Hvorfor skulle vi være annerledes

Det er jo et spørsmål vi kan stille oss etter de tragiske hendelsen den 22. juli 2011. Vi har vel lenge ment at i vår kultur er det ikke rom for samme ekstremisme som man ser i andre land og kulturer. Vi har langt på vei ment at vår kultur er eksepsjonell og hinsides sammenligning med mange andre kulturer. Vi har jo bygget vår kultur på enhet og brorskap, likestilling, hardt arbeide, en snill religiøs kulturarv som bare vil godt og intet vondt.

Fostret opp av denne kulturelle supermiksen viser det seg at vår kultur og vi selv har det i oss, vi kan også begå de mest ekstreme gjerninger og ikke nok med det når vi først gjør det har vår kultur lagt til rette for at det utføres med god planlegging, uten varsel og med målrettet gjennomføring.

De fleste sier vel både her hjemme og utenfor vårt land at dette som nå har skjedd er så unorskt det kan bli. Det er ikke den fredselskende norske modellen som taler dialog fremfor vold. Jeg tror vi nå har fått en vekker som vil sette spor i år fremover. Vi har rett og slett mistet uskylden og vår livsløgn har slått sprekker.

For vårt fedreland er dette et mørkt kapittel og det eneste lys som kan rekke litt inn i tunellens mørke er at tross alt var det en av våre egene som begikk ugjerningen og ikke en fremmed. Jeg tror nok mange innvandrere i dag pustet litt lettet ut, det de fryktet viste seg heldigvis ikke å slå stikk, det var ikke en av deres som var gjerningsmannen. Jeg kan forstå en slik lettelse og bare håpe på at tragedien vil roe ned vår mistenksomhet ovenfor andre og gjøre oss mer bevisst vår egen unfallenhet over egne brukne skår.

Tragedien på Utøya og i Oslo sentrum er så norsk som den kan bli. Den viser at vår kultur kan fostre det beste og det værste som finnes i mennesket. At hvis vi ikke alle tar ansvar for oss selv og hvordan vi ser på omgivelsene rundt oss og verden utenfor så kan vi ikke bare danne vrengbilleder av virkeligheten, vi har også skoleringen og tilgjengeligheten til den kunnskap som skal til for å gå fra å være en god samfunnsborger til å bli en ekstremistisk samfunnsfiende.

Gjerningsmannen var en gang en et lite barn, elsket og tatt hånd om, fostret opp som de fleste av oss. Det finnes ikke noen unnskyldning for hva han har gjort. Desto viktigere er det nå å tenke over hvordan denne personen har gått fra å være det elskede barnet til å bli en massemorder fyllt av hat og iskald rasjonalitet. Hvor er vi selv på vei på en slik reise. Kan det bli oss eller kan vi være medvirkende til at mennesker rundt oss utvikler seg og tråkker over den grensen hvor ord ikke lenger er ord men blir satt ut i livet og gjennomført på den norske måten. Effektivt, iskaldt og uten barmhjertighet.

Tiden fremover vil bli benyttet til å bortforklare, fortelle at dette var en gal manns verk, at hans påståtte kristendom ikke er kristendom slik den fortoner seg for de fleste kristne, at selv om det fikk tragiske konsekvenser så er fortsatt sosialistene den store fare og søker å rive ned vår gamle kulturarv. At innvandring fortsatt må kunne diskuteres uten at vi skal trekke inn handlingene 22. juli 2011 og at muslimer tross alt må sees på som en terror trussel.

Da er det på tide å stoppe opp, tenke seg om og søke å se seg selv og vår egen rolle i det hele. Langt på vei har gjerningsmannens målrettede angrep på maktens sentrum og ikke minst, ja aller viktigst, alle de politisk engasjerte unge menneskene som nå har blitt revet bort, vert et angrep på det demokratiet de aller fleste av oss er stolte av. Blant de unge som nå ikke lenger er blant oss var kan hende en som kunne blitt vår nasjons nye landsfader eller moder. De ble angrepet av en med tanker om at disse unge var en trussel for vår kultur og den fremtid han mente var den rette. Det er flere grupper i vårt samfunn i dag som kan kjenne seg igjen i den følelsen, uten at jeg skal liste dem opp.

Jeg håper at vi kan ta lærdom av det, at vi sier klart ifra at vi godtar ikke alle de hatefulle uttrykkene vi ser på nett og i mediene om politiske motstandere og ikke minst om mennesker med et annet livssyn enn oss selv eller ståsted i en kultur som er forskjellig fra vår. For vi har nå vist at enda en likhet er der, hendelsen den 22. juli 2011 var ikke noen stadfeselse av vår annerledeshet i så måte, dessverre.