gud har skapt den. Da virker det også naturlig at vår første og fremste økologiske oppgave er mennesket selv. Vern om mennesket! Greenbags er for pyser!   

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Grete Ullestad

52 innlegg  443 kommentarer

Skapelse og syndflod

Publisert over 10 år siden

Hallvard Thomas Hole skriver: «Desto viktigere er det for oss kristne å foreta en grundig refleksjon i forhold til økologien, slik at den er for det første i overenstemmelse med troen på den Treenige Gud, dernest for at troen kan rense og helliggjøre våre motiver og intensjoner. På den måten kan våre handlinger i det daglige liv i enda større grad være i overstemmelse med Guds vilje, som jo er vårt mål.»

Jeg spør: hvorfor må økologien være i «overensstemmelse med troen på den Treenige Gud», altså kirkens og kristendommens «Gud»? Er den «treenige Gud» etter Holes oppfatning identisk med jødedommens Jahve? Er det ikke faktisk slik at den hebraiske bibel (GT) og den kristne bibel (NT) angir ganske ulike mål for menneskets eksistens og framtid «i verden»?

Har det ingen verdi i seg selv å gå inn for bevaring av vårt livsmiljø? Har ikke vi mennesker, uavhengig av livssyn, et felles ansvar for og felles interesser i å sikre gode livsvilkår for våre etterkommere? Skulle ikke disse «motiver og intensjoner» være høyverdige nok? Har ikke Hole tiltro til menneskehetens evner, vilje og forstand eller til menneskets utviklingspotensiale?

I så fall: Det hadde heller ikke GT's Jahve da han angret sitt skaperverk og utslettet/druknet jordens mennesker i en gigantisk syndflod. Det hadde heller ikke Jesus, ettersom han varslet en «ny syndflod» («Som i Noahs dager...»).

Uten tillit og samfølelse (vi er alle «brødre og søstre») mellom folk og nasjoner er intet samarbeid mulig. Tillit til menneskeheten, til vår felles framtid, er et uunnværlig fredsskapende og miljøbevarende element. Vi må fremfor alt bygge ned den mistro, eksklusivitet og de murer som religiøse og sekteriske bevegelser har skapt og fortsatt skaper.

Her mener jeg de kristne kirker har et særlig alvorlig ansvar, ettersom de i sine bekjennelser (og «hellige skrifter») inndeler menneskene i grupper av enten utvalgte/frelsesverdige ELLER fordømte. En slik dualisme er lite egnet til å fremme fred, forsoning og utvikling. Det er viktig å påpeke at denne dualisme er ukjent i den jødiske bibel (GT).

Det kan vel heller ikke utelukkes at motivasjon og handlekraft til beste for livsmiljøets bevaring svekkes hos kristne som snarere ser fram mot jordens ødeleggelse, historiens avslutning og Menneskesønnens komme og dom...(slik Jesus profeterer). Striden mellom "Gud" og "Satan" er et gjentakende tema gjennom hele NT. Hvis kristne fortsatt betrakter spenninger og konflikter i verden og samfunnet som tegn på en evigvarende strid mellom "Gud" og "Satan", risikerer man også å snevre inn handlingsrom, initiativ og ikke minst det personlige ansvar.

Kan det altså tenkes at «Guds vilje» og den nytestamentlige teologi på flere punkter kommer i grunnleggende konflikt med våre faktiske kunnskaper og med vårt menneskelige og politiske freds- og miljøskapende arbeid? Antyder Hole at kristne og ikke-kristne kan ha motstridende interesser («motiver og intensjoner») i synet på økologi?

Ja, skapelsesberetningen i 1. Mos. forteller at det skapte var "godt". Men i neste omgang vet vi jo at Herren i følge legenden utslettet nær hele jordens befolkning fordi han angret sitt skaperverk.

Herren så altså intet forbedringspotensiale hos sine skapninger! Hensikten var å utrydde de «onde» menneskene (bare Noah og hans hus ble spart). Vi hører videre at Noah ble stamfar til en ny menneskeslekt, men heller ikke denne menneskeslekt var Herren fornøyd med. Men han synes her å ha resignert overfor menneskenes «ondskap»...

Spørsmålet er: hvilket gudsbilde og menneskesyn gjenspeiles i Noah-fortellingen? Jesus refererer til Noah-fortellingen: han venter på en ny «syndflod»....

I Matt. 24 varsler Jesus historiens avslutning etter omfattende kriger og voldelige omveltninger, hvor til sist utsorteringen av de utvalgte ("de gode") og forkastede ("de onde") skal foretas på grunnlag av ganske vilkårlige og subjektive kriterier. Det er ingen tvil om at Jesus ventet historiens avslutning i sin egen levetid. Jesus levde og åndet i dette eskatologisk-apokalyptiske klima, og disse religiøse forestillinger delte han med flere andre senjødiske sekter i samtiden.

«Jesus trodde ikke på forsoning mellom folkene: denne verden var under Satans herredømme, derfor spådde han krig – ikke fred på jorden – inntil historiens avslutning (Mt. 24). Vi står altså i Jesu lære overfor en sterkt negativ holdning til mellomfolkelig fred og samarbeide. Hans like pessimistiske som primitive og naive syn på mennesket og dets fatalistiske evneløshet overfor en anntatt skjebnebundet historie, har satt sitt dype preg på kristenhetens historie. At det har vært mer krig og mer militarisme (grådighet og ressurssløsing) i Jesus-dyrkelsens spor enn etter noen annen religionsstifter, har sin mest nærliggende forklaring i at han talte mer om krig enn om fred, mer om å slakte fiender ned, brenne deres byer og torturere motstandere av sitt «Guds rike», enn om å «elske dem» (Lk. 19:27, Mt. 22:7, 22:13)».

(Andreas Edwien: Jesus i konflikt med menneskerettighetene, 1979).

Jesu kortsiktige og sterkt pessimistiske fremtidssyn må alle demokrater, humanister og miljøforkjempere i dag ta avstand fra. Jesu begrensede historieforståelse kan han ikke selv bebreides for (han var et «barn av sin tid»). Men at hans mytologiske, dualistiske og eskatologiske forestillinger har vært autorisert som guddommelig åpenbaret «sannhet» av de kristne kirker gjennom hele vår kristne sivilisasjons historie, kan muligvis forklare hvorfor det har vært så liten ETISK KRAFT i kirkens budskap.

Jesu historiesyn og samfunnsideal står i sterk kontrast til vår historiske erfaring, samt vår moderne tids bevissthet om og bestrebelser på bevaring og respekt for naturens og miljøets verdi. Våre vestlige demokratiske, opplyste og humane samfunn kan vel også sies å være et synlig tegn på at utviklingen har gått i helt motsatt retning enn hva Jesus forkynte i sine dommedagsprofetier.

Menneskeheten har de siste århundrer vist sitt utviklingspotensiale, og det gir grunn til optimisme. Vi kan i stor grad ta hånd om vår egen skjebne. Vi har fått ny kunnskap og erkjennelse om våre livsvilkår, om menneskets psyke og om verdens og naturens beskaffenhet, en kunnskap oldtidsmennesket selvsagt ikke hadde (heller ikke Jesus). I Jesu forestillingsverden var hans totale ødeleggelse av hele jorden nær forestående.

Her tok Jesus feil.

Langt mer alvorlig er det imidlertid at denne (mytologiske) virkelighetsoppfatning fortsatt styrer deler av kristenheten samt gjenspeiles i (stats)kirkens offisielle bekjennelser.

Den grunnleggende problemstilling er etter min oppfatning  SYNET PÅ JESU AUTORITET, slik jeg også har konkludert i mitt innlegg «Fattigdomsspørsmålet».

Et hovedanliggende er også å spørre event. drøfte om det faktisk består en fundamental motsetning mellom teologi/dogmatikk OG etikk i den kristne tro og lære. Dette er spørsmål jeg vil komme tilbake til.

I et «Verdiforum» i en kristen avis mener jeg slike spørsmål er svært viktige og aktuelle.

Kommentar #2

Hallvard Thomas Hole

29 innlegg  237 kommentarer

Uten tvil

Publisert over 10 år siden

<!-- /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-parent:""; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman"; mso-ansi-language:NO-BOK; mso-fareast-language:NO-BOK;} @page Section1 {size:595.3pt 841.9pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} -->

Hvorfor må økologien være i «overensstemmelse med troen på den Treenige Gud», altså kirkens og kristendommens «Gud»?

            Jeg rettet mitt innlegg hovedsaklig til troende kristne (”for oss kristne”). For en kristen er det viktig at man retter sin handling etter Guds vilje. Med mitt innlegg ønsket jeg å sette søkelys på visse prioriteringer for dem som engasjerer seg innenfor økologi og miljøvern.

 

Er den «treenige Gud» etter Holes oppfatning identisk med jødedommens Jahve?

            Uten tvil.

 

Er det ikke faktisk slik at den hebraiske bibel (GT) og den kristne bibel (NT) angir ganske ulike mål for menneskets eksistens og framtid «i verden»?

            Den hebraiske bibel, hvis vi kaller den det, består av Toraen, Loven, dvs. de fem mosebøker. Alle historiske, profetiske og poetiske bøker kommer i tillegg til det og er en del av den hebraiske tradisjon. Ordet ”Bibel” brukes bare av kristne som en betegnelse på den samlingen av forskjellige bøker og tekster som regnes som åpenbart av Gud. Bibelen består av det gamle Testamentet (en betegnelse som også bare brukes i kristen sammenheng) som innholder både de fem mosebøkene, og de historiske, profetiske, og poetiske tekster, og det nye Testamentet. Guds selvåpenbaring som har funnet sted i historien gjennom Bibelens forfattere skjedde gradvis. Først åpenbarte Han seg som én Gud, deretter åpenbarte Han seg som Fader, Sønn og Hellig Ånd ved Jesu Kristi komme, altså Han er Treenig. Jesus Kristus er fullbyrdelsen av Åpenbaringen, også i forhold til hva GT sier om menneskets eksistens og framtid i verden.

 

Har ikke vi mennesker, uavhengig av livssyn, et felles ansvar for og felles interesser i å sikre gode livsvilkår for våre etterkommere? Skulle ikke disse «motiver og intensjoner» være høyverdige nok?

            Disse motiver er nok høyverdige, men uten Gud forblir de bare det. Og for kristne er det viktig at Gud er i bildet og helligjør vår motiver og gjerninger.

 

Har ikke Hole tiltro til menneskehetens evner, vilje og forstand eller til menneskets utviklingspotensiale?

            Nettopp fordi jeg har tro på menneskets evner, vilje og forstand håper jeg at mennesker også klarer å se selve mennesket som den viktigste oppgaven vi har. Det er likevel ikke nok at vi blir fullkomne i det vi gjør, men at vi i tillegg ved å utføre Guds vilje blir helliggjorte.

 

Antyder Hole at kristne og ikke-kristne kan ha motstridende interesser («motiver og intensjoner») i synet på økologi?

            Jeg antyder at menneskets verdighet må bli vår første prioritet.

 

Skapelse og syndflod

            De bibelske fortellingene om skapelsen og syndfloden har sin opprinnelse i østlig mytologi. Det holder å lese Gilgamesh for å bli overbevist om det. Denne mytologien ble gjennom den israelske troen og bibelforfatterne satt inn i en jahvistisk sammenheng. Det gjelder altså å ikke ta disse fortellingene bokstavelig. De overleverer derimot visse sannheter om Gud (JHVH) og mennesket, som for ekspempel at Gud er Skaperen og mennesket, skapt av Gud i Hans bilde, gikk imot Guds vilje og på den måten syndet. I overensstemmelse med datidens overbevisninger ble visse naturfenomener tolket dit hen at Gud straffet mennesket for sine synder, for eksempel da ved oversvømmelser.

 

Jesus  

            Edwiens tolkning av Jesu virke er sannelig underlig. Hvordan han på grunnlag av et par fragmenter fra evangeliene hvor Jesus taler i lignelser klarer å trekke den slutningen at Jesus i det hele tatt snakket ”mer om å slakte fiender ned” enn om kjærlighet til medmennesker, det er for meg underlig. Han har selvfølgelig rett at disse tekstene handler om Guds rike. Guds rike er likevel en realitet som i første rekke handler om frelsen som finner sted etter døden. Jesus sier selv: ”Mitt rike er ikke av denne verden. Hadde mitt rike vært av denne verden, da ville mine menn ha stridd for meg, så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men mitt rike er ikke herfra” (Joh 18,36). I den grad Han i lignelsene snakker om straff, lidelse osv. så er dette rett og slett konsekvenser som finner sted i evigheten på grunn av våre valg. Hvis noen velger å leve uten Gud så respekterer Gud den frie vilje, og mennesket dømmer ved det seg selv til en evighet uten Gud, og siden Gud er menneskets opphav og dets endelige mål, og bare i Ham kan vi virkelig bli lykkelige, så ser det ut til å være en ganske så trist fremtid for mennesket.

 

Jeg er enig at disse temaene er viktige i verdidebatten.

Kommentar #3

Grete Ullestad

52 innlegg  443 kommentarer

Jesus og hans vantro motstandere

Publisert over 10 år siden

I sin kommentar 4. mai til mitt innlegg ”Skapelse og syndflod” sier H. Hole følgende om mitt sitat fra Jesus-forskeren Andreas Edwiens bok ”Jesus i konflikt med menneskerettighetene” (1979):

Edwiens tolkning av Jesu virke er sannelig underlig. Hvordan han på grunnlag av et par fragmenter fra evangeliene hvor Jesus taler i lignelser, klarer å trekke den slutningen at Jesus i det hele tatt snakket ”mer om å slakte fiender ned” enn om kjærlighet til medmennesker, det er for meg underlig”.

Min kommentar:

Ved å referere Edwiens ord klart feilaktig, får Hole dem til å se ”underlige” ut. Jeg gjengir derfor sitatet påny: ”At det har vært mer krig og mer militarisme” (og samtidig mer grådighet og ressurssløsing) ”i Jesus-dyrkelsens spor enn etter noen annen religionsstifter, har sin mest nærliggende forklaring i at han talte mer om krig enn om fred, mer om å slakte fiender ned, brenne deres byer og torturere motstandere av sitt «Gudsrike», enn om å «elske dem» (Lk. 19:27, Mt. 22:7, 22:13)».

Det Edwien her beskriver, er ikke slik Hole refererer ham – Jesu generelle forhold til ”medmennesker”. Temaet er derimot Jesu negative, sterkt personlige språkbruk om sine motstandere. I kapitlet ”Jesus – et forbilde for fredssak og internasjonalt samarbeid? Og for natur- og miljøvern?”, og ellers særlig i bøkene ”Dogmet om Jesus” (5.utg. 1995) og ”Er kristendommen  en fare for verdensfreden?”(1977/86), retter han ved en rekke eksempler (langt mer enn ”et par fragmenter” fra lignelsene) oppmerksomheten mot Jesu klart uttalte, personlig nedsettende karakteristikker av fiender og vantro landsmenn.

Ved en enkelt anledning formante Jesus sine disipler å ”elske sine fiender” (Mt. 5:44). Åpenbart ser ikke Hole noe problem i – hva han som teologisk student bør ha god kjennskap til – at Jesus selv overfor sine motstandere og fiender regelmessig inntok en holdning og anvendte en språkbruk som må oppfattes slik at han la dem for hat.

De han vanligvis karakteriserer med sterkt negative uttrykk, identifiserer han hovedsakelig og generelt som ”jødene”,”fariseerne” o.a., og ellers alle som ”ikke tror på ham”. Hole peker på hans ord om ”jødene” i Jh.18:36. Her bør han sammenligne med for eksempel Jh. 8:44, hvor Jesus generelt sier om ”jødene”: ”Dere har djevelen til far”!

Nå vil selvsagt enhver troende kristen, som følge av den enorme autoritet de kristne kirker tillegger Jesus, se som sin oppgave å gjøre hva han/hun kan for å unnskylde og forsvare ham, og ”forklare” hvordan han for sine disipler kan foregå med et så dårlig eksempel.

Jeg vil derfor henvise til mitt Edwien-sitat fra ”Dogmet om Jesus. En bok om hans feiltakelser” (1965, 5.utg.1995), se min kommentar til Abraham Nissen 5. mai. Det setter fokus på det jeg – og uten tvil mange med meg – anser for å være langt det viktigste og mest aktuelle spørsmål å ta opp til debatt i vårt statskirkeland. Sentralt i vår ”offentlige religion” står Den norske kirkes konfesjon og teologi om – og de kristnes forestilling om og tro på – overmennesket fra Nasaret og hans guddommelige ufeilbarlighet.

Hva er postulatets historiske grunnlag?

-----------------











 

Kommentar #4

Hallvard Thomas Hole

29 innlegg  237 kommentarer

nytt innlegg

Publisert over 10 år siden

Se nytt innlegg "Jesu autoritet"

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 5562 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
21 dager siden / 3743 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
22 dager siden / 1344 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1232 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
8 dager siden / 1203 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
17 dager siden / 1111 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
6 dager siden / 1101 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
7 dager siden / 1042 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere