Kontantstøtten hindrer integreringen

Jeg er prinsipielt for familiens valgmuligheter. Men hvem er det reelt som velger når rammebetingelsene samfunnet serverer så entydig er lønnsomme for å ha mor hjemme med barna? 80% av de som tar ut kontantstøtte i Oslo er i innvandrergruppene. Svært mange av dem kommer også fra land hvor kvinnen tradisjonelt har mindre å si. Er de der våre mødre var for 50 år siden? Kontantstøtten hindrer dem i å velge og gjennom det delta i det norske samfunn og i arbeidslivet. Er det galt å slå et slag for en mulig kvinnefrigjøring også i disse miljøene? Vi ser positivt hvordan mange andregenerasjons innvandrerjenter hevder seg i høyere utdannelse. Et signal om en kommende frigjøring. Men vi kan ikke vente i 50 år.

Gratis kjernetid er et godt og virkningsfullt tiltak for å få barna i barnehage. Over 90% av 4 og 5 åringene går i barnehagen, men svært mange er der bare i den begrensede kjernetiden. Nå gis kontantstøtten kun til ett- og toåringene, men med flere små barn kommer mor aldri i jobb. Med mor hjemme kommer barna heller ikke i skolefritidsordningene. Dette forplanter seg også til manglende engasjement i fritidsaktiviteter. Slik blir familiene innadvendt og segregeringen øker.

Fra den andre siden ser vi at de norskkulturelle, og etter hvert også de bevisste fremmedkulturelle barnefamiliene, enten flytter eller tar sine barn over på andre skoler. Begrunnelsen er et for svakt norskspråklig miljø og gjennom det også et svakt faglig miljø. Jeg mener å kunne dokumentere at de norskkulturelle elevene som er minoriteter på skolen, får et dårligere skoletilbud enn norske elever andre steder i Oslo. Skolene gjør en stor innsats, men på stadig flere skoler er det ikke lenger norskkulturelle å integrere med.

Som et PS: Vi trives godt og blir boende, men fortviler over politikernes manglende handlekraft. I mellomtiden kommer barna hjem til ferie med melding om at enda flere klassekamerater har funnet andre mer norske skoler til høsten.