Verdidebatt

Usikkerhet skaper provokasjon

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Man møter ofte en del usaklig kritikk og personangrep når man diskuterer med andre. Spesielt kanskje når man diskutere på nett. Står man ansikt til ansikt med en person så sitter ofte "stygge" ord litt lenger inne enn når man kan gjemme seg bak en pc.

En sjelden gang så treffer man på mennesker som ikke lar seg provosere, som ikke kommer med usaklig kritikk eller personangrep, og som virker så tvers igjennom solide, reflekterte og rolige, uansett sammenheng.

Jeg har en følelse av at disse menneskene er veldig trygge på seg selv og hva de står for. At uansett hva de møter av provokasjoner i livet, så er de så trygge inni seg at de fortsatt klarer å beholde roen og verdigheten. Samt at de også fortsatt klarer å behandle dem som evt provoserer også med verdighet.

De aller fleste andre (ja, jeg er blant dem) har en eller flere ting inni seg man er usikker på. Og når noen treffer denne usikkerheten så reagerer man. Reaksjonen kan være sinne, frustrasjon, irritasjon, osv).

Og det man da tar som en selvfølge, er at reaksjonen man får er et annet menneske sin feil. Det er den som provoserer som får skylden for at man reagerer som man gjør. Men egentlig så handler det jo om at den som provoserer trigger en ting man selv er usikker på inni seg. Så reaksjonen skyldes egentlig en selv. Hadde man vært trygg nok på seg selv og trygg nok inni seg selv, så ville man ikke latt seg påvirke av slike ytre faktorer.

Nå mener jeg ikke at man ikke har lov til å bli sint, frustrert, osv, dersom noen blir urettferdig behandlet, mobbet, osv. Det er klart at det å være trygg på seg selv også gjør at man faktisk reagerer når noen blir "tråkket på". Da er det på sin plass å si ifra. Vel og merke på en ordentlig og voksen måte.

Jeg merker feks at i enkelte tråder her inne så blir jeg frustrert og provosert. Kanskje jeg burde blitt flinkere til å ikke "ramle ut" med meningen min for å "ta" meningsmotstanderen før jeg kjente litt på hva inni meg som lot seg provosere. Hva er det i meg som gjør meg så usikker på akkurat dette at jeg ønsker å "gå i strupen" på vedkommende og fortelle en og annen "sannhet".

Dersom man tok seg litt mer tid til å tenke og føle litt på disse "følelsene" man faktisk får inni seg i en opphetet diskusjon, så ville kanskje det som kom ut bli mer og mer saklig, vennlig og konstruktivt med tanke på dialog.

Det samme gjelder jo også når man leser aviser, ser nyheter, og hører om hva kjente og ukjente har gjort. Noen ganger reagerer man på ting, egentlig kun basert på at det er noe man selv aldri selv ville ha funnet på. Og da blir det jo "automatisk" galt. Men kanskje i bunn og grunn så er det følelsen inni oss av at man kanskje egentlig gjerne skulle ha gjort noe slikt selv, men fordi livet har blitt som det har blitt, så kan man ikke. Og at dette godt kan være en tanke man ikke vil klare å innrømme ovenfor seg selv engang. Derfor ser man ikke sammenhengen, og blir provosert på en måte som tilsier at "problemet" ligger hos den andre. Men så ligger jo egentlig hele problemet og løsningen inni en selv.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt