Verdidebatt

Israelvenn takker Palestinavenner

De siste ukene er det to Palestinavenner som har gjort inntrykk på meg.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den første er Arne Ørum, som i VG den. 30.juni tar et kraftig oppgjør med ideologien til arrangørene bak den mye omtalte Gaza-flåten. Initiativtakerne er en allianse av islamistiske organisasjoner som hyller martyriet og er gjennomsyret av antisemittisk ideologi. Slike krefter skal ikke norske Palestina-venner alliere seg med, mener Ørum, og kritiserer motviljen i det norske Palestinamiljøet mot å snakke om dette. Det er både ”bedrag og selvbedrag”, konkluderer han.

Den andre er SVs stortingsrepresentant, Aksel Hagen. Han var en av de norske Palestina-aktivistene som skulle følge årets Gaza-flåte. I Vårt Land den 13.juli forteller han om hvordan to uker med venting i Athen skulle utvide hans perspektiv på Midøtstenkonflikten. Etter samtaler med amerikansk-jødiske aktivister som kjente den israelske siden godt, fikk Hagen en ny forståelse av hvor komplisert konflikten egentlig er. Heller ikke israelerne ønsker ”å leve i en slik krigssituasjon som de nå gjør”, sier Hagen og innrømmer at han heretter kommer til å bidra i norsk Midtøstendebatt på en annen måte enn før.

Slike erkjennelser er gledelige og vitner om stor evne til selvstendig tenkning i et miljø der engasjementet er høyt og lidenskapen stor.

Heller ikke blant norske Israelsvenner mangler det på lidenskapelig engasjement for en viktig sak. Men hvordan står det til med den kritiske tenkningen og åpenheten for at kanskje heller ikke vi til en hver tid formidler hele sannheten om Midtøstenkonflikten?

Jeg har ved flere tidligere anledninger argumentert for at vi som er Israelvenner ikke har forstått hvor dyptgående palestinernes frykt for å bli glemt, oversett og ydmyket egentlig er. Og jo lengre tid det går før palestinerne får sine nasjonale ambisjoner oppfylt, jo sterkere vokser frustrasjonen og hatet mot både Israel og Vesten.

Reaksjonene jeg har mottatt er helt typisk for den pro-israelske diskurs: Det finnes ikke noe som heter palestinere. Og uansett er det andre folkeslag som har det mye verre en dem. En reagerte til og med på at jeg la alt for mye vekt på den menneskelige siden av konflikten.

Spørsmålet jeg stiller meg er: Har vi egentlig noe valg? Bak alle fakta, politiske slagord og historiske argumenter handler det til slutt om mennesker - israelere og palestinere.

Palestinavennen Arne Ørum har forstått at man ikke kan vinne palestinernes kamp med islamistisk antisemittisme som våpen, siden det vil bety slutten på den staten som mange jøder opplever som det eneste trygge sted i verden. Palestinavennen Aksel Hagen har skjønt at han må ordlegge seg annerledes i den offentlige debatt. For israelerne er ikke monstre, men mennesker som er lei av å leve i en konstant tilstand av krig.

Jeg vil som Israel-venn takk Ørum og Hagen for modige stemmer i Midtøstendebatten. For at den videre samtalen skal bli interessant trenger vi flere Israelvenner som tar inn over seg at en trygg fremtid for Israel, er avhengig av at også palestinerne får leve anstendige liv som stolte palestinere i en egen stat.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt