Kristenfundamentalist?

“Jeg ble liggende. Jeg bestemte meg for at hvis han kom, skulle jeg spille død. Jeg skulle ikke løpe eller svømme. Jeg kan ikke beskrive frykten, alle tankene, det jeg følte. En man kom. ”Jeg er fra politiet.” Jeg ble liggende. Noen skrek tilbake at han måtte bevise det. Jeg husker ikke helt hva han sa, men morderen begynte å skyte. Han ladet. Skjøt mer. Han skjøt de rundt meg. Jeg ble liggende. Jeg tenke: ”Nå er det over. Han er her. Han tar meg. Nå dør jeg.” Folk skrek. Jeg hørte at andre ble skutt. Andre hoppet ut i vannet. Jeg lå der. Mobilen i hånden. Jeg lå oppå beina til en jente. To andre lå oppå mine bein. Jeg ble liggende. Det tikket inn tekstmeldinger. Mobilen ringte flere ganger. Jeg ble liggende. Jeg spilte død. Jeg lå der i minst en time. Det var helt stille. Jeg vred forsiktig på hodet for å se om jeg kunne se noen levende. Jeg så lik. Jeg så blod. Frykt. Jeg bestemte meg for å reise meg. Jeg hadde ligget oppå et lik. To lik lå på meg. Jeg hadde englevakt.”

(Utdrag fra nestleder i AUF Oslo, Prableen Kaurs blogg, skrevet noen timer etter massakren på Utøya den 22. juli 2011. Se: http://prableen.origo.no/)

Skytingen pågår konstant i ca. en time, en periode som må ha fortonet seg som et evigvarende mareritt, der nesten hver og en av de overlevende var vitne til henrettelsen av sine nære venner. Stadig flere blir innhentet, funnet og skutt av drapsmannen, inntil politiets beredskapsstyrke ankommer og han velger å overgi seg. I mellomtiden har mange av ungdommene lagt på svøm bort fra øya. Mange blir reddet av heltemodige mennesker som under beskytning fra drapsmannen tar mennesker ombord i sine båter. Når dramaet er over er den lille idylliske øya i Tyrifjorden omgjort til et blodbad av ufattelige dimensjoner der nesten sytti unge mennesker ligger igjen som ofre. I tillegg blir over seksti av dem skadet, mange av dem kritisk, med livsvarige skader som resultat.

Drapsmannen, Anders Behring Breivik, blir i pressen karakterisert som en høyreekstremist som har satt seg som mål å bekjempe "kulturmarxister", muslimer og islamisering av Europa. I et omfattende manifest på over 1500 sider som han hadde skrevet på i ni år og som i detalj beskriver forberedelsene til den terroraksjonen han til slutt gjennomførte, omtaler han seg selv som "korsfarer og fremste forkjemper og frelser for Kristendommen i Europa". Dokumentet inneholder en omfattende dagbok som går helt frem til dagen han satte i verk aksjonene. Lørdag 11. juni 2011 skriver han om en bønn til Gud:

“Jeg forklarte Gud at medmindre han ønsker at den marxist-islamistiske alliansen fullstendig skal overta Europa og sluke den europeiske Kristendommen i løpet av de neste hundre år, må han sørge for at de krigerne som kjemper for å bevare den europeiske Kristendommen vil vinne. Han må sørge for at jeg lykkes med mitt oppdrag og dessuten bidra til å inspirere tusener av andre revolusjonære konservative/nasjonalister; anti-kommunister og anti-islamister over hele Europa”. 

I manifestet har Breivik også konstruert et intervju med seg selv der han svarer på ulike spørsmål han selv stiller, alt for å opplyse verden om den ideologi som han legger til grunn for den senere terroraksjonen. Et av spørsmålene lyder:

Spørsmål: Hvordan vil du argumentere mot kritikk fra andre så kalte europeiske organisasjoner for ridderskap, så som Frimurerne, Temperidderordenen og lignende organisasjoner?

Svar: De hevder å være Riddere for Kristus, men likevel er de ikke villig til å ofre livet for å bevare Kristendommen i Europa. De erkjenner ikke engang at Kristendommen i Europa er i ferd med å gå i oppløsning. De hevder å være riddere, men de er ikke engang krigere. Hvordan kan de hevde å være dagens manifestasjon av en from ridderorden når selve kjernen i Tempelriddernes doktrine var å frivillig underkaste seg fattigdom? Alt jeg kan se er en gruppe dekadente individer som ikke er villige til å gjøre noe betydelig offer for noen eller noe. Videre er ridderordenen direkte knyttet til martyrdom. Å ta martyrdommen ut av ridderordenen er det samme som å ta valgene ut av demokratiet. En person som ikke er villig til å ofre seg selv for en større sak er ikke verdig til å kalle seg selv ridder og en kristen person som ikke er villig til å ofre seg selv for bevaring av Kristendommen i Europa, kan aldri kalle seg selv en ridder for Kristus. Vi, dagens Tempelriddere, er villige, og vi er derfor vår tids ekte bevarere av deres arv."

Manifestet var prydet med et stort korsfarersymbol og Tempelriddernes våpenskjold på forsiden, og med overskriften "En Europeisk Erklæring om Uavhengighet - i lovprisning av soldater i Kristus´ Tempelorden". Dokumentet offentliggjorde han selv på et nettsted bare timer før han gjennomførte de to terroraksjonene.

På en av politiets første pressekonferanser, dagen etter at Breivik var arrestert, ble han av politiet omtalt som kristenfundamentalist. Sett i lys av ovenstående, Breiviks uttalte holdninger, hvordan han omtaler seg selv, hans eksplisitte hat mot Islam med utgangspunkt i sin egen kristne bekjennelse og ikke minst relatert til de mer eller mindre ulne kriterier som ligger til grunn for alltid å definere terrorisme utøvd av representanter for den muslimske verden som "islamstisk terror", er det liten grunn til å si annet enn at både "kristenfundamentalist" og "kristen terror" er vel så presise beskrivelser når det gjelder Breivik. At han også har vært i stand til å gjennomføre en ufattelig voldsdåd som et ledd i kampen for den saken han konkretiserer gjennom sin bønn til Gud og synet på seg selv som en "Tempelridder i kamp for Kristus" underbygger dette på tragisk vis.

Christopher Hitchens skrev følgende i en kommentar til saken og med henvisning til Breivik på nettstedet Slate.com, der Hitchens problematiserer det faktum at ekspertene alltid tenderer til å henlede oppmerksomheten på muslimer når terror rammer:

“En blek kristen kriger fra Ultima Thule (Norge) med sitt personlige syn på Johannes´ Åpenbaring kan også sies å være forgiftet av levningene fra Midt-Østen, og det av et format som Helvete ennå ikke har kunnet oppvise.”

Breivik beskriver altså seg selv som "tempelridder på korstog, en korsfarer; en kristen kriger og fremste frelser for Kristendommen i Europa". Hva hvis en terrorist fra for eksempel Pakistan hadde offentliggjort et manifest der han beskrev seg som "jihaddist i kamp for islamisering, en muslimsk kriger og fremste frelser for Islam i Asia"? Er det da mulig å forestille seg at ikke uttrykk av typen "islamistisk terror" ville dukket opp som paddehatter i alle nyhetskommentarer om hans terrorhandling? Jeg tviler på det.

I tillegg har Breivik vist seg villig til å omsette sine overbevisninger og kampen for dem i en av de mest blodige og grusomme aksjoner som verden har sett i fredstid. Hvis man skal følge de vanlige kriteriene for hvordan terrorister defineres med bakgrunn i overbevisning, hvordan kan man unngå å definere Breivik som kristenfundamentalist og handlingene som kristen terror?

Man kan sikkert diskutere hvorvidt "kristenfundamentalist" er en korrekt betegnelse på Breivik, men den er ikke mindre presis enn de karakteristikkene som benyttes på terrorister fra land som forbindes med Islam. Hvis Breivik ikke "fortjener" en slik religiøs karakteristikk burde konklusjonen være at man også umiddelbart slutter å benytte karakteristikker som "islamister" og "muslimsk terror", definisjoner som synes å dukke opp i samme øyeblikk som det blir avklart at terroristens geografiske tilhørighet er "den muslimske verden".

Likevel ble slike karakteristikker stort sett omhyggelig unngått brukt om Breivik av alle medier i deres omfattende dekning av terrorsaken, det til tross for at politiet altså omtalte Breivik som kristenfundamentalist etter å ha avhørt ham.

Et eklatant eksempel på motvilje mot å se slike sammenhenger var John Olav Egeland og hans side 3-kronikk i Dagbladet den 25. juli 2011. Etter å ha brukt hele artikkelen på å analysere og vurdere Breiviks motiver og ideologiske tilhørighet, avsluttet han med følgende utrolige konklusjon:

“Breivik kaller det et korstog. Slik avslører han også at en av hans forbilder er muslimske terrororganisasjoner.”

Hvordan er det mulig å foreta en slik kobling? Mye kan med rette sies om muslimske terrororganisasjoner, men er det noe som ikke kan knyttes til muslimer, så er det korstogene, som de var både mål og ofre for. Og er det noe som ikke kan unngå en forbindelse til korstogene, så er det Kristendommen, en kobling som terroristen Breivik selv understreker. Hvorfor er Egeland og andre så redde for å se slike sammenhenger? Fordi det rammer vår egen religion? Orker vi ikke å bære tanken på at grunnlaget for "vår tusenårige kristne verditradisjon" også kan være egnet til å avle frem hypervoldelige individer?

Mange vil sikkert hevde at Breiviks terroraksjoner ikke har noe med hans religiøse overbevisning å gjøre, og kanskje har de rett. Men en slik analyse er likevel ikke mindre troverdig enn de mange andre som sikkert har fremkommet i det øyeblikk du leser dette. Kristenfundamentalist eller ikke; hvordan man enn måtte velge å vurdere Breivik og grunnlaget for hans ideologiske overbevisning, så kan det uansett ikke være tvil om at han er et meget godt eksempel på hvor galt det kan gå når et menneske av en eller annen grunn mister eller forlater sin rasjonelle logikk og fornuftbaserte tankesett og ledes inn i en overbevisning basert på irrasjonelle forestillinger; om det nå dreier seg om religiøs tro på en åndelig supermakt og ens egen maktposisjon i et slikt system, konspirasjonsteorier eller andre former for metafysikk og illusjoner. Breivik har selv tidligere bekreftet hva dette betyr gjennom å sitere filosofen John Stuart Mill på sin Twitter-profil:

“En mann med en overbevisning har større kraft en hundre tusen som kun har en interesse”.

Gitt at Breivik ikke var psykotisk - med bakgrunn i den lange planleggingen er det ingenting som tyder på det - kan han umulig ha maktet å gjennomføre en slik grusom handling, der han gang på gang ser unge mennesker inn i øynene for deretter med kaldt blod å likvidere dem én etter én, uten en sterk overbevisning om at det hele var rettferdiggjort av det han selv har sett som kampen mot et større onde. Breivik skrev også i sitt lange manifest at han ikke bare var villig, men at han også regnet med, å måtte ofre sitt eget liv for saken, som martyr. Slike klare og målrettede tanker fra en åpenbart intelligent person, avfødt et sinn som samtidig er så irrasjonelt og moralsk forkvaklet, gjør det hele enda mer skremmende.

Filosofen Lars Svendsen, forfatter av boken “Ondskapens filosofi”, sa det slik:

"Hans (Breivik) overbevisning om at han sto overfor et stort og totalt onde, gjorde enhver handling han selv utførte i kampen mot det - uansett art - til noe godt."

Noe annet som er skremmende er hvor vanskelig det er å hindre slike aksjoner. Lederen for Politiets Sikkerhetstjeneste, Janne Kristiansen, uttalte i etterkant på spørsmål fra pressen om hvordan dette kunne skje, at "ikke engang Stasi-politiet i det tidligere Øst-Tyskland kunne hindret en slik aksjon". Det er liten grunn til å tvile på at hun har rett; et samfunn med et sikkerhetsnivå som effektivt kunne avverget denne type terror ville være et samfunn ingen av oss ville orke å leve i. Da står vi igjen med en mulighet, og det er å sørge for at enkeltindivider ikke vokser opp og inn i irrasjonelle forestillinger, som gir dem et vrengebilde av virkeligheten så dominerende at de fratas enhver evne til å forholde seg fornuftig til sin egen og andres eksistens; jada, jeg synes å ha registrert noen eksempler på dette her inne.

Både med tanke på, og respekt for, det enkelte individs behov for selvstendig utvikling, og samfunnets behov for forutsigbarhet og trygghet må det derfor være lov å rette en henstilling til både ansvarlige myndigheter og enkeltpersoner med mulighet for påvirkning om at de åpenbare problemer som er knyttet til ulike religiøse miljøers bruk av dogmatiske forestillinger for å indoktrinere barn, tas på alvor.